Det som gjør at Erik Tysse og Martin Johnsrud Sundby er blitt dømt og at Therese Johaug trolig blir det, er at idretten får lov til å drive sin egen justis, løsrevet fra den rettssikkerheten som borgerne ellers har krav på.
Det viktigste spørsmålet gjelder tvil, et prinsipp som har røtter helt tilbake til romerretten. Tvil skal komme den tiltalte til gode. Men i sin iver etter å ta dopere, har idrettens dopingmyndigheter fått lov til å unndra seg fra tvilsprinsippet.
Aftenposten rakk å stille Johaug ti spørsmål. Slik svarte hun:
«Jeg har forklart og fortalt hele sannheten. Jeg har ikke noe annet å si.»
Bra – og ille
Det er bra at dopere blir tatt. Det som ikke er bra, er at idrettsutøvere blir straffet med yrkesforbud og sosial fornedrelse også i tilfelle der det var tvil til stede. Dopinghistorien er full av dystre hendelser. Og dystre skjebner.
I de tre nevnte tilfellene finnes det kvalifisert tvil. Denne tvilen ville de tre idrettsutøverne hatt fordel av dersom idrettens dopingreglement hadde vært underlagt Den europeiske menneskerettskonvensjon, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter eller Menneskerettserklæringen.
LES OGSÅ:
Svensk ekspert reagerer etter Johaug-intervju: – Det er skummelt
Grunn til å tvile?
Men hvorfor er det grunn til å tvile, når dopingtestene er positive?
I saken mot Erik Tysse (utestengt i to år) er det tvil om selve testen. I sakene mot Sundby og Johaug er testresultatene klare, men tvilen står om de to er å laste for det som skjedde.
Hadde ikke Norges Idrettsforbund i 2004 innført regler om objektivt ansvar, i praksis at ansvar plasseres hos utøveren uavhengig av skyld, kunne straffen blitt begrenset til en advarsel – eller frifinnelse.
Flere jurister hevder at idrettens bestemmelser om objektiv ansvar er i strid med overordnede menneskerettsprinsipper.
Se Therese Johaug møte pressen torsdag.
Hvor ligger tvilen i de tre tilfellene?
Tysse: En rekke vitenskapsmenn, blant dem en gruppe på 40 biokjemikere, mener prøvetakingen ikke var til å stole på da Erik Tysse ble tatt for CERA (en type EPO). Også flere andre hevder med styrke at dopingen ikke er bevist. Altså tvil. Men han ble dømt, utestengt i to år.
Sundby: Utøveren hevder at han ikke var klar over at han overtrådte dopinggrensene, og at han fulgte legens råd. Det bekreftes av legen selv. Den svenske eksperten på idrettsjus, Anders Hübinette, mener at regelen som felte Sundby, er uklart formulert, som også Skiforbundet sa. Ikke tvil om selve dopingen, men tvil om graden av uaktsomhet.
Johaug: Prinsipielt som Sundby-saken. Hun fulgte rådet til legen, en rutinert og respektert idrettsmedisiner. De mange forsøkene på å så tvil om hennes og legens forklaring, har ikke fjernet muligheten for at de to snakker sant. Ikke tvil om selve dopingen, men tvil om graden av uaktsomhet.
Alle tre saker dreier seg om rettssikkerhet. Man kan mene at Sundby og Johaug burde passet bedre på. Men det er også naturlig å mene at når de gjorde som legen sa, slik de også er forpliktet til i avtalen med Skiforbundet, bør de frifinnes. Ikke bare moralsk, men også juridisk.