Jeg har vært fotballinteressert fra fire-femårsalderen. Vennene mine på barne- og ungdomsskolen elsket å kle seg i Liverpool- og særlig United-drakter. United var det store, og de vant mange flere titler den gang.
Jeg fikk tidlig beskjed om å velge lag og jeg ville nok ikke være helt som alle de andre. Jeg husker spillere som Tony Adams, Nigel Winterburn, Lee Dixon og Ray «The Romford Pelé» Paulour i 90/91-sesongen. Arsenal var kjent for sine tøffe, men teknisk gode spillere. Arsenal vant PL (First Division) den sesongen. Fra da av har jeg holdt med de røde og hvite. Kjærligheten for klubben blir større for hvert år, med eller uten pokaler i skapet.
Annerledesklubben
Arsenal har vel heller aldri gjort som andre klubber. De har alltid brukt lite penger, satset på ukjente spillere, og har hatt historie for å kjøre en litt annen rute enn resten. Det er noe jeg, og helt sikkert veldig mange andre Arsenalsupportere, kan identifisere seg med.
Det meste av min Arsenal-historie involverer en av klubbens største managere noensinne: Arsène Wenger. Jeg, og mange andre, har både elsket og «hatet» franskmannen. Mest elsket, med god grunn. Han gjorde Arsenal til en tittelutfordrer. Sesong etter sesong. Vi begynte å vinne titler i flere cuper. Han tok oss til Emirates og satte standarden for engelsk PL. En rimelig ensformig liga som har blitt til kanskje verdens beste liga. Tiki-taka-fotballen, ukjente unge talenter som tok PL med storm.
Arsenal har alltid vært kjent for sine små tekniske spillere, men de har også hatt sin andel tøffe og robuste spillere som Sol Campbell, Patrick Vieira og ikke minst Mr. Arsenal – Tony Adams. Kombinasjonen med fin fotball og litt muskler var og er i mine øyne perfekt.
Gikk glipp av Highbury
Jeg har ikke fått med meg mange kampene live på Emirates. Kun to av dem. Et fryktelig surt tap mot rival Tottenham i 10/11- og en seier mot Hull i 16/17-sesongen. Jeg fikk dessverre aldri med meg en kamp på den tidligere hjemmebanen Arsenal stadium (kjent som Highbury). Noe jeg angrer veldig mye på. En fantastisk stadion med en fantastisk historie.
Livet på Emirates har ikke vært like gøy, spennende eller morsomt. Arsenal har ikke vært en tittelutfordrer på mange år. Men hver eneste sesong, når den sparkes i gang i august finner jeg meg selv helt ytterst på en barstol eller sofakanten. Verdens beste lag (selvfølgelig) og verdens beste liga er i gang. Ni måneder med galskap, kjærlighet, hat og spenning. Det er noe spesielt med PL som ikke kan sammenlignes med noe annet.
Spillere kommer og går. Aldri er de større enn klubben. Men favoritter får man selvfølgelig. Og det har blitt noen selv i løpet av min supporter-karriere. Uten tvil står Thierry Henry på toppen. Tidenes beste PL-spiss og en av verdens beste i sin storhetstid. Med Bergkamp, Pires, Ljungberg og Vieira har Arsenal hatt noen av de største navnene i PL. I dagens tropp står Mesut Özil meget høyt på lista over favoritter.
Godt supportermiljø
Arsenal-miljøet i Kristiansand har i min levetid kanskje aldri vært større enn nå. Vi er nok mange flere, men den sosiale sørlending er nok veldig glad i sofaen også. Nå er vi en lokal supporterklubb som jevnlig samles til kamper og arrangement. Arsenal Kristiansand, som jeg har vært så heldig å starte sammen med gode venner, har gjort at vi har mange engasjerte supportere som har blitt gode venner de siste årene.
Jeg har vært så heldig å treffe en Arsenal-legende i Charlie George. Vi ble vist rundt The Emirates dagen etter kamp. To timer som bare fløy forbi med historier fra hans tid, samt det som skjer rundt om klubben i det daglige. Anbefaler hver eneste Arsenal-fan å oppleve dette. Minst en gang!
Årets sesong er den mest spennende på en del år. Unai Emery er ansatt som ny manager og store forandringer er i gang på og utenfor banen. Nå gjelder det å være tålmodig igjen og håpe på så høy plassering som mulig. Topp fire er en mulighet, men vanskelig. Det er bare en ting å si:
C'mon you Arsenal!