Våren 2014 begynte jeg å spørre damer i KCK (Kristiansand Cycleklubb) om de kunne vært interessert i å sykle Trondheim-Oslo 2015.
Jeg hadde selv syklet med et Pedalpigelag i 2012. Da var vi 13 damer som startet i Trondheim, og 12 som vi kom i mål på 23 t og 19 min.
Jeg hadde da i forkant kun trent på sykkel i ca to år, så grunnlaget mitt var heller i minste laget. Etter målgang tenkte jeg: ok, nå var det gjort.
Som en fødsel
Men det kan virke som Styrkeprøven har samme virkning som en fødsel. Du glemmer fort smertene når fødselen er over og barnet ligger i armene. Sånn er det også med Den Store Styrkeprøven.
Som sagt så begynte jeg å spørre og motivere andre Pedalpiger allerede i 2014, og det er en nødvendighet, fordi det er sjelden at en svarer ja med en gang på en slik forespørsel.
De fleste sier ja på julebord eller nyttårsfeiring og lover i hytt og vær at neste år skal vi jammen danne et lag med damer som skal sykle fra Trondheim til Oslo. Bare si fra du…. Så henger jeg meg med…
Blodig alvor
Nei, det passer ikke inn i denne sammenhengen. Her er det blodig alvor og her må det planlegges til den minste detalj slik at alle ryttere vet at når de står på startstreken i Trondheim, skal de kjenne kroppen og formen sin så godt at de allerede da nesten vet helt sikkert at dette er de i stand til å klare. Skulle de være det minste i tvil, så skal det ikke være det fysiske det kommer an på, nei, da er det hodet en må motivere og jobbe med.
Så allerede i august 2014 inviterte jeg til informasjonsmøte på Vennesla legesenter (der jeg jobber) og hadde treningsplanen klar. Nå gjaldt det egentlig å ha en så godt gjennomtenkt plan at alle ble med.
Jeg hadde som sagt pratet med mange i forkant og hadde en viss følelse av at det kom en del. Det var helt klart at dette møtet ikke skulle være av den karakter at nå var du ”fanget” til å delta. Nei, det var opp til den enkelte å ta avgjørelsen.
Supert fremmøte
På møtet kom det nesten 30 damer ! Jeg kan huske jeg tenkte at her kan vi til og med miste noen på veien og likevel ha et godt lag. Vi satte en frist for å ta en avgjørelse, for at vi tidlig skulle komme i gang med treningen. Etter noen uker, var vi 23 damer som var påmeldt, og treningsopplegg og møter ble organisert.
Vi satte strenge krav til deltagelse på treninger og fra tidlig vår organiserte vi tre treningsturer pr uke på sykkel; intervalløkt, trening på fart og teknikk og langkjøring om lørdagene. Da fulgte vi KCK sine fellestreninger.
I tillegg hadde vi helgeturer og krav om å være med i 7,5 t gruppe i sykkelrittet CLST (Kr.sand-Hovden) med retur på søndagen.
Mekke-kurs
Sammenlagt måtte vi alle ha minst 275 mil på sykkel før Den Store Styrkeprøven. I tillegg til dette spinning, styrketrening og/eller annen aktivitet i vinterhalvåret.
Vi hadde også mekke-kurs hos Intersport for å være forberedt til å mestre enkle tekniske utfordringer og punkteringer. Men underveis hadde vi også så mye mer. Min filosofi er at for at et lag eller et team skal mestre en oppgave sammen, så må en hente fram ressurser i den enkelte som kan styrke laget.
Laget må kjenne hverandres styrker og svakheter og vi må underveis korrigere der det er nødvendig. Deltagerne må være trygge på hverandre og de må kjenne sin rolle. Vi informerte også tidlig om at det antagelig ville være noen som ikke ville være sterke nok og at de da måtte trekke seg fra laget.
Motivasjon
Under turene og kanskje spesielt helgeturene ble vi godt kjent. Vi innrettet oss etter hverandre og vi motiverte hverandre. Vi trente mye på å ligge fint i feltet, både for å sykle så sikkert som mulig, men også for å kunne utnytte energien sammen i laget.
Vi ble også kontaktet av et mediaselskap, Media TILT, som ønsket å følge Pedalpigane i oppkjøringsperioden. De har fulgt oss på flere treningsturer med kamera og drone og skulle også være med helt fra Trondheim til Oslo.
Kapteinene på laget hadde valgt oss ut en hovedperson til dokumentaren og denne damen møtte jeg første gang i Danmark på treningsleir i 2014. Hun hadde da lite sykkelerfaring , men ønsket å være med KCK på treningsleir til Skagen.
Noe av det første som slo meg da vi var ute på en av de første turene var at denne damen har de egenskapene som trengs for å legge ut på en strabasiøs tur. Bare hun fikk trent litt, så ville hun nok bli med. Jeg husker jeg spurte henne,- og et forbauset ansikt møtte meg: DET skal jeg i alle fall ikke. Er du gal? Men det husker jeg at jeg også tenkte da jeg ble spurt første gang…
Så vi valgte henne som vår representant for Pedalpigane. Hun har egenskaper som er viktige når en utsettes for påkjenninger og kanskje møter sider ved seg selv som man ikke kjenner.
Felles mestring
For hvorfor ønsker noen å sykle fra Trondheim til Oslo? Jeg har ikke noe klart svar på det selv, men for min egen del er det ikke interessant å sykle distansen alene. Jeg vil ha opplevelsen sammen med noen og jeg vil føle på gleden det er å mestre en utfordring sammen.
Etter hvert som våren og sommeren nærmet seg, ble vi et sammensveiset lag. Jeg kjente at jeg gledet meg til den dagen vi skulle ta flyet opp til Trondheim. Vi hadde forberedt oss lenge og hadde organisert fly, hotell, følgebiler og sjåfører bilene var leid, påmelding registrert og middager var bestilt.
Et halvt år jobbet vi ganske mye med prosjektet. Jeg hadde fått med meg to andre kapteiner, så vi var tre og fordelte oppgavene oss i mellom. Dessverre var det tre damer som ikke ble med på turen av ulike årsaker, men vi var fortsatt et sterkt lag på 20.
Lagfølelse
Så kom 19. juni og vi hadde enveis billett til Trondheim. Returen (påmeldingsavgiften) kostet mer enn selve flyturen og allerede da bør en jo stille seg noen kritiske spørsmål. Men vi møtte opp på Kjevik, alle i rosa jakker. Lagfølelsen kom allerede i innsjekkingen. Det bar opp til Trondheim, og kvelden før gikk med til filming, henting av startnummer, innkjøp av mat og felles middag.
Fredag kveld fikk vi en god gjennomgang av distansen av en av våre sjåfører og han informerte oss både om matstasjoner og veidekke. Det ble tidlig kveld, og de som ikke fikk sove,- prøvde i alle fall å tenke at det er viktig å hvile også.
Lørdag morgen var det levering av bagasje klokka 04.50. Deretter var det frokost og klargjøring av utstyr og sykkel. Klokka 06.10 sto vi spente utenfor Nidarosdommen og så det ene laget etter det andre starte på den uendelig lange turen vi hadde foran oss. Om ett døgn skulle vi forhåpentligvis være i mål i Oslo!
TV-intervju
TV2 intervjuet oss, vi ønsket andre lag lykke til og smilte nervøst til hverandre og sa: ”Nå å vi i gang jenter!”, ”Det er nå det gjelder, det er nå vi sammen skal klare dette!” 06.39 var vår starttid. Vi var det siste laget som syklet ut fra Trondheim, så vi startet noen minutter før. Nå var vi i gang !
Litt nervøst, men fattet bar det ut av byen. Skyene var få på himmelen og værmeldingen så lovende ut.
Jeg var litt nervøs over rollen min som kaptein, da siste turen jeg hadde mer var en tåkete opplevelse. Som kaptein bør en jo være ovenpå og ha oversikten når andre begynner å slite. Heldigvis var vi tre kapteiner og heldigvis visste jeg at vi hadde mange sterke damer på laget, så lasset skulle jeg absolutt ikke dra alene.
Vi fant tempoet vårt og praten kom etter hvert. Endelig var vi i gang. Nå gjaldt det å ikke kjøre på for mye i bakkene opp mot Dovre. Det var lett å gå på en smell her. Vi så flere menn sykle forbi oss, men vi sa til hverandre; Ja, ja vi tar de nok igjen.
Praten går livlig og det høres ut som flere er lettet over å ha kommet i gang. Vi har hatt en lang oppkjøring og mange har ofret venner, familie, hus og hage. Sykkeltreningene har vært førsteprioritet, så egentlig er det vel riktig å si at melder en mor seg på Den Store Styrkeprøven,- så er egentlig hele familien påmeldt.
Lav kvinneandel
Det er ikke mange kvinnelige deltakere i dette rittet. Styrkeprøven ble første gang arrangert i 1967 med 121 deltagere. I 1979 var første gang det var over 1000 deltagere og høydepunktet var fra 1990-92 med over 5000 deltagere.
I 2015 var det 5545 deltagere og fra Trondheim-Oslo var det 1687, og det er ikke mange av disse som er damer. Vi opplevde dette da vi kom rundt en rundkjøring at en av vaktene kommenterte: ”Hæ, er det bare damer?” Ja, Pedalpigane har bare damer på laget (det forteller vi jo i navnet).
