Sakte rant livet ut av ham, fastklemt mellom stål og asfalt og et ønske om tilgivelse. Lite visste han da at alt skulle bli verre – mye verre – dersom brannmennene klarte å skjære ham ut.
Fakta
Navn: Egil Skram Olsen
Født: 23.12. 1974
Bosted: Tinnheia, Kristiansand
Yrke: Musiker
Aktuell: Spiller førstkommende torsdag på Odderøya Live.
ETTER MØRKET. MER MØRKE.
— Frankrike vinner.
Stemmen i radioen var ikke i tvil, kveldens semifinale ville gi seier til vertslandet. Det var bare å glede seg til en drømmefinale mot Brasil. Han mente Frankrike ville vinne hele VM. De hadde tross alt Zidane.
Den 16 meter lange semitraileren nærmet seg finalen, den også.
Siste stopp, siste loss.
Han skulle egentlig ikke vært med på turen. Han hadde sluttet, men lot seg overtale til å bli med en siste gang.
Den aller siste turen.
Aldri mer flytting av andres eiendeler. Aldri mer. Han hadde sett hvordan yrket hadde spist opp farens krefter og helse. Nådeløst og notorisk. Klokken stopper aldri i flyttebransjen, men hjerter gjør det.
- Vi hadde sikkert kjørt hele natten, jeg vil tro det, sier han stille.
Bare noen mil igjen. Han så på klokken og regnet seg fram til at han ville rekke en rask strekk i den trange køyen rett bak førersetet. Litt hvile, bare litt, før siste loss.
Han forteller med glød, men lukker øynene nå. Ikke for å huske, han vil ikke huske, men for å signalisere en pause. Kan hende dras han likevel tilbake. Til førerhuset. Han var passasjer, kollegaen holdt i rattet. Endeløse striper av gult ble slukt under fronten på traileren. Et pølsepapir trillet fram og tilbake i dørken, et sidevindu sto på gløtt. Avisen var krøllete og utslitt, akkurat som nyhetene den formidlet; Myggen og Berg, Norges skam. De skulle aldri dratt på nattklubb.
Det var nesten 30 varmegrader ute. Den varmeste dagen.
Var det ikke en liten figur som vippet med hodet på dashbordet?
Jo, kanskje.
Den knusktørre asfalten, en snorrett evighet, forsvant brått inn i mørket.
**Liertunnelen.
På andre siden ventet Drammen.
Endelig.**
Etter Drammen var det Kristiansand - etter Kristiansand var det ingenting.
Endelig hjemme.
Hvis møbler skulle flyttes heretter, måtte de finne sine nye stuer og loft uten hans hjelp. Han skulle bli musiker, foran publikum. Talentet var udiskutabelt, det visste alle, og nå turte han. Nå trodde han.
18 hjul og 18 tonn rullet videre gjennom hullet i fjellet.
Lyset i enden av Liertunnelen ble sterkere og større.
Solen stod midt i mot. Det samme gjorde traileren fra Felleskjøpet. 54 tonn midt i det blendende lyset. Den stod nesten helt stille, umulig å oppdage.
Ikke før det var altfor sent.
Den spinkle pilen på fartsmåleren pekte mot 95 da det smalt.
Etterforskerne mener det.
Han husker lyden, lyden før lyden – for også panikken har sin egen lyd - og skyggen, som vokste seg større. Og vektløsheten, følelsen av å bli pakket sammen, innkapslet av metall og smerte og høyfrekvente lyder og et spørsmål som han aldri rakk stille: Hva skjer nå?
I mange år etterpå fikk han denne grusomme, udefinerbare metallsmaken i kjeften hver gang han ble stresset eller redd. Nå smakte han på den for første gang.
Han husker at det var en motorvifte som ikke ville stoppe. Viften gikk rundt og rundt, og slo taktfast mot et eller annet metall. Kunne ikke noen stanse den forbanna viften? Alt annet var stille, og han kjente blodet fosse – inne i sin egen kropp, inne i magen.
Så forsvant synet. Han kunne ikke se.
Kollegaen, sjåføren, som bare fikk mindre skader, ropte navnet hans i desperasjon, slik man roper mot månen, og aldri forventer svar.
- Ligg helt stille, ikke rør deg, sa en annen stemme.
Som om han hadde et valg.
Brannmennene hadde skummet området, og dypt der inne i vraket var det livstegn. En ung, blodig, mann. Uten sko, i det som engang var en seng i det som en gang var en trailer. Han var blek som et lik.
Og selv var han ikke i tvil, dette var slutten.
Snart var han bare en inskripsjon på en stein: 1974 – 1998. - Gud, tilgi meg, sa han – akkurat så høyt at både Gud og brannmennene skulle høre det.
Han fikk aldri noe svar fra oven.
Hjelpen kom nedenfra.
De skar ham ut gjennom gulvet.
OPPVÅKNINGEN. HVORFOR GRÅTER DE?
Først det ene øyet. Så det andre. Så kom smertene. Det var ledninger overalt, maskiner med digitale tall og lave pipelyder. Lettelsen han burde kjent på var totalt fraværende. Sist han lukket øynene var han fredfull og varm. Resignasjonens dyne hadde bredd seg over ham. Det siste han hørte var en streng stemme utenfor vraket som befalte folk vekk.
— Den kan eksplodere, ropte mannen. Så stillheten. Lenge. Inntil en mild stemme, en kvinne, sa noe rett ved øret hans: Nå mister vi ham.
Så mistet de ham.
I ambulansen på vei til sykehuset fant de ham.
Litt puls. Noen svake hjerteslag. Et håp.
Begge ribbeveggene var bristet, ikke brukket. Rammeverket og bekken hadde holdt, så vidt. Flaks. Milten var delt på midten, og de to delene hang heldigvis sammen etter en tynn slingre. Flaks. Leveren sprakk på tre plasser. Den ene nyren var ødelagt, den andre var det et ørlite håp om å redde. Flaks. Fire liter blod i magen, en voldsom indre blødning. Likevel slo hjertet fortsatt. Flaks. Fem ryggvirvler var brukne, men trolig ingen totale lammelser. Utrolig flaks.
Hodeskader?
De måtte bare vente og se når han våknet.
**Hvis han våknet.
Og det gjorde han.
Flaks igjen.**
Han rev ut alle ledningene som gikk inn i nese og munn og håndledd. En blanding av villskap og frykt. Blodet rant fra alle åpninger, og fra den andre siden av rommet kom en skikkelse løpende til. Den lignet på lillebroren, Erich Arne.
- Da jeg så redselen i ansiktet hans, da skjønte jeg at noe fryktelig måtte ha skjedd.
Skadene var så omfattende at legene mente det var 92 prosent sjanse for at han ville bli pleietrengende på et sykehjem – resten av livet. Muskelbunten, den råsterke unggutten; det var som om noen hadde revet ut alle batteriene. De neste tre dagene var bare tåke. Rundt ham kom og gikk mennesker. Leger, sykepleiere, eksperter. Venner og familie.
De stod rundt sengen og gråt. De hadde fått vite prognosene. Selv lå han der i uvisse.
Hvorfor gråter de? Det var ingen grunn til å gråte, tenkte han.
**Han levde jo.
Han pustet.
Pust ut.**
Ingen av dem visste at snart skulle det bli verre.
Mye verre.
Og nok en gang startet det med et smell. Nyttårsaften, et halvt år senere.
LUNTA BRENNER. GODT NYTT ÅR.
De kroniske smertene var helt borte. Som ved et knips. Det tok bare et par sekunder. Følelsen var euforisk, han kunne danse, hoppe, ja, til og med løpe hvis han ville. Men han skulle slett ikke løpe, ikke noen steder, han ville tvert imot ha litt mer av det samme. Akkurat her, akkurat nå. Ingen av legens medisiner — han hadde kjøkkenskapet fullt - hadde vært i nærheten av dette.
**Snart skulle luntene tennes.
Det var absolutt grunn til å feire.
Godt nytt år, og god aften amfetamin.**
Det var en bekjent som hadde foreslått at han burde prøve – det var tross alt årets siste dag, og situasjonen kunne umulig bli verre enn det den allerede var. I månedsvis hadde han vært nærmest sengeliggende. Han satt i rullestol. Tungt medisinert, dypt deprimert. Etter tre uker på sykehuset i Drammen ble han sendt hjem til Kristiansand. De andre pasientene på avdelingen i hjembyen var døende, de fleste hadde kreft. De møttes på røykerommet på dagtid, han lyttet til historiene, historier fra krigen, historier om levd liv, før de ble trillet hver til sitt. Om nettene sov han dårlig. Han våknet fortsatt med den samme metallsmaken i munnen, og en stemme i øret som gjentok: Nå mister vi ham. Når solen endelig stod opp og kastet et skjevt, støvete lys i vinduskarmen på røykerommet, sto en ny stol tom.
En ny kamp var tapt, atter en historieforteller var blitt borte, en annen kom til.
Selv kom han seg ingen veier.
Ikke ennå, men det nærmet seg.
- Hun var en utrolig flott jente, sier han med et takknemlig smil.
Det var hun, kjæresten, samboeren, som hjalp ham den første tiden etter at legene slapp ham hjem. Det var på grunn av henne at han fikk lov til å dra hjem. Fortsatt satt han i rullestol. Fortsatt var han mørbanket. Da han våknet om morgenen var posen på magen brun. Så snart han reiste seg opp av sengen ble den helt rød. Blødningene var nærmest ustoppelige.
Smertene var konstante.
Hans store kjærlighet, gitaren og musikken, var blitt en mollstemt, taus sørgesang. Den stod parkert i et hjørne, som et gammelt møbel ingen skulle røre. Omtrent som ham selv.
Ingenting var verdt å synge om uansett.
Han maktet ikke. Ville ikke. Turte ikke.
Alt var en prøvelse, absolutt alt. Han klarte knapt komme seg på toalettet, og en gang måtte han gjøre fra seg på gulvet. På teppet. I sin egen leilighet.
Da gråt han.
Derfor hadde han ingenting å tape da den lille, gjennomsiktige posen med amfetamin ble kastet på bordet. Idiotisk, selvsagt, men desperasjonen har alltid hatt en magnetisk kraft mot de enkle løsningers naive fetter.
**Det hadde aldri fristet tidligere.
Nå ga han etter. Ga blaffen.
Aldri hadde han følt seg bedre.**
Da rakettene lyste opp hustakene over Kristiansand hadde byens kriminelle miljø nettopp fått en ny mann på rollelisten. En fersking, en sulten lykkejeger, en som definitivt var klar for større oppgaver enn den som statist.
Snart skulle han erobre en hovedrolle.
Ikke en slik som man heier på.
Men en slik som politiet har bilde av på lunsjrommet.
FAREN OG SØNNEN OG SACHSENHAUSEN:
Sannheten?
Kan hende ligger den der bak, i et øyeblikk han hastet forbi. Så åpenbar at den glapp, så nær at det var umulig å stille skarpt. Ikke da, men kanskje nå? Alt hadde vært så mye enklere hvis det bare var å spole tilbake, analysere, sette to strek under svaret:
Det riktige svaret på alt som ble feil.
Gudene skal vite at han har lett.
Han måtte se seg tilbake, for å våge å se fremover.
- Men jeg finner ikke noe. Ingenting. Jeg var som alle de andre.
Han hadde alltid vært litt rampete. Snill, men urolig, og klassens klovn på Karl Johans Minde på Tinnheia. Han sang gjerne i klasserommet når sjansen bød seg, og da en reporter fra NRK var innom, benyttet han anledningen og nappet til seg mikrofonen. Han valgte Elvis, selveste, og vrikket på knærne. Lærerne ristet på hodet, men applauderte, de også.
Han var noe for seg selv, denne eldstesønnen til Torbjørn og Maria Ida.
Torbjørn kjørte flyttebil for HK Solberg AS. Han var alltid på jobb. Det norske forsvaret omstrukturerte, igjen, og militærbasene i Nord-Norge trengte flyttehjelp. Det var elendige veier, vanvittige distanser. De var effektive, hadde lite hviletid, og tjente masse penger. Det var ikke snakk om å klage, det hadde Torbjørn lært allerede som 16-åring da han emigrerte til USA. Skulle man komme seg noen vei måtte man svette for lykka. I 17 år hadde han jobbet på andre siden av dammen, beintøft miljø, og han hadde sågar vervet seg i det amerikanske forsvaret. Midt under Vietnamkrigen.Pensjonen fra USA tikker fortsatt inn.
— Vi mangler ikke historier i familien, sier Egil.
Slektstreet har greiner med både forfatteren Amalie Skram og den store operasangeren Knut Skram.
Bestefaren Egil, mannen han er oppkalt etter, var i motstandsbevegelsen under andre verdenskrig. Han endte opp stygt mishandlet og utmagret på en likhaug i Sachsenhausen. Hundre beinrangel i hver haug. Medfangene i konsentrasjonsleiren var imidlertid ikke sikre på at den unge sørlendingen var død. Gjennom gjerdet mente de å kunne se noen bevegelser i den syltynne skrotten. Vaktene lot seg bestikke med to bokser sild. Motvillig dro de Egil ut av likhaugen. De gjemte ham i en latrine, hvor han ble liggende i tre måneder.
Så en dag, til alles overraskelse, reiste han seg - i lusekofte, tresko og altfor vide bukser.
Han overlevde, som ved et mirakel, han også.
- Farfar satt gjerne barnevakt for oss. Han sa ikke så mye, han var lam i halve ansiktet, men da han snakket, da lyttet jeg alltid.
Egil ble fryktelig glad i Egil.
På enkelte området var imidlertid den yngste Egil lite lydhør, og hadde han først fått en idé ble den fulgt helt til mål. Dersom det også var penger å tjene, var han umulig å stoppe. Allerede i 6.klassen på barneskolen ble han avisbud, og året etterpå ble han Årets Bud. Han tjente tusen kroner i måneden, en formue, men den lille kremmeren hadde langt større planer. På Linjegods hadde han oppdaget en container som hver uke ble fylt opp med returnerte blad og magasiner fra byens butikker. Der andre så søppel, så Egil fortjeneste. Containeren var full av penger, ingen tvil. Bladene ble rappet, og deretter byttet inn mot Batman og Donald på Byttebørsen.
- Jeg solgte blad rett fra pappesker på Tinnheia torg. Ettersom alt var tyvegods hadde jeg hundre prosent fortjeneste i alt jeg gjorde.
Mens klassekameratene klippet plen i bytte mot ukepenger, hadde han mer penger enn han klarte å bruke, nok penger til å kjøpe seg både tv og video og dataspill.
Ennå hadde han ikke begynt på ungdomsskolen, men kremmerblodet fløt fritt i årene. Bare de smarteste tjener penger. Det skjønte han. Dessuten hadde han lært seg kunsten å være diskret – han forstod viktigheten av å holde kjeft om egen geskjeft.To viktige egenskaper skulle det vise seg, da de narkotikaen et par tiår senere ble pumpet inn i de samme årene.
**Kremmer, fordi han måtte — for å overleve.
Helt taus, fordi han ble slått over strupen.
Med en hammer.**
SYV SPANSKE ENGLER OG HJEMMEBRENT
De bare lo, gutta på øvingslokalet. De hadde ikke hørt på maken. Kompisen på ungdomsskolen, han som de aldri hadde sett synge inn i en mikrofon, hadde plutselig grepet den. Så lukket han øynene. Så sang han. Han briljerte, stemmen låt som en fullblods superstjerne. Litt Johnny Cash, litt Elvis, en touch av Willie Nelson – inderlig, nasal og med rutinert countryknekk. Han kunne teksten, han kunne låten, men dette var minst tre gitarlengder og to generasjoner unna det de egentlig skulle spille.
16-åringer spiller ikke country.
Ikke i 1990. - Jeg husker det godt, jeg sang Seven Spanish Angels. En av mine absolutte favoritter av Ray Charles og Willie Nelson. Pappa spilte alle klassikerne for meg, og allerede som guttunge banket hjertet mitt i takt med countrymusikken.
Kontrasten var enorm. Etter latteren - først trodde de han tøysesang - ble de bare stående å måpe. Egil, som spiste og sov og gjorde lekser på et skateboard, som hadde kassetter med puddelrockere og blodspyttende hårballer på gutterommet, her sto han, midt i øvingslokalet, og sang bredbeint country.
De skulle jo egentlig spille hardrock, det var derfor de var på øving, men dette, det var jo helt uvirkelig bra. Nå ville også resten av gjengen lukte fjøs og skinnhatt.
**Sal opp, gutter.
Første øving startet umiddelbart.**
Noen måneder senere var Bill Booth i byen, og den amerikanske veteranen skulle ha lokal oppvarming før han entret Caledonien Hall. Ryktene gikk om at en gjeng cowboyer nylig hadde ridd inn på Tinnheia fritidssenter, og at de hadde både tørt krutt og blytung selvtillit i gitarkoffertene. Arrangøren likte imidlertid dårlig at de het Moonshine, engelsk slang for hjemmebrent.
Ville de spille, ja så måtte de finne et annet navn til plakaten.
Da lysene ble tent og røyken la seg som et tykt teppe over monitorene, sto nærmere 700 mennesker foran dem: Egil med band. Til og med på gitarlyden kunne man høre at absolutt hele kroppen til den unge vokalisten skalv. Han klarte nesten ikke puste. Men det låt heftig, virkelig heftig, og tilstedeværelsen og stemmen til vokalisten, den blåste hatten av de lett aldrende entusiastene på gulvet.
- Adrenalinkicket, det var helt enormt å stå der oppe på scenen. Jeg visste det med en gang, dette er min greie.
De neste fire-fem årene ble en endeløs rekke med konserter, flere hundre i tallet. Noen ganger alene på en barkrakk, andre ganger med fullt band. Ofte med sitt eget band, noen ganger med andre band, innimellom også som gjesteartist.
Tre pils, en klype sedler, takk for i kveld, vi ses igjen.
De var overalt, hele tiden, tok gjerne rutebuss til spillestedene, og de bar med seg både instrumenter og anlegg inn på bussen. De tok blodruten, og de gjorde det med stolthet. Ingen musikere blir musikere uten å ha tatt blodruten.
Bær inn, rigg opp, sjekk lyd, en kald pizza to pils på styrten og tretti låter på rappen.
**Rigg ned.
Sove, kanskje i morgen.
Han elsket det. Han elsket alt.**
I de periodene han trengte penger, og følte behov for å være mandig, jobbet han i flyttebyrået. Han ble i grunn aldri kvitt den udefinerbare dragningen mot livet på veien. Kan hende var det genetisk, denne rastløsheten, en arvelig magnetisme. Fortsatt husker han alle øyeblikket, som sylskarpe fotografier, fra de turene han satt der i passasjersetet, akkurat litt for lav til å kunne se over dashbordet. Pappa bak rattet, den tryggeste sjåføren i verden, og de stolte blikkene han sendte sønnen sin.
Plutselig hadde de hele Norge i ryggen.
Så en sving.
Helt der oppe i Kirkenes.
Og med ett hadde de hele Norge foran seg igjen.
På anlegget i traileren spilte de Waylon Jennings, Don Williams og Kris Kristoffersen. De smilte, trampet takten, og sang.
**Far og sønn.
Det var en gang.**
- Jeg har nok alltid søkt pappas anerkjennelse, det å være sammen med ham i et yrke som krevde muskler, det var veldig stort for meg.
Men alt til sin tid. Det ble rett og slett ikke tid. Dessuten gikk det så bra med musikken, også økonomisk, at han ville slutte i flyttebransjen.
Siste refreng kom brått for den unge cowboyen.
Rett utenfor Liertunellen.
Det skulle gå flere år etter ulykken før noen hørte stemmen hans i en mikrofon, og da han endelig stod fremst igjen, var det som vokalist i et band som het Gledeskompaniet. Året var 2001. Spillejobbene kom tett, men Egil hadde også en annen jobb, en jobb de andre i bandet ikke visste om.
Han handlet dop. Mye dop, og han hadde politiet i hælene.
Konstant.
Dessuten brukte han dop. Mye dop, og han var på hælene.
Konstant.
— Jeg ga fullstendig blaffen. Kokain, extacy, amfetamin, anabole steroider, solarium og treningsstudio. Det var som en ti år lang episode av Sopranos.
Han var for ustabil. De kunne ikke ha ham i bandet mer. Siste spillejobb var på Lista, rett før Smokie. Det passet ham i grunn helt greit. Han hadde mer enn nok med sitt. Hemmelige hotellrom, krøllete sedler, skitne avtaler og arrete knyttnever. Små poser fra hånd til hånd. Sprøyter, hvite nesebor, kort lunte og stjålne kredittkort. Nye jyplinger og gamle kjenninger, håpløse krangler og konstant paranoia. Han trampet inn i andres hus, låste døren bak seg, serverte sinnssyke trusler og smalt døren igjen. Umulig å misforstå.
Kom ikke pengene, kom han tilbake.
Han var junkien og torpedoen ingen ville ha på nakken.
Men alt har sin pris, og en gang så han ikke slaget komme. Hammeren traff ham rett over adamseplet. Jenta som slo gikk helt i svart. Det svartnet for ham også, men da han åpnet kjeften kom det ikke en lyd. Hammerslaget var klokkereint.
Jeg ga fullstendig blaffen. Kokain, extacy, amfetamin, anabole steroider, solarium og treningsstudio. Det var som en ti år lang episode av Sopranos.
I nesten ett år måtte han hviske.
En pistol derimot, den snakker både høyt og tydelig.
Derfor bar han pistol. Han måtte det. Mente det.
I Kristiansand.
- Ikke fordi jeg ville, aldeles ikke, men fordi enkelte andre individer gjorde det. Jeg hadde den i sengen, under puten, i bilen, og noen ganger på meg.
Han følte seg forfulgt, og mente hele tiden at han hørte en sirene i bakgrunnen. Ofte hørte han rett. En kveld ble han pågrepet på en bensinstasjon rett utenfor byen. Tre biler og svartemarja braste inn mellom bensinpumpene. Mannskap stormet ut i formasjon, de hadde hjelmer, skuddsikre vester og automatvåpen. Selv gliste han bredt, i cowboyhatt, lang frakk og med en helflaske sprit som han holdt foran seg som en imaginær revolver.
Høy som et fjell.
Selv da de satte på ham håndjerna, lo han.
- Jeg klarer ikke forholde meg til den personen jeg forteller om, selv om det er meg selv. Jeg kan ikke fatte hva narkotikaen gjorde med personligheten min.
I følge politiet satt han over 40 dager på glattcelle innenfor en kort periode. Han var blitt en mare for de uniformerte i byen. Foreldrenes hus på Tinnheia ble ransaket. De rotet i undertøysskuffen til moren, dro ut bøker fra bokhyllen, brukte hard stemme. Politiet visste at sønnen i huset drev stort, men miljøet var lukket. Dessuten satt han så høyt oppe i systemet at ingen ville tyste. Gutten, han som egentlig bare ville spille gitar på en barkrakk, som ville se folk smile der ute i salen, synge med på refrenget; nå ble han ansett som fullstendig sprø. Han var fullstendig sprø. Selv gutta han handlet ulovlig med, nervebuntene på andre siden av bordet, følte at de stirret inn i en ladd kanon. Etterhvert ble han fratatt både pass og sertifikat. Politiet mente det var nødvendig.
Propellen fra Tinnheia måtte stanses.
Han, som nylig var lenket til en rullestol, var blitt helt ustanselig.
Han tok seks gram speed om dagen, i tillegg til alt det andre dopet.
Folk har dauet av mye mindre.
Men kroppen fungerte helt fint, han bygde muskler og viste dem gledelig fram, de endeløse fysioterapitimene var historie og legebesøkene var for lengst avsluttet. Selvmedisineringen var en ubetinget suksess, han var uovervinnelig.
Dager og netter vokste sammen.
Livsførselen tålte ikke dagslys, men under månen skjedde alt.
Og han hadde full kontroll.
Trodde han.
Helt til hjertet kollapset.
Helt til metalldøren smalt igjen og lyden av et enslig nøkkelknippe ble svakere og svakere der ute på gangen.
Kjære, snille mamma, jeg klarer ikke mer.
FALLET, CELLA OG NEDSLAGET.
— Det er så godt endelig å kunne se sine foreldre i øynene igjen. Jeg vil egentlig bare gråte når vi snakker om det.
Han tenker tilbake. På slutten. Han var klar for å dø, det kunne i grunn være det samme. Den kvelden visste han at bak neste sving ventet et punktum. Han ville hjem for å forlate verden i trygge omgivelser. Politiet låste ham ut av glattcella, kjørte ham til døren hjemme på Tinnheia. Torbjørn og Maria Ida trodde knapt sine egne øyne da sønnen kom inn. Det var ingenting igjen av ham.
Han gikk rett ned i kjelleren. Turte knapt kaste et blikk mot foreldrene.
Hadde ikke fetteren, Ole Georg, overlege ved sykehuset i Arendal kastet seg i bilen da pappa Torbjørn ringte, ville Egil mistet livet i sengen på gutterommet.
**Han hadde nettopp fylt 31 år.
Det ble ikke bløtkake det året.**
- Mistet vi ham?
Stemmen var der igjen, ikke den samme som sist, ikke i en drøm, men i en ny ambulanse.
Hjertet hadde vokst mer enn fem centimeter i størrelse. Kroppens viktigste muskel var helt utmattet. På vei til Arendal i ambulansen var han helt borte. Han hadde to blodpropper i hjertekammeret. Legene på akuttmottaket slo full alarm, og den rutinerte overlegen og hjertespesialisten Torstein Gundersen mente pasienten ”var det yngste mennesket med det svakeste hjertet han noensinne hadde behandlet”.
Da de trillet ham inn var det bare 20 prosent igjen av hjertets opprinnelige kapasitet. Stort lavere er det ikke mulig å komme uten å måtte transplantere.
En stund var legene i tvil.
Denne kroppen, denne gutten, han var trolig for sliten.
Han hadde kramper og delirium, abstinenser og panikkangst.
Men han var likevel sterk.
Akkurat sterk nok. Nok en gang.
- Etter ti dager ble jeg utskrevet, men jeg dro derfra uten å ha skjønt noe som helt. Det var rett på kjøret igjen.
Han rister på hodet, og heiser genseren over de voldsomme skuldrene.
Han virker så utrolig sterk, fysisk, der han sitter. Det er vanskelig å tenke seg at dette er den samme mannen som nødetatene i Drammen skar ut av et trailervrak. Var det virkelig denne mannen som brukte de påfølgende ti årene på å stupe mot et voldsomt, og ydmykende forfall? Han som truet folk? Solgte dop som ble skutt inn i slitne, unge årer? Var det denne mannen som ble lagt inn med et hjerte som bare hadde 20 prosent igjen av sin opprinnelige kapasitet, men som fortsatt ikke skjønte alvoret?
Så åpen. Så tilsynelatende omtenksom. Så høflig.
Var det han som sov med en pistol under puten?
- Hele historien, jeg tror aldri jeg har fortalt den sammenhengende før, ikke på denne måten. Det er ganske sterkt.
Han visste det, før eller senere måtte det gå galt.
Senere kom, etter nye to år i helvete.
I 2008 ble ytterdøren sparket inn.
Han husker ennå følelsen, da han skjønte at løpet var kjørt. Først raseriet, selvsagt, da politiet stormet leiligheten ved Dueknipen, deretter arrogansen og fornektelsen i de knallharde, lange avhørene. Til slutt kom lettelsen. Den deilige lettelsen. Politiet hadde spanet på ham i over ett år. De hadde avlyttet telefonen. De hadde vitner, som fortalte sannheter.
Denne gangen kunne han ikke snoke seg unna.
- Jeg skjønte det ganske raskt. Nå er det over. Det var en befrielse, faktisk.
I fire lange måneder satt han i varetekt. Total isolasjon. 23 timer i døgnet, innelåst på en trang celle med skammen, angsten og fortvilelsen. Den siste timen ble han ført ut i en trang luftegård der eneste utsikt var oppover - mot himmelen.
Han måtte nok se andre steder for tilgivelse.
- På et slikt sted, alene med dine egne tanker blir du godt kjent med deg selv, sier han med et skjevt smil.
Politiet hadde rullet opp en større sak, visste det seg. Over tretti vitner ble avhørt, og tre av dem rettet pekefingeren mot ham. Kan hende grep de en mulighet til å få ham vekk, ut av byen, bak høye murer og stengte dører.
Og nå satt han der.
- Det var det beste som kunne skjedd meg, det eneste som kunne redde meg.
Den opprinnelige siktelsen var på nærmere 14 kilo amfetamin og 6 kilo rohypnol, men da han ble dømt var det på indisier, for besittelse av omlag ett kilo amfetamin.
Tre år og åtte måneder, sa dommeren og smalt klubba i bordplaten.
Rett før soningen fikk han panikk. Han stakk av, gjemte seg i flere måneder, men han kjente det innerst inne, forandringen. Denne dommen, den var endelig, og den ga ham en siste mulighet. Til å gjøre opp for seg. Til endelig å kjenne på skyldfølelse. Han hadde nesten glemt hvordan det føltes.
Nå bærer han den med seg hver eneste dag. Han tenker på sønnen sin, seks år gammel nå. Han kom til verden da alt stod på hodet. En sønn han knapt får møte, men som han ønsker å være omsorgsfull og ansvarlig for. Han vil gjøre seg fortjent til det.
Han tenker på foreldrene, Torbjørn og Maria Ida, så omgjengelige, så fulle av humør, helt inntil de mistet kontrollen på gutten sin. Han vet at han har bidratt til å gjøre dem eldre, usikre, mer slitne.
De var så redde, så ofte - for ham, og på grunn av ham.
Han vet det nå.
De har grått mye.
- Jeg har sagt unnskyld til dem. Til alle mine nærmeste.
Han har flyttet hjem nå, til mamma og pappa på Tinnheia. Selvsagt vendte de ham ikke ryggen, det var aldri et tema. De nøster tråder og floker fra årene som forsvant. De fikk hjem den sønnen de mistet, ikke den sønnen de trodde de savnet. Han har sittet nærmere to år i fengsel, og vært tre og et halvt år på Loland Behandlingssenter. Det siste året var han på Loland av fri vilje. Han kjente fortsatt dragningen mot det han forlot, suget mot skyggene. Han stolte ikke på seg selv – ikke et sekund.
På Loland fikk han tilliten tilbake, troen på seg selv.
Ettervern, omsorg, forståelse og respekt.
Balanse, etter ti år på slak line.
Han fant den, og han fant ei hånd å holde i - ei jente som selv lette etter balansen. Fortsatt holder de fast, vel vitende om at sammen er de dobbelt så sterke, og dobbelt så sårbare.
Man burde skrevet sanger om slike historier.
Heldigvis stod seks strenger i et hjørne og ventet på at en cowboy skulle trampe inn.
MANDAG. DEN ALLER FINESTE.
- God aften, folkens, jeg går på cellegift, derfor blir jeg sittende i kveld.
Pløens gate 4, Café Mono, juni 2013. Hovedstaden, den sover sjelden, selv ikke på en mandag - kan hende den verste dagen i uken å ha spillejobb. Ikke fordi mandager er umusikalske, mandager har sitt eget refreng, men mandager kommer alltid to dager for sent til festen.
**Mandag er et nachspiel uten stereoanlegg.
Mandag er en Opel som ikke vil starte.**
Dessuten får han cellegift på mandager. Hepatitt C er en mollstemt jævel, en siste hilsen fra sprøytespissene.
Alt blir litt tyngre på mandager. Svettingen, skjelvingene, kvalmen.
Mandagene kommer på toppen av alle de andre dagene, med alle de andre medisinene, og de daglige tablettene for blodtrykk, vannlating, hjerte, blod, angst og rygg.
Rett bak ham står rytterne klare, musikalske våpendragere, en såret cowboys umistelige kavaleri. En av dem var der da syv spanske engler åpenbart seg i et nedslitt øvingslokale på Tinnheia. Det må ha vært i et annet liv.
Diagnoserekken er lang. Lengre enn han orker tenke på, men han vet nå at det ligger mye styrke i å innrømme egne svakheter, ikke minst for åpen mikrofon,
Kanskje særlig på en mandag.
En slik som denne, den mandagen han endelig sitter fremst på scenen igjen.
Til tross for lyskasterens blendende effekt ser han at de smiler, publikum.
**De venter.
På ham.**
Rett bak ham står rytterne klare, musikalske våpendragere, en såret cowboys umistelige kavaleri. En av dem var der da syv spanske engler åpenbart seg i et nedslitt øvingslokale på Tinnheia. Det må ha vært i et annet liv.
Sal opp, kompis.
Han trekker pusten. Lukker øynene. Tørker svetten. Akkurat som da.
Husker han tekstene?
Selvsagt husker han dem. Han har jo levd dem, skrevet dem ned, gitt dem toner.
Den neste timen er lyden av et liv.
Hans liv.
Dette er fortsettelsen, og alle fortsettelser fortjener en mandag.
En som denne.
En mandag der flyttelasset endelig kom fram.
PS! Førstkommende torsdag spiller Egil Skram med fullt band på Odderøya Live.
Kilder
Saken er basert på intervjuer, samtaler og korrespondanse:
Egil Skram
Maria Ida Skram (Egils mor)
Torbjørn Skram (Egils far)
Stein Roger Sordal (barndsomsvenn og musiker)
Dag Tallaksen (sjef for ordensavdelingen i politiet i Kristiansand, opphevet taushetsplikt)
Ole Georg Torjusen (Egils fetter og overlege ved sykehuset i Arendal)
Martin Gellein (enhetsleder for ettervernsenheten, Loland Behandlingssenter)
Eivind Flaten (sjåfør ulykkestrailer 1998)
Jan Ove Johansen (tidligere musikerkollega)
Torgeir Øveraas Moland (tidligere musikerkollega)
Jan Kenneth Transet (venn og manager, Karmakosmetix Records)
Bianca Nilsen (kjæreste)
Kai Møller (barndomsvenn og tatovør)
Tone Sverresson Ørmen (arkivtjeneste Drammens Tidene)
Håkon Knappen (bibliotekrådgiver, Buskerud fylkesbibliotek)