For et vidunderlig cover det er på denne boka! Det viser et portrett av Shelley Duvall. Den amerikanske skuespilleren er ett av flere referansepunkter i romanen. Kjæresten til karakteren Max, som vi følger fra han er skolegutt i Stavanger til han er en bejublet teaterregissør i USA, likner nemlig på Shelley Duvall. Max, Mischa og Tetoffensiven er på 1083 sider. Men er det slik, som en av karakterene tenker når han skal kjøpe i julegave til en bekjent, at tykke bøker aldri leses av noen, og at de derfor er trygge å gi bort?Er det rett og slett en forfatter som er mest komfortabel med å være nummer to, en Buzz Aldrin, som skriver denne boka? I så fall har han mislyktes. For denne romanen er allerede løftet fram som et imponerende stykke litteratur.
Max flytter med familien til USA, og etter noen måneders totale utenforskap, overtar det amerikanske i ham. Han finner sin sjelevenn, han begynner å spille skoleteater og han får en kjæreste litt utenom det vanlige, nevnte Shelley look-alike. Og han treffer etter hvert sin onkel Owen, som, viser det seg, en gang rømte til USA og brøt kontakten med sin norske familie. En slags rød tråd er Vietnamkrigen og filmen Apokalypse Nå. For Max har idéen om krigen vært en fascinasjon, for Owen et traume.
Boka er inndelt i kapitler, lange som små romaner. Vi springer fram og tilbake i tid, og fram og tilbake mellom Max og Max’ onkel, Owen. Historiske detaljer og referanser til amerikansk dramatikk, musikk og kunst er sømløst integrert i handlingen.
Men det er noe som ikke griper helt. Jeg får ikke helt tak på Max. Han er ikke uinteressant, langt ifra, men det blir aldri lidenskapelig. Jeg er litt , men ikke veldig, opptatt av hvordan det går med ham. Hvorfor blir jeg mer nysgjerrig på bipersonen Mordecai og onkelen, Owen, som ikke dukker opp for alvor før i andre halvdel av boka? Max blir litt blodfattig og fortellingen om ham framstår av og til litt refererende.
Når jeg likevel synes dette er ei svært god bok, er det nettopp fordi den er så godt komponert, fordi språket er så godt, fordi den har så mange interessante referanser og fine formuleringer. Dessuten har onkel Owen mer farge enn nevøen. Det er i de menneskelige relasjonene, i vennskap og tapt vennskap, kjærlighet og tapt kjærlighet, det brenner. Mer av det, og jeg ville gitt meg over.