Vanessa MankoOversatt av Ellen Karine Berg
eksilets_grenser_forside_300dpi_0.jpg

Å få en anbefaling av selveste Salman Rushdie på bokomslaget, er litt av et kvalitetsstempel. «Et slikt offentlig anbefalelsesbrev som dette er noe jeg aldri tidligere har skrevet på vegne av en forfatter. Grunnen til at jeg gjør det nå, er fordi jeg mener Vanessa Manko er en ny og usedvanlig talentfull forfatter, og hennes «Eksilets grenser» er en stor bragd», skriver Rushdie i et forord.I tillegg har den norskamerikanske forfatteren Siri Hustvedt en anbefaling på omslaget.

Romanen handler om en innvandret russer til USA i 1913, som uskyldig blir anklaget for politisk undergraving og følgelig blir utvist til hjemlandet. Derfra må han flykte fra den Røde Armés herjinger, og havner først i Paris og deretter i Mexico. Med seg har han sin amerikanske kone Julie, og sammen får de tre barn på sin rundreise rundt halve kloden. I Mexico skilles hovedpersonen fra sin familie som drar tilbake til USA, mens han blir igjen i 14 år og stadig søker om innreisetillatelse og omgjøring av utvisningen. Å ta seg ulovlig over grensen til USA, vil han ikke.

I etterordet forteller forfatteren at dette er fortellingen om hennes egne slektninger, og det gjør det desto mer gripende å vite at skjebnen faktisk er sann.

Hennes skriveteknikk særpreges av en strøm av inntrykk og opplevelser formidlet gjennom hovedpersonens blikk og fornemmelser. Forfatteren selv har valgt å tre tilbake uten direkte kommentarer. Innimellom blir strømmen brutt opp av kapitler med tilbakeblikk til de ulike epokene i hovedpersonens flukt og opphold i ulike land.

Rushdie synes romanen minner om Kafka. Selv fornemmer jeg også noe Hamsundsk «Sult» i boka, der hovedpersonen lever på et eksistensminimum av så vel føde som menneskelig kontakt.

Romanen er sterk, og fortellingen er gripende. Men den er også krevende ettersom den vier mye plass til hovedpersonens ensomme liv i sakte film uten mye handling. I motsetning til de to forannevnte anmelderne ville jeg ønsket meg at fortellingen var blitt strammet noe inn. Men god er den.

Vanessa MankoOversatt av Ellen Karine Berg