Gal, ond eller begge deler?

_Hele saken indikerer at han er gal.

(33-åringens forsvarer, Geir Lippestad, rett etter 22. juli)._

Nå har forsvareren snudd. Han mener det er forsvarlig å prosedere på at klienten hans er tilregnelig.

Avhør, 23. juli 2011, dagen etter drapene i Oslo og på Utøya: Politiet leser opp antall drepte for Behring Breivik. Han lytter. Så begynner han å smile.

Avhører spør senere om Behring Breiviks ønske om å filme en halshugging. Han ler igjen. Han forteller om planen å røyke ut de som gjemte seg i husene på Utøya. Han begynner å le. Det skjer igjen og igjen. Mennesker som har møtt Anders Behring Breivik i fengsel sier han fremstår nærmest lykkelig.Kan en tilregnelig person fremstå glad etter et massedrap? Eller: Må man være utilregnelig hvis man er tilfreds med fullbyrdelsen av en lenge planlagt udåd?

Politiet spør i avhørene hvorfor han smiler. Han svarer varianter av dette:

Smilet betyr ikke at jeg synes det er bra. Her insinueres det at jeg er helt psyko. Smilet er en beskyttelsesmekanisme, en måte å takle følelser på, som ikke nødvendigvis betyr at jeg er syk i hodet.

Den euforiske morderen

Anders Behring Breivik har to ansikter. Det ene er normalt og ser galskapen. Det er ”Anders” – gutten som ifølge familie og venner er snill, omsorgsfull, lojal. Venner og familie så ingen tegn, sier de, for han har klart å skjule sitt andre ansikt, som kan ha vokst frem fra barndommen: En ekstrem personlighet, kommandør Breivik (justiciar knight) jury, dommer, bøddel og herre over historiens gang.

22. juli kaster han masken. Han sprenger Regjeringskvartalet, med sitt vanlige ansikt bløffer han seg til Utøya, for så, i øyeblikk, euforisk å vise det andre når han skyter.Dette ansiktet er massemorderens, som i avhør samme kveld sier det var forferdelig, men nødvendig: Jeg er utrolig stolt av det jeg har gjort.

Norges verste kriminelle i nyere tid gjentar ofte, til både avhørere og sakkyndige, at handlingene kan fremstå som sykt/psyko/absurd. Men, hevder han, han er hverken ond eller syk, han har handlet i tråd med sin ideologi – som deles av mange.

Rødmende frelser

Det er som om ”ideologien” er hans andre ansikt. Som om han har tatt bolig i den, eller den i ham. Ifølge de to først utnevnte sakkyndige, Torgeir Husby og Synne Sørheim, blir han glad og opprømt når han får snakke om den, han rødmer, snakker raskere og smiler ofte. Han snakker om sin ideologi slik en frelst snakker om Jesus.

Om Behring Breivik kun var ”et monster” (han spør nesten alle han møter om de ser på ham som det), ville det vært enklere å vurdere ham. Var han kun ravende gal, ville det også vært enklere. Utfordringen er at han tilsynelatende er begge deler – og at han tidvis evner å spille på det – og at han også fremstår rasjonell, ut fra sin gutteromsproduserte logikk.

Grensen mellom ondskap og galskap er flytende, og rettspsykiatri er altså ingen eksakt vitenskap. Derfor vil rettssaken som starter 16. april ha et absurd utgangspunkt: Forsvarer Lippestad vil hevde at Anders Behring Breivik var tilregnelig – mens aktor, på vegne av folket, vil hevde at han var for syk til å straffes for 77 drap.

Psykotisk eller ekstrem?

I en av høstens samtaler med Anders Behring Breivik spør de to oppnevnte sakkyndige om han har brukt tankeoverføring eller telepati til kommunikasjon med sine meningsfeller.

De mistenker psykose og en schizofrenilidelse. Nå leter de etter symptomer, som stemmer i hodet. Behring Breivik begynner å le. Det eksisterer ikke, sier han, vi bruker teknologi.

I slike øyeblikk kan man lure: Driver han gjøn med de sakkyndige?

I disse samtalene er han vennlig og dannet. Han er i godt humør og gjentar at han er en ideologisk kriger, at handlingene 22. juli var politisk motivert, at han har ofret sitt liv til kampen mot muslimsk overtagelse av landet og til borgerkrigen mot forræderne, kulturmarxistene, som slipper muslimene inn, og som hjernevasker folket til å la det skje.

Ideologi ligger utenfor mandatet å vurdere, skriver de i rapporten. De leter etter psykologiske og medisinske årsaker til at 32-åringen foran dem har drept 77. De møter ham 13 ganger. De forsøker å finne en bro over den avgrunnen de ser mellom det dannede mennesket (som henger opp jakkene til besøkende, lærer seg navn på alle som ser til ham og tilbyr vann og spør om hvordan det går med dem) og massemorderen som omtaler massedrapet som en formalitet, en ”spektakulær lansering av kompendiet” (det såkalte manifestet, heretter kalt 2083).

Denne broen kaller de blant annet ”psykose”, de mener lidelsen kan han utviklet seg helt fra 2000. De gir ham en score som tilsier at han ikke evner å ta vare på seg selv.

Psykiater Randi Rosenqvist har vurdert 33-åringen på oppdrag for Ila fengsel. I en rapport, etter tre møter med ham, skriver hun at han har vesentlig bedre impulskontroll og evne til planlegging enn de fleste innsatte på Ila. Hans evner til å skjule sitt andre ansikt vitner om god evne til ”dobbelt bokholderi”, og at dette forutsetter gode kognitive funksjoner. Hun beskriver, som de to oppnevnte sakkyndige, hans utpregede narsissistiske personlighet med grandiose forestillinger, og manglende empati.

Men, skriver hun: ”Jeg oppfatter hans avvikende utsagn som et uttrykk for en ekstrem ideologi, ikke på noe vis som en psykotisk virkelighetsoppfatning.” Behring Breivik lever i et tankefellesskap som minner om sekter med religiøst/ideologisk utgangspunkt, hevder hun. ”Han lever i en ”boble” og han har en ”god livskvalitet med en intakt livsløgn.”

Så hva skal man tro?

Ideologi, ikke galskap?

Avhøret den 22. juli røper mye av hans personlighet. Halvannen time etter at han pågripes, kommer politimenn fra avdelingen ”Spesielle Operasjoner” i Oslo-politiet til Utøya for å avhøre Behring Breivik. Han blir fornærmet. Han hadde sett for seg PST. I hans hode er han en viktig ideologisk fange.

Han reagerer lignende da de sakkyndige senere ber om MR-undersøkelse av hjernen hans. Han nekter: "Det er en kjent taktikk å si at ideologiske fanger er gale. Det er som å insinuere at jeg har hjerneskade."

Politimennene spør om det er flere angrep på gang? Da våkner bløffmakeren i ham, og han sier han vil ”avsløre andre celler” hvis de vil forhandle. Om ”de andre cellene” er taktikk eller et fantasifoster han tror på, er uvisst. Men han smiler lurt når temaet bringes opp. Og han forsnakker seg: Han bruker JEG i beskrivelsen av organisasjonen, men retter det fort til VI.

Mens skadede og drepte ungdommer ligger rundt på hele øya, snakker han om hvor hardt arbeid dette var. Får jeg ikke noe å drikke, dør jeg av dehydrering, sier han dramatisk etter å ha drept 77. Jeg var i livsfare, sier han, som akkurat har lokket dem frem, for så å skyte.

Han gjentar og gjentar: dere ser på meg som et monster. Han sier det er ”greit”, for så å nekte: Jeg har ofret mitt liv for folket mitt, sier han, for å rense landet for forrædere og muslimer.

På spørsmål om hva han tenker om ofrene, svarer han: "Det var en traumatisk opplevelse for meg." Og: "Det er helt forferdelig, lissom. Det første livet er helt forferdelig og de andre også, lissom."

Det finnes ingen empati. Det finnes ingen andre enn ham. Hvor sterk han er, hvor edel han er, hvor proffe angrepene var. Med hans ord: Operasjonen er en stor egoboost for meg. Jeg er nok litt oppmerksomhetshore…

Avhørerne er ikke psykiatere. Men de har møtt mange kriminelle. De skriver: Han fremsto som helt klar og reflektert. Siktede forklarte seg hele tiden sammenhengende og detaljert.

Fengselslegen på Ila beskriver ham slik fem dager senere: Velformulert. Snakker adekvat. God formell kontakt, men ingen emosjonell kontakt. Oppstemt, nærmest munter. Ingen tegn til hallusinasjoner som ved psykose. Finner ikke tegn til depresjon eller psykose.

Politiet har i høst lett forgjeves etter bevis på Behring Breiviks påstand om et internasjonalt nettverk av tempelriddere. De konkluderer nå med at det hele er en del av terrorplanen om å skape mest mulig frykt. Men ifølge advokat Geir Lippestad bedyrer klienten at han oppfatter seg som kommandør av Tempelridderne.

Et barns smil

Motivet er politisk, sier tiltalte. Nei, det handler om ham selv, hevder andre. Men det finnes ikke én årsak. Psykiater Randi Rosenqvist skriver i rapporten til Ila fengsel: ”ABB synes stadig å være en mann med et oppdrag. Han har vært villig til å gå til ekstreme handlinger angivelig for å få frem sitt budskap." Hun sier likevel at hans motiv kan ha ”vært andre og mer komplisert enn det han selv gir uttrykk for.”

Ifølge psykologiprofessor Siri Gullestad kan ikke ideologi alene forklare terrorangrepet. Mangel på trygghet, selvbekreftelse og fellesskap i barndommen kan føre til splitting hos en voksen person. Verden kan da fremstå i svart eller hvitt, uten nyanser.

Kan man tenke at Utøya-morderens forestillinger om seg selv som en "europeisk redningsmann" er uttrykk for en splitting, et bokstavelig talt "oppbolet" selvbilde, som avverger en taperopplevelse? spør hun i foredragsserien "Etter 22/7" ved Universitetet i Oslo.

Personlig hat kan legitimeres av ideologi, mener hun.

Bekymringene startet i barndommen. Han vokste opp med moren og en seks år eldre søster. De som så ham som barn, beskriver en usikker, stille og tilbaketrukket gutt, som gjemte seg bak storesøsteren, inntil han i 14-15-årsalderen ble utagerende.

Da han var fire år, ba moren til Anders Behring Breivik sosialkontoret om avlastning.

Her omtales smilet. Moren forteller at han ved irettesettelse smiler lurt, og han flirer når hun vil sette grenser. Avlastning var ifølge psykologen som vurderte behovet ikke nok. Han observerte en sterk variasjon i måten moren forholdt seg til sønnen. Han anså hjemmesituasjonen som så alvorlig at han mente gutten burde flyttes i permanent fosterhjem. Anders står i fare for å utvikle alvorlig psykopatologi, hevdet han da han slo alarm.Psykologen skriver: Han klarer ikke uttrykke seg emosjonelt, språket er godt, men mangler fullstendig spontanitet og elementer av lyst og glede. Han er blitt et kontaktavvergende, litt engstelig, passivt barn, men med et manisk preget forsvar med rastløs aktivitet og et påtatt, avvergende smil.

Men etter enda en undersøkelse henlegges saken, og igjen kommer smilet i søkelyset: ”A var en sympatisk, avslappet gutt med et lunt smil, som gjør at man umiddelbart liker ham”. Så ulikt kunne han bli oppfattet allerede da.

Anders blir hos moren og den seks år eldre søsteren. En oppvekst han i 2083 omtaler som bra og "typisk middelklasse".

Han vokser opp i den rikeste delen av Oslo vest, men i et område skolekamerater så på som "et høl". Miljøet på skolen skal ha vært elendig. De rikeste var kulest i statushierarkiet, Behring Breivik nederst, med alenemor i blokkleilighet. Han snakket nesten aldri om familien. På skolen forsøkte han å bli en av de kule. Han hadde merkeklærne de rike hadde. Han strevde så hardt, sier en tidligere venninne, men han falt mellom alle stoler.

Gjennom hele oppveksten har faren vært fraværende, med unntak av noen ferier de tilbringer sammen. Men fra 1995 ser de ikke noe mer til hverandre. Sønnen ønsket kontakt, men lyktes ikke.

Samtidig, fra skolens årbok det året: "Før var Anders en del av gjengen, men så ble han uvenner med alle. Anders satser på en perfekt kropp, men vi må nok si at det er langt igjen... Anders gjør ofte uprovoserte, dumme ting, f.eks. å slå til rektor o.l."

Om han slet med å finne sin plass, sier han det aldri. Han legger planer for å lykkes. Han ville bli rik, en selfmade man. Noen år senere gir han opp, og flytter hjem til moren for å spare penger til en voldsom jobb han har gitt seg selv.

Paranoid eller sekterisk?

I avhør og i 2083 spør Behring Breivik seg selv: "Hvordan startet det?" Han hadde i oppveksten flere muslimske venner. Men han oppdaget, hevder han, at de foraktet det norske samfunnet, at de så på norske jenter som horer og gutter som veike. Muslimer plaget og ranet ham og vennene hans. Det skal ha vekket hans politiske engasjement.

Om dette skriver de sakkyndige: Han gir bagatellmessige forhold stor politisk betydning.

På gutterommet sluker han stoff fra islamfiendtlige meningsfeller på Internett. Arbeidet med "manifestet" begynner for alvor. Et nytt virkelighetsbilde tar form: Vi: terror. Han: borgerkrig. Vi: drap på ungdommer og sivile. Han: ”ideologiske henrettelser av forrædere”. De sakkyndige, Husby og Sørheim: En psykotisk schizofren. Og andre igjen: En drapsmann som bør dømmes til evig forvaring. Han: en helt, som på grunn av overutviklet empati, tar på seg byrden å redde Norge og Europa.

Det er også nå de sakkyndige antar at psykosen tar ham.

I høstens (2011) samtaler med de sakkyndige gjentar han at muslimer koloniserer vesten. At de voldtar og dreper og at myndighetene har sveket sitt folk ved å la det skje. Hvis vi ikke griper inn, kan nasjonen gå til grunne. Kristne vil bli utryddet.

De sakkyndige blir slått av krigsterminologien han bruker. Han oppfatter seg reelt og følelsesmessig i krig, mener de. Paranoide vrangforestillinger, ifølge de sakkyndige.

Behring Breivik lider av islamofobi, mener religionshistoriker Mattias Gardell i boken Islamofobi.

Det som er bisart for noen, kan være vanlig tankegods for andre. Behring Breivik utførte handlingene alene, men han hadde omfattende kontakt med likesinnede. Især gjennom Facebook-profilen Sigurd Jorsalfare. Han representerer den voksende kontrajihadismen. Det som skiller ham fra andre ekstreme er ikke voldsfantasiene, men omfanget av handlingene, skriver Øyvind Strømmen i ”Det Mørke nettet”.

— Helt rar

Han skriver 2083 mens han bor hjemme. Til de sakkyndige beskriver moren ham som normal, men fra 2006 forandrer han seg veldig. Han ble veldig opptatt av PC. Han var nesten bare inne på rommet. Han ble sint når han ble forstyrret. Han ble mer og mer intens. I 2010 ble han ”helt rar”, mener hun. Hun kunne ikke nyse, for da ble han redd for å bli smittet. Høsten 2010 var ”Boken” ferdig, sa han til henne. Den vinteren snakket han bare om politikk. Han kledde seg i ”overlevelsesutstyr”, i svart og grønt. Våren 2011 kom han ut i uniformsjakke med emblemer. Han snakket om Kristian den 4. og alt mulig. Han må ha vært sinnssyk, sier moren, ifølge sakkyndigrapporten.

Han fremstår mer og mer fanatisk. I egne øyne stiger han 22. juli frem som frelseren, og det er slik han snakker til politi, forsvarer og de sakkyndige. Fra 2083:

Jeg vil alltid vite at jeg trolig er den største kulturkonservative forkjemperen Europa har sett siden 1950... Jeg er en europeisk helt, en frelser... jeg ødelegger ondskapen og bringer lyset.

Slutten

I en av de siste samtalene med de sakkyndige begynner han å se for seg selv som regent av Norge. Han ser for seg at en ny verdenskrig, han ser for seg å flytte etniske nordmenn i reservater, og at fabrikker for fødsler med surrogatmødre fra den tredje verden etableres.

De sakkyndige noterer seg et vell av vrangforestillinger. Behring Brevik stopper opp, det er som om han innser galskapen. Enten har han mistet kontrollen over sin selvpresentasjon og vil hente seg inn. Eller så snakker han nå sant: Han forklarer at han forsøker seg på humor. Mye av det jeg har snakket med dere som, er flytende. Jeg bruker humor i kamp. Har dere ikke sett nyhetsleseren i bhurka? Jeg bruker provoserende vendinger og absurditeter for å endre og redefinere det ideologiske spektret, sier han.

Så henvender han seg direkte til de to sakkyndige: dere gjør det som forventes, og gir et stygt karaktermord av meg. For jeg tror jo dere finner meg tilregnelig.

Den siste sakkyndigrapporten er ventet å komme 10. april. Dersom psykiaterne Agnar Aspaas og Terje Tørrisen konkluderer med ”tilregnelig”, åpner det for at påtalemyndigheten vil snu og gå for det samme ved avslutningen av rettssaken.

Så blir det opp til oss, i form av det flertallet som de tre legdommerne utgjør, å avgjøre saken.