Heltidsbonde: Drøm eller trussel

I dag legger landbruksminister Sylvi Listhaug (Frp) frem statens tilbud i de årlige forhandlingene om rammevilkår og inntekter i jordbruket. Men indirekte kan det stå mye mer på spill. Vi har fått en landbruksminister fra et parti som ønsker å legge om hele landbrukspolitikken.

Tross massiv pengestøtte over statsbudsjettet, skyhøye tollmurer mot utenlandske konkurrenter og tillatelse til å organisere norske bønder i karteller, har utviklingen gått sin gang: Stadig færre jordbrukere produserer minst like mye som før på omtrent samme areal.

Det innebærer også at jordbrukets betydning for sysselsettingen i norske distriktskommuner er kraftig redusert de siste 10–20 årene.

Deltidsjordbruket

Vi har fått stadig mer kapitalintensiv drift. Bonden henter oftere og oftere det meste av sin inntekt utenfor jordbruket. Bare en tredjedel av norske gårdbrukere får nå mer enn halvparten av inntekten sin fra gården.

Et årsverk i jordbruket kaster forholdsvis lite av seg. Men når vi tar med virksomheten utenom gården, har ikke bønder gjennomgående dårligere inntekt enn lønnstagere, kanskje snarere tvert imot.

Skal vi da sammenligne bøndene med industriarbeidere og andre lønnstagere – eller med bedriftseiere? Og hvilket ansvar har staten for hvordan bøndene kommer godt ut? Ønsker de fleste å være bønder på deltid – eller har de ikke råd til annet?

Det finnes ikke ett svar på disse spørsmålene, som langt på vei definerer motsetningene i landbrukspolitikken. Men sikkert er det at jordbruk basert på heltidsbønder får vi ikke uten at de fleste av dagens bønder forlater yrket. Så effektiv er dagens teknologi.

Livet går i bølger

Landets 45 000 jordbrukere er selvstendig næringsdrivende. De er entreprenører som står bak en rivende teknologisk utvikling. Men i næringslivet er det ingen mangel på bedrifter og noen ganger hele bransjer hvor lønnsomheten er svak tross mer effektiv produksjon. Prisen på produktene og innsatsvarene er like viktig for lønnsomheten.

I 1975 fattet Stortinget det berømte «jamstillingsvedtaket»: Bøndenes inntekter skulle løftes til samme nivå som industriarbeideres. I årene som fulgte skjedde det en kraftig økning i støtten til jordbruket – og i lønnsomheten. Men med økt lønnsomhet fulgte også en kraftig økning i investeringene i maskiner og teknologi – og økt produksjon og lavere priser. Slik sank lønnsomheten igjen.

Lønnsomheten til næringsdrivende er vanskelig å styre selv med så sterke virkemidler som anvendes i Norge. Derfor har frustrasjonene hatt gode vekstvilkår i landbruket.

Mer mat, mer støtte?

Den rødgrønne regjeringen, i samforståelse med bøndenes organisasjoner, forsøkte seg med en ny vri i en stortingsmelding i 2011. Her ble det tatt til orde for at matvareproduksjonen i Norge måtte øke minst i takt med befolkningsveksten. Det ble konkretisert til 20 prosent i løpet av 20 år.

Og i så fall måtte det skarp lut til – et betydelig løft i bøndenes inntekter. Det måtte gå an å leve av være bonde.

Dette kunne delvis ses som et svar på kritikk av norsk landbrukspolitikk fra norske økonomer og fra internasjonale organisasjoner som OECD og Verdens handelsorganisasjon. Fra disse var det rådende synet at staten burde betale bøndene for å holde kulturlandskapet i hevd – men ikke for å øke produksjonen av varer som billigere kunne importeres fra utlandet.

Det er her Sylvi Listhaug trer inn i historien – og hun gjør det med et fikst grep. Hun aksepterer ønsket om økt jordbruksproduksjon på strak arm. Derfor – nettopp derfor – må vi ha mer effektiv produksjon, sier hun. Det betyr større gårder. Det må bli slutt på ekstra produksjonsstøtte til de minste brukene, og bønder som vil selge gården, må få markedspris.

Slik forsøker Listhaug å snu bondeorganisasjonenes krav om økt matvareproduksjon mot dem selv.

Listhaug mot overmakten?

Det kan være farlig å overdramatisere. Regjeringsplattformen er mer preget av Høyres standpunkter enn av Fremskrittspartiets ønsker om en kraftig nedbygging av statsstøtte og tollvern. Og Stortinget følger kritisk med i hva Sylvi Listhaug foretar seg. Men dyktige statsråder kan skape seg handlingsrom, særlig hvis de evner å tenke langsiktig.

Derfor kan årets jordbruksoppgjør bli innledningen til en viktig kamp om alle sider av landbrukspolitikken.