Lille Martha var vakker som en funklende juvel med brune, milde øyne og et hvitt smil som burde få en tannbleker til å grine av misunnelse. Vi kom selvsagt i prat og pappa fortalte at han jobbet i Norge, trivdes godt og han og kona var svært glade for lille Martha. Martha la hodet på skakke, viftet med hendene og sa: Ha det, ha det. Barnehagen, lo foreldrene.
Den lille familien var på vei til ferie i Italia, til venner. Pappa fortalte om flukten til Norge syv år tidligere. Hvordan han og kona i hui og hast måtte rømme landet sitt. Norsk lærte han seg fort. Norskkunnskapene er nøkkelen til å leve og bo i Norge, smilte han.
Ha det, ha det, sa Martha og sovnet i fanget til pappa. VI fortsatte å snakke om løst og fast. En solskinnshistorie, tenkte jeg — og sa det. Et vemodig smil delte ansiktet hans. Ja, vi har det fint, sa han. Jeg er glad for jobben min i Drammen og kona jobber på et sykehjem. Så fikk jeg hele historien. Som nevnt måtte paret flykte i hui og hast og fortvilelsen var at de ikke fikk med seg sin tre år gamle sønn. Bestemoren hadde tatt seg av ham og hun bodde i en landsby langt unna alt som heter myndigheter og kommunikasjon. - Vi har prøvd alt, sa han, for å få gutten vår til Norge, men ikke lyktes, Moren min greier ikke papirarbeidet og får heller ingen hjelp.
Skype, sa jeg, mobil eller annet nettverk? Det går ikke sa han, men vi har ikke gitt opp. Selvfølgelig ikke. Det gjør vi aldri. Dunk. Flyet landet. På tide å forlate maskinen, den lille familien. Gleden og sorgen deres. Martha sa selvsagt ha det en gang til.
En slik historie setter virkelig livet i perspektiv.