Denne tredje krimboka til den tidligere politikvinnen Hanne Kristin Rohde er langt fra så god som de foregående.
Plottet er svært lite troverdig — altså at en dame raser rundt og opererer ut hjerter på levende mennesker uten narkose. Heller ikke personene er til å tro på, men bevares, boka er underholdende likevel, lettlest som den er.
Denne gangen er handlingen lagt til et sykehusmiljø, og vi blir tatt med inn på avdeling for patologi, som er den der døde mennesker blir undersøkt. Der dukker det opp et lik uten hjerte hos en ung kvinne som egentlig skulle ha overlevd en trafikkulykke. Så begynner det å rulle en vanvittig og fullstendig usannsynlig historie om en italiensk rikmannsdatter med skjult identitet i Norge som har som hevn-hobby å operere ut hjerter på levende mennesker og samle dem i glass i bokhylla. Til historien følger forvirring og tåkelegging om hvem som egentlig er far og mor til hvem, også det skildret uten spor av psykologisk sannsynlighet. I denne historien fins det absolutt ingen ting som er normalt og tilforlatelig, så skal en more seg med den, må en legge krav om realisme til side og betrakte den med samme blikk som når en ser «Game of Thrones» — en fantasifortelling for voksne. Da hadde det hjulpet om håndverket til Rohde hadde vært hakket mer elegant.
Det boka flyter på, er forfatterens inngående kjennskap til norsk politi. Det er kun i partiene der politiet skildres at personene blir levende og troverdige, men selv der fins det karakterer som er hinsides det en kan tiltro norsk politi, selv etter Monika-skandalen.
«Overspent», er kanskje et ord som kan beskrive denne romanen . Fort lest, og enda raskere glemt.