Døyr fe;

døyr frendar;

døyr sjølv det same.

Men ordet om deg

aldri døyr

vinn du eit gjetord gjævt.

Noen av aller mest kjente strofene fra Håvamål har også en parafrase i den nye, norske storfilmen «Birkebeinere» som hadde premiere fredag. De to birkebeinerene Torstein Skevla og Skjervald Skrukka flykter over fjellet med den to år gamle Håkon Håkonsson. I hælene har de baglere som vil drepe kongssønnen. Etter noen heseblesende actionscener i kjent Gaup-stil treffer en av bagler-pilene Skjervald og sårer ham. Torstein kneler ved ham i snøen, holder rundt ham og sier:

— Vi skal alle dø, Skjervald, men ettermælet varer ved.

Bøksle synger i stjernespekket storfilm

Litteratur av verdensklasse

Det har vist seg å være en sannhet med modifikasjoner. Nå, tusen år etter, kan vi vel si at dette ettermælet har vi ikke vært så veldig flinke til å pleie de siste tiårene. For når Nils Gaup i 2016 lager en film om et kjent drama fra denne sterke epoken i Norge, så hører det med til sjeldenhetene i norsk filmhistorie. Verken filmskapere, forfattere eller andre kunstnere har brukt det overveldende materialet som finnes i vår sagalitteratur. I arven vår. Det aller mest betydelige bidrag Norden har levert inn til verdens kulturarv, som internasjonale historikere pleier å fastslå. Litteratur av verdensklasse. Intet mindre.

Publikum vil og bør være nysgjerrige på denne historien. For det er få som forteller disse historiene nå. Altfor få.

Filmen til Nils Gaup får blandede kritikker. Det er ikke helt stødig filmkunst. Birkebeinere er en actionfilm og Gaup er god på spenning. Men mange kritikere har innvendinger: man blir ikke helt kjent med hovedrollene og dialogen flyter ikke lett av gårde. Skituren kladder. Det får filmanmeldere diskutere videre. Men publikum vil og bør være nysgjerrige på denne historien. For det er få som forteller disse historiene nå. Altfor få.

Game of Thrones

For selv om vi bor i de samme dalene, ved de samme fjordene, puster i de samme skogene og vaser rundt på de samme jordene som dette folkeferdet, så er disse historiene altfor fjerne for oss. I tid, i bevissthet. Vi kan kanskje andre lands historie bedre? Hvor mange filmer har vi ikke sett om Kong Henrik den åttende i Storbritannia, dronning Elizabeth den første, om skottenes stadige frigjøringskamper og, senere, britenes kolonitid? Vi har også fått dramatisert og sett storfilmer fra de gamle greske og romerske guder og helter. Troja, 300 om spartanerne og de store, episke erobringene til Alexander den store. Amerikaneres historie kan vi mye om - noen av oss er født og oppvokst med cowboy og indianer. Nå er det fantasy som gjelder. Harry Potter når de er små og Ringenes Herre og Game of Thrones når de er litt større. Og hvis dette universet, dette fantasyuniverset er tiltrekkende - da burde vikingtiden være det. Det er mange fellesstrekk og vikingene står ikke tilbake i dramatikk.

Nå er det fantasy som gjelder. Harry Potter når de er små og Ringenes Herre og Game of Thrones når de er litt større.

Bortsett fra romertiden og den klassiske, hellenske sivilisasjon finnes det ingen eldre historie som er bedre dokumentert enn nettopp den norske vikingtiden. Gjennom de islandske krønikene blir vi kjent med vår fortid, mye mer enn svenskene og også danskene. Det er et stort norgesvelde med Hebridene, Orknøyene og Grønland som er godt dokumentert.

Spør noen som er betydelig eldre enn deg om kongerekka og det vil trille ut en rekke navn. De som gikk i den gammeldagse puggeskolen kan ramsen og kanskje noen stikkord om helt sentrale slag, noen bragder eller erobringer. Men generasjonene etter - vi som gikk i skolen som var myknet opp av kulturradikalerne hvor pugging var fy - vi leste om vikingene, bladde i noen bøker av Vera Henriksen og skummet Kongsemnene av Ibsen, men glemte det. Og siden har vi ikke støtt på det. For i vår offentlighet, i vår kunst og kultur, er det rungende taushet rundt denne arven. Selv om det var en dramatisk tid. Maktkamper, kriger, konflikter, politikk, religion og renkespill. Men også mer verdirelaterte og personlige dramaer, helt eksistensielle. Ære, lojalitet, tro, måtehold, klokskap, kjærlighet og svik. Sagalitteraturen inneholder alt hva man kan kreve - det venter bare å bli brukt, bli kjent og bli bearbeidet.

Drepte fem halvbrødre

De siste årene er det utlendinger som har vist størst interesse. The Vikings er et historisk drama som nå produserer sin fjerde sesong for kanalen History. Opptakene er gjort i Irland, det er et irsk-kanadisk samarbeidsprosjekt, selv om serien handler om Ragnar Lodbrok, som mest sannsynlig var dansk. Den viktigste kilden til serien er selvfølgelig en saga - Ragnar Lodbroks saga.

Den viktigste kilden til serien er selvfølgelig en saga - Ragnar Lodbroks saga

Tenk på historien om Harald Hårfagre. Eirik Blodøks som drepte fem halvbrødre. Eirik Raude som oppdaget Grønland. Sigurd Jorsalfar som slåss seg ned langs Europa til Jerusalem, red inn i Miklagard med beskjed til smeden om at han skulle hove hesten løst. Så han kunne miste en gullhestesko og ikke plukke den opp - for å demonstrere sin rikdom. Olav Trygvasson som falt i slaget ved Svolder, hev seg seg ut i havet da slaget var tapt. Og de sterke kvinnehistoriene, med de ofte tunge skjebnene, men som også kunne egge menn opp til kamp og strid. Av og til med hjelp av påstått trolldom og seiding. I filmen om Birkebeinere møter vi kongsmoren Inga fra Varteig, men filmen tar seg ikke tid til å vise at hun senere måtte bære jernbyrd i Bergen for å «bevise» at Håkon virkelig var kongssønn. Altså - bære glødende jern uten å få skader.

Voldelige tokt

Er det den nazistiske misbruken av vikingarven i tredveårene som har ødelagt vår stolthet? Er det historikere som sitter og niholder på arven, livredde for at historiene skal bli tabloidiserte og forenklede? Eller er fredsnasjonen skamfulle over de ekstremt voldelige toktene og herjingene? Eller har vi ikke hatt en god nok filmindustri?

Men det er på tide å ta historien tilbake. Før utlendingene gjør det. Vikingene hadde snudd seg i sine graver.

Ikke godt å si. Men det er på tide å ta historien tilbake. Før utlendingene gjør det. Vikingene hadde snudd seg i sine graver.

I Håvamål står det: Har du ein venn og trur vel om han, så gjest han ofte, for kratt gror til og gras blir høgt på vegen som ingen går.

Sånn er det med historien og. Vi må slå graset og holde veien åpen. Og en god filmatisering er en bedre pedagog enn kritt og tavle.