INGUNN FOLKESTAD BREISTEIN Foto: Kjartan Bjelland

Jeg er blitt utfordret til å si noe om det tverrkirkelige samarbeid i Kristiansand etter Kirkemøtets vedtak om å lage ekteskapsliturgi for to av samme kjønn. Jeg må først presisere at det ikke er riktig at noen av Misjonsforbundets menigheter har brutt samarbeidet med Den norske kirke på permanent basis. Det har derimot vært samtaler om hvordan og hvorvidt det tverrkirkelige arbeidet mellom Den norske kirke og Misjonsforbundets menigheter kan og bør fortsette. Misjonsforbundets menigheter er selvstendige, det vil si at hver enkelt menighet kan gjøre egne valg også når det gjelder samarbeidet med andre kirker. Nasjonalt deltar Misjonsforbundet aktivt i blant annet i Norges Kristne Råd, lokalt deltar Misjonsforbundets menigheter blant annet i Fellesmøtene og i Sammen for byen. For Misjonsforbundet har samarbeidet med enkeltkristne fra ulike kirkesamfunn som deler dette synet på omvendelsen og troen (allianseøkumenikk) vært vel så viktig som samarbeidet med ulike kirkesamfunn (kirkeøkumenikk).

Les også :

Glede for noen, sorg for andre

INGUNN FOLKESTAD BREISTEIN Foto: Kjartan Bjelland

Kirkemøtets vedtak om å åpne for kirkelig vigsel av homofile og lesbiske var en stor glede for noen, og en stor sorg for andre. Da kommer også spørsmålet opp hvorvidt kirkesamfunn som fastholder at ekteskapet er for mann og kvinne, bør bryte samarbeidet med Den norske kirke. Mitt svar som medlem av Misjonsforbundet og som rektor for Ansgarskolen, som eies av dette kirkesamfunnet, er et klart nei til brudd og ja til fortsatt samarbeid. Min begrunnelse er som følger: Alt økumenisk, dvs. tverrkirkelig samarbeid gjøres ut fra tanken om at vi aksepterer at andre kirker og kristne søstre og brødre tenker, mener og praktiserer deler av den kristne troen annerledes enn vårt eget kirkesamfunn. Vi ser at vi har det viktigste felles: troen på Jesus Kristus som verdens frelser. Dessuten innser vi at vi alle forstår stykkevis og delt, og at vi derfor må være åpne for at vi kan ta feil og de andre kan ha rett. Denne forståelsen og respekten må selvsagt gå begge veier, og bunner i at vi alle er mennesker som forsøker å forstå hvem Gud er og hvordan vi skal forvalte Guds skaperverk. Økumenisk samarbeid kan derfor på noen punkter ligne politiske partiers samarbeid: de står på hvert sitt program, men samarbeider for å få til endringer i samfunnet de ikke kunne fått til alene. Les også :

Les også :

Noen mener at vedtaket om likekjønnet vigsel et så alvorlig brudd på Bibelen at de ønsker å markere sin uenighet med en lære om ekteskapet som bryter med de fleste kirkesamfunns forståelse. En mulig reaksjon er å ta en pause i det felleskristne arbeidet, eller å bryte samarbeidet. Dette kan få lokale variasjoner i og med at det kan oppleves lettere å samarbeide med prester og ledere som fastholder det synet på ekteskapet som en selv deler enn med de som har det motsatte syn.

Samtale og diskutere samkjønnet vigsel

I 1920 ble det holdt et møte i Calmeyergaten Misjonshus i Oslo hvor det ble vedtatt at de kristelige organisasjonene skulle avstå fra alt frivillig samarbeid med de prestene som blant annet ikke trodde på oppstandelsen eller jomfrufødselen. Strategien har vært ikke-samarbeid, og har vært en måte å forsvare at medlemmene av de kristelige organisasjonene forble medlemmer av Den norske kirke på tross av liberale synspunkter blant noen prester. Jeg mener at det ville være en stor feil av Misjonsforbundet og andre frikirker å gå inn på Calmeyergate-prinsippet. Grunnen er blant annet at frikirkene i motsetning til de kristne organisasjonene ikke er i kirkefellesskap med Den norske kirke, og derfor ikke trenger en slik strategi.

Det vil være en krevende utfordring fremover å behandle representanter for begge synspunkter med respekt, både fra menigheters side og fra pressens side.

En mulig strategi kan være å samtale og diskutere samkjønnet vigsel også i lokale økumeniske fora. Men spørsmålet er så betent og det er så sterke meninger i begge leire at slike samtaler ikke nødvendigvis vil føre til at partene får større forståelse for hverandres synspunkter. I praksis vil kanskje noen typer samarbeid fortsette, mens andre vil brytes eller legges på is. Jeg tror det er en uheldig strategi fra begge sider å nekte å samarbeide med prester som henholdsvis er tilhengere eller motstandere av samkjønnet vigsel. Det vil være en krevende utfordring fremover å behandle representanter for begge synspunkter med respekt, både fra menigheters side og fra pressens side.

Misjonsforbundet har aldri samarbeidet med Den norske kirke fordi det er enighet om alle teologiske spørsmål. Samarbeidet skjer fordi vi mener at det som samler oss veier tyngre enn det som skiller oss. I Den norske kirke er det et flertall av ledere og medlemmer som har gått inn for ekteskap for to av samme kjønn, mens det i Misjonsforbundet er et flertall av ledere og medlemmer som vil fastholde at ekteskapet er for en mann og en kvinne. Derfor utarbeider Den norske kirke vigselsliturgi for samkjønnede, mens Misjonsforbundet kun vier mann og kvinne. I begge kirkesamfunn finnes det imidlertid ledere og medlemmer som er mer enige med flertallet eller mindretallet i det andre kirkesamfunnet. I motsetning til tidligere, da teologisk enighet og uenighet oftest gikk mellom kirkesamfunnene, går denne enigheten og uenigheten i dag nemlig tvers gjennom kirkesamfunnene.

Den største trusselen

Det økumeniske samarbeidet i Norge skjøt fart fra 1970-tallet, blant annet fordi sekulariseringen ble sett på som den største trusselen mot kristendommen. Da ble det viktig at kristne stod sammen istedenfor å bruke sin energi på å motarbeide hverandre. I dagens pluralistiske samfunn trengs økumenisk så vel som tverr-religiøst samarbeid for å løse utfordringer som fattigdom og migrasjon, men også for å besvare ropet fra enkeltmennesker om hva som er meningen med tilværelsen. Enkeltpersoner, kirkesamfunn og kristelige organisasjoner vil se ulikt på hvor grensene går for samarbeid, og hvorvidt kirkemøtets vedtak gjør samarbeid er umulig. Hvis vi ønsker at andre skal respektere vår overbevisning, må vi også respektere at andre har en annen overbevisning enn oss.