Jeg vet ikke hvor mange terroraksjoner Akmal Ali har måttet fordømme, på vegne av sine trosfeller. Kanskje har han kommet ut av tellingen selv også.

Den første jeg husker var i desember 2010. Da hadde en mann sprengt seg i lufta i Stockholm. Imamen i Muslimsk Union Agder stilte til nettmøte for å forklare at dette ikke hadde noe med islam å gjøre.

Siden har det bokstavelig talt nesten gått slag i slag. Den ene terroraksjonen har avløst den andre. Bare de siste par årene har det vært angrep mot kafegjester i Sydney, massedrap på skolebarn i Peshawar i Pakistan, henrettelser av ansatte i Charlie Hebdo og deretter av jøder i Paris, terror i København, nye massedrap i den franske hovedstaden, drap på 14 mennesker i San Bernadino i California og terror på flyplassen og t-banestasjonen i Brussel.

Bagatellisering av terroren

Etter denne siste aksjonen kom det nok en pressmelding fra Akmal Ali: «Muslimsk Union i Agderog Al-Rahma Islamic Centerfordømmer på det sterkesteterrorangrepene i Brussel... Slike angrep er kriminelle barbariske handlinger. Våre tanker går til ofrene og de pårørende som er rammet. Vi står sammen som medmennesker.».

Pressemeldingen var knapt kommet i hus før det smalt igjen, denne gang i Lahore i Pakistan. Tilbake lå mer enn 70 mennesker, mange barn. De fleste kristne, som var målet for aksjonen.

Les også:

Felles for alt dette er at det har skjedd i Allahs navn. Det har ført til at mange her hjemme faller i en av to debattgrøfter. Enten forsøker man å bagatellisere at terroren begås av muslimer ved å minne om annen terror de siste årene, som vår egen Anders Behring Breivik. Eller man demoniserer alle muslimer, i tråd med tittelen på Hege Storhaugs bok «Islam. Den 11. landeplage».

Begge deler blir feil. Det burde være så åpenbart at det ikke var behov for å si det flere ganger. Men ikke minst nettdebatten tyder dessverre på at det likevel er det: Terrorhandlingene betyr på ingen måte at muslimer generelt støtter tankesettet som ligger bak alle disse ugjerningene. Muslimer flest er som de fleste av oss andre. Opptatt av å leve i fred og fordragelighet.

Terroren er et kjempeproblem for islam, og dermed for alle muslimer.

Men ingen bør heller forsøke å dekke over det åpenbare, som er at terroristene hevder å handle på vegne av Allah. Terroren er et kjempeproblem for islam, og dermed for alle muslimer. Først og fremst på grunn av alle lidelsene aksjonene påfører andre mennesker. Men også fordi de skader religionen som sådan. De mange som er ute etter å dra islam ned i søla, får nye argumenter hver gang en bombe smeller.

Kan lære av Saudi-Arabia

Og selv om det er et lite fåtall som begår grusomhetene, er det dessverre ikke et ubetydelig antall mennesker som deler den ekstreme tolkningen av islam. I den første fasen av etterforskningen av desember-terroren i Paris, trodde etterforskerne at det hovedsakelig var gjerningsmennene selv som sto bak. Etter noen uker ble de overrasket over hvor mange som var involvert; mer enn 30 stykker. Og det var før bombene smalt i Brussel, hvor enda flere kunne koples også til Paris. I tillegg kommer de mange hundre, ja flere tusen, unge menneskene som har reist fra Europa til Syria for å slåss sammen med IS eller Al Qaida.

Alle disse har igjen vært del av større miljøer hvor drap på andre, annerledes troende eller ikke-troende, har blitt legitimert. Slike miljøer har vokst fram over mange år. Og det vil trolig ta mange år å bekjempe dem. I den kampen må ikke vi som europeiske storsamfunn være naive og lukke øynene. Men heller oppmuntre de mange som vil bekjempe de ekstreme strømningene. Og hvor usannsynlig det enn høres ut: Det kan være erfaringer å hente fra Saudi-Arabia.

Les også:

For drøyt ti år siden gjennomførte Al Qaida en terrorbølge som kongedømmet verken før eller siden har sett maken til. Særlig vestlige, men også mange saudiere, ble utsatt for selvmordsbombere, skutt på åpen gate og halshugget under store terroraksjoner. I flere måneder var myndighetene rådville og på defensiven mot de mange terrorcellene. Frykten rådet. Utlendinger rømte landet.

Men gradvis vokste det fram et raseri blant saudierne mot terroristene, som utførte sine ugjerninger i Allahs navn. Og i det stokk konservative kongedømmet, hvor samfunnskritisk debatt — for ikke å snakke om en reell religionsdebatt - i utgangspunktet er strengt forbudt, oppsto en voldsom diskusjon om tolkningen av islam. Ambassadøren til USA, prins Bandar bin Sultan, slo i et leserbrev i avisen Al Watan fast at det var på tide å ta inn over seg at vold og fanatisme har fulgt islam siden religionens tilblivelse. «Vi må slutte å skylde på andre. Det som rammer oss kommer fra våre egne rekker», skrev han om andre muslimer.

Den er den tause majoritet, den jevne muslim, som må vinne den åndelige kampen mot fanatikerne.

Daværende sjefredaktør i tv-stasjonen Al Arabiya, Abdulrahman Alrasheed, fulgte opp i avisen Alsharq Al-Awsat: «Majoriteten av de som har gjennomført selvmordsaksjoner mot busser, bilder, skoler, hus og bygninger, over hele verden, har vært muslimer», skrev han. Og la til: «For en patetisk realitet. For noen avskyelige gjerninger. Forteller alt dette oss noe om oss selv?» spurte han retorisk. Og fulgte opp: «En uskyldig og god religion som ikke tillater at et tre felles uten en god grunn, som kaller drap for den mest ondskapsfulle handling, som eksplisitt sier at hvis du dreper ett menneske har du drept hele menneskeheten, har blitt forvridd til et globalt budskap om hat og et universelt krigsrop».

Avisen Arab News fulgte opp på lederplass og slo fast at «Djevelen er blant oss».

Akmal Alis viktige rolle

Mange andre sluttet seg til. Fra taushet og passivitet begynte folk flest å tipse politiet om ekstremister i sine nærmiljøer. Om terrorister som gjemte seg i nabolaget. Og om imamer som spredte et voldelig budskap i moskeene. Først da kom myndighetene på offensiven. Terrorcellene ble sporet opp og ødelagt. Imamene fjernet. Og en storstilt holdningskampanje lansert mot den perverterte tolkningen av islam som Al Qaida sto for.

Les også:

Forskjellene er mange fra Saudi-Arabia til vår del av verden. Men kjernen er den samme. Den er den tause majoritet, den jevne muslim, som må vinne den åndelige kampen mot fanatikerne.

Som storsamfunn skal vi sette stor pris på at Akmal Ali så tydelig viser utad at han og hans menighet fordømmer terroraksjoner. Men enda viktigere for oss på utsiden er det at han og hans likesinnede vinner kampen på innsiden, mot ekstremistene.