Vi er damer i alle aldre og dette laget som er på vei opp mot Dovre har en gjennomsnittsalder på 49 år. Den yngste er 33 og den eldste er 66.
Vi har ulik bakgrunn. Mange jobber i helsesektoren, noen i det private næringslivet, noen er lærere og ei er i politiet. Ja, vi representerer ulike yrkesgrupper, men i denne settingen har vi et felles mål. Vi skal komme samlet over målstreken og juble sammen over seieren!
Veien opp mot Dovre går greit. Vi sykler jevnt og trutt og stiger fra 0 til 1100 m.o.h ved Hjerkinn. Landskapet åpner seg, vi ser vidder og vi ser en snøkledd Snøhetta ruver over de andre toppene.
Naturopplevelser i fleng
Vi speider etter moskus og vi kjenner en majestetisk følelse av å være en bitteliten bit av et enormt landskap. Det er bare veien, Dovrebanen og syklene våre som forteller at verden er industrialisert. Naturen rundt presenteres seg selv som nærmest urørt og formet av vær og vind.
Det er stille i feltet, vi nyter å bare være til.
Vi har hatt noen matstopp før vi kommer til Dovre. Avtalen har vært at de skal være på fem minutter og da må den enkelte kun gjøre det som er helt nødvendig. En må tisse, fylle flasker og fylle lommene med mat. Om en har tid igjen, kan en spise før en setter seg på sykkelen.
De første stoppene klarer vi å holde tiden, men jeg vet det vil bli utfordrende etter hvert som vi blir trøtte.
Det er også noen som kjenner litt på kvalmen og har problemer med å få ned maten. Kapteinene må stadig minne på at vi forbrenner ca 600 kalorier i timen, og det tilsier at vi må spise flere ganger i timen.
Opp-og nedturer
Vi opplever oppturer og mestring og nedturer og følelsen av at dette aldri kan gå. De som har syklet lange turer tidligere vet at dette er normalt å oppleve og at en vil få opptur igjen om en er flink å få i seg næring og drikke.
Noen blir stille, mens andre blir irritable og sinte. Kapteinene vet også at det vil komme, og må også innimellom nærmest beordre noen av de mest slitne til å ta til seg næring. Det blir stille og det stønnes i feltet. Nå er noen andre på vei opp og kan ta i et tak med å kjøre foran i front mens de andre hviler seg litt bak i feltet.
Oppturene gir oss nytt håp og latter i feltet. Vi er ovenpå og vi er for en periode sikre på at dette likevel skal gå greit.
Så kommer punkteringene. Ikke bare en, men fem ganger punkterer vi! Følgebilen har ikke lov å ligge tett på feltet, så vi har en ekstra utfordring med å bytte slangen selv. En av kapteinene ringer sjåføren slik at de kan snu for å komme og hjelpe, mens vi starter med å løsne dekket og få ut slangen. Heldigvis kommer de ofte før vi rekker å bytte og dermed kan vi bare sette på et helt nytt hjul.
Matstasjonene blir etter hvert en opptur. Vi har med oss sjåfører som disker opp med deilige smørbrød, supper, smågodt, brus, kaker, kaffe, frukt, ”rett i koppen”, hamburger og chips, boller, antibac, toalettpapir, batterier, Red Bull, smertestillende, støttebandasjer, omsorg, sekundering, trøst og godord.
Fantastisk støtteapparat
For et støtteapparat! Vi elsker dem etter hvert og takker dem like mye hver gang de hjelper oss, som om vi skulle ha vært på fest langt ut på natten og etter hvert blir så utrolig glade i alle rundt oss.
Vi kjører nedover mot Dombås. Farten er høy, og vi seiler nedover Gudbrandsdalen. Nå går det lekende lett. Naturen rundt oss gir oss en påminnelse om hvor heldige vi er som bor i Norge. Fantastisk natur, frisk luft, fred, store velstelte hus og gårder får fram stolhet og takknemlighet når vi seiler nedover i høyt tempo.
Bilen kommer forbi, vi sykler forbi andre syklister og vi roper lykke til eller god tur. Vi føler vi kjenner alle. Alle er som oss. Alle har det samme målet. Det er tungt å sitte på en sykkel i mange timer. Har noen pattesalve eller spenol? Kan vi bytte bukser ? Har noen salttabletter?
Har du spist ? Nei, klarer ikke…. Du må spise, ellers klarer du ikke å fullføre… Har noen en gel og en salttablett? Jeg har, roper en. Kapteinen gir beskjed om at Anna overleverer en salttablett til vedkommende og en annen åpner en gel til henne. Ta dette! ok.
Tiden går, det går bedre. Enda en runde: Spiser du? Prøver… Matstasjon: Det blir belønning på denne: 15 min pause! Flere blir barnslig glade og får tårer i øynene. Gledestårer, trøtthetstårer, tårer av trekken i ansiktet, tårer av saltet som renner fra pannen. Vi er igjen glade. Vi får kake og salt suppe og KAFFE !
Tøffe tak
Nå er det tre min igjen, roper jeg. Herregud! Jeg har ikke tisset, og ikke fylt flaskene. 1 minutt igjen, finn sykkelen din! Noen er stille, noen er sinte, noen orker ikke å tenke hva de føler, de bare går til sykkelen og stiller seg klare på veien.
Det begynner å mørkne, og vi har snart syklet i 15-16 timer. Lysene må på og vi må konsentrere oss. Veiarbeid, grus og vaskebrett blir underlaget de neste to kilometerne. Hold godt i styret, prøv å unngå punktering.
Det er vondt i kroppen når det rister og noen spør etter Ibux. Hva er best? Ibux for musklene og Paracet for skjelettet ? Var det sånn det var. Skulle man unngå Ibux om man har astma? Hva med Votarol gel ?
Noen har mistet følelsen i tærne og noen fingre. Hva kan man gjøre med det? Beveg fingre og tær, bytt på å dra opp tærne og forandre taket i styret. Det er vondt uansett. Det er normalt at det er smertefullt å sitte på en sykkel på et bittelite hardt sete i ett døgn. Okey, da er det vel sånn da?
Nattmat
Vi nærmer oss Biri. Søsteren til ei av damene vil møte oss der med Espa boller kl 0300 på natten. Jeg er flau når jeg roper inn mot matstoppet: Tre minutter! Jeg må skynde meg å takke og bukke for bollene til søsteren og unnskylde oss for at vi ikke kan bli lenger.
Nå er vi etter tidsskjemaet, men kan kanskje rekke målet vårt på 23 timer om vi sykler direkte til Oslo og ikke stopper ved neste matstasjon. Jeg er nok litt optimistisk når jeg spør og forstår først at det er stemning for dette. Vi har ca sju mil igjen til mål.
Jeg forstår derimot fort at de fleste ikke kan klare å holde oppe farten helt fram og at vi er nødt til å ta enda et stopp.
Vi begynner å sykle igjen. Det begynner å lysne. Det er drosjer og folk som kommer fra nachspiel som er ute. De andre sover tidlig en søndagsmorgen. Til og med de som står vakt i kryss og rundkjøringer sover nesten. Vi roper GOD MORGEN til dem, og de letter så vidt på flagget og peker i kjøreretningen.
Kapteinene må ta en prat. Det går litt seint i feltet. Skal vi dele oss, slik at noen kan rekke målet?
Samhold
Nei, sier ei av de som er slitne. Nå har vi holdt i sammen så lenge,- nå skal vi jammen komme sammen i mål! TAKK for klart svar! Etter dette var det ingen tvil om at vi skulle senke farten slik at denne flotte damegjengen skulle komme samlet over måstreken!
Alle treningsturene, alle de gode samtalene, alle diskusjonene, alle oppturene og nedturene hadde vi opplevd sammen. Nå ble det virkelig viktig for oss at vi også skulle komme sammen i mål. Lagfølelsen var på topp, de siste irriterende milene skulle vi trø med de siste kreftene vi hadde.
Vi kommer innover mot Ekeberg og tror at vi endelig kan senke skuldrene litt og konsentrer oss om at den siste biten inn skal vi nyte. Det blir mye bakker. Vi trør nedover og håper vi har stor nok fart til å renne opp neste bakke. Og neste bakke og neste bakke…
Hvor er mål? Hvor er skiltene som viser veien?
Panikken tar oss, vi sykler i alle retninger. Noen blir sinte, noen blir stille, andre er nesten på gråten. Vi har sett en politibil litt tidligere og trør det vi kan tilbake for å få hjelp. Bilen kjører av rundkjøringen og kjører foran oss et stykke for å vise vei.
Skandalen! Tenk å drive å lete etter målområdet når computeren viser at du har syklet 54 mil! Så kommer Ekebergsletta. Er alle med ? NEI, vent! Vi må komme samlet i mål.
Lykkefølelse
ALLE ER MED! Roper de bakerste. Vi legger oss på to fine rekker og trør inn i målområdet med et stort smil om munnen og en tåre i øyekroken.
VI KLARTE DET!
Pedalpigane har syklet Trondheim – Oslo på 24 t og 39 min og ALLE kom samlet i mål !
FOR EN LYKKEFØLELSE. FOR ET SAMHOLD.