Drama

Norge 2011

Regi: Jens Lien

Manus: Nikolaj Frobenius

Skuespillere: Sven Nordin, Åsmund Høeg, Sonja Richter, Trond Nilssen

Sensur: 11 år

Egnethet: Ungdom/voksen

Nikolaj Frobenius’ manus bygger på hans egen roman «Teori og praksis» fra 2008, en roman Frobenius selv kaller en «løgnaktig selvbiografi».

Det er en film om å vokse opp på syttitallet, i en drabantby på Rykkinn. Tenåringssønnen heter Nikolaj (Åsmund Høeg), hans far heter Magnus (Sven Nordin). Det er bare blitt de to etter at moren (danske Sonja Richter) er blitt påkjørt og drept og lillebroren midlertidig er plassert hos tante og onkel.

Tapet av moren skaper uro, forvirring og former for opprør i både far og sønn. Far blir først deprimert, senere glir han inn i en blanding av forvirring og opprør, begge deler munner ut i at han sier opp sin faste, trygge jobb som arkitekt og kaster seg over luftige arkitektvisjoner. Sønnens forvirring, uro og tristhet kanaliseres inn i punken.

Representanter for punken kaller seg anarkister. Men ekte anarkister har et mål, en mening og en retning med sitt opprør. Punken gir bare blanke f’en i alt, absolutt alt. «Ligg til tolv og drit i alt», synes punken å si. Denne attityden sverger Nikolaj seg til. Og han trer inn i ei punkgruppe.

Slike opprør hos ungdom har vi sett mange av på film tidligere. Mange. I mange valører, med mange forskjellige styrkegrader. Det som er det originale i denne filmen, er farens solidariske reaksjoner og overengasjerte innblanding i sønnens opprør. Og se: Filmskaperne makter faktisk å få dette grepet til å bli interessant, stimulerende, iblant morsomt. Både håndfast morsomt og indirekte morsomt. Samtidig som det ulmer en undertone av det tragiske.

Miljøbeskrivelsene fra 70–tallet er realistiske, samtidig som realismen er sterkt saltet av ironi, iblant er det helt over i satiren. Men merkelig nok er det kjærlige tonefallet ofte til stede. Dette skyldes nok vel så mye Nikolaj Frobenius’ manus, som regissør Jens Lien («Jonny Vang», «Den brysomme mannen») poengterte, visuelle smidighet.

Åsmund Høeg har en klar forståelse for sønnens karakter, men slik filmen er bygd, blir dette mest Sven Nordins film. Og Sven Nordin gir oss denne velmenende og overengasjerte faren med kløktige virkemidler. Vi har medynk med ham og vi irriterer oss dypt over ham.

Sum: En interessant og medrykkende film som tenner mange ettertanker.

Til slutt en undring: Har vi noen gang sett en film der Sven Nordin ikke er naken?