På et stille rom med ca. 30 plasser sitter jeg som det eneste hvite mennesket akkurat nå. Og vet dere hva? Det gjør meg ingen verdens ting. Jeg er da heller ikke herfra.
Som student i en verdensmetropol ble jeg redd da jeg hørte om terroren i Paris fredag kveld. På vei hjem fra Piccadilly Circus da Wembley Stadium lyste opp Frankrikes farger til ære for ofrene.
Møtt med en god klem
Jeg kom hjem til kollektivet mitt og ble møtt med en god klem av ei jeg bor med. Hun er muslim, og var knust over hva som hadde skjedd. Men hun var også redd. Redd for terrorisme, men mest av alt redd for dere som skylder på henne og de 1,6 billionene andre muslimer i verden. Hadde alle muslimer vært terrorister, hadde vi mest sannsynlig vært døde hele gjengen.
Dere kan godt PrayForParis. I mellomtiden skal jeg be for de millionene av muslimene som må ta støten fra dere ignorante mennesker.
Lørdag dro jeg tilbake til sentrum av London. Hele natten hadde jeg lest meg mett på leserinnlegg om terroren. Innlegg om at vi må stenge grensene, og hvor farlig det er å slippe inn flyktningene. Vi må slutte å være så paranoide og heller ta vare på hverandre. Jeg velger verden over Norge. Hvis redsel for det ukjente skal styre oss, har vi alt tapt.
Muslim med svart bag
På t-banen satt jeg ved siden av muslimsk mann i 30-årene. Han hadde en svart bag med seg. Jeg la merke til hvordan folk rundt oss stirret skeptisk på han. Kan man ikke lenger gå rundt med både turban og bag uten at folk blir livredde?
Kjære dere, ikke la fremmedfrykt styre dere. Dere går glipp av kultur, glede og vennskap. I kollektivet jeg bor i er det to muslimer, en buddhist, en hinduist, to kristne og fire ateister. Og gjett hva? Vi trives så godt sammen, noe som skjer når man begynner å se det vakre i det som er annerledes.