KRISTIANSAND: «Oppgaven viste seg vanskelig, for ikke å si umulig. Den norske innsatsen bidro ikke til å endre den overordnede utviklingen i provinsen».

«Vurderes innsatsen i Faryab i forhold til Norges hovedmål i Afghanistan, er det rimelig å konkludere at Norge brukte betydelige ressurser for å bidra til statsbygging og utvikling i provinsen, men at resultatet ble svært beskjedent.»

Dette er konklusjonen i ett av kapitlene i rapporten «En god alliert — Norge i Afghanistan 2001 - 2014». Rapporten blir offentliggjort mandag, men Fædrelandsvennen har fått tilgang til den i forkant.

Kapittelet tar grundig for seg det som i årene 2005 - 2012 var «flaggskipet» i Norges innsats i Afghanistan, nemlig ansvaret for å lede ISAFs stabiliseringslag (Provincial Reconstruction Team, PRT) i rovinsen Faryab.

Les også:

Trosset vurdering

I løpet av 2004 fikk Norge flere forespørsler fra Nato og FN om å overta ansvaret for PRT i den da relativt rolige Faryab-provinsen. Men forsvaret var skeptiske og anførte blant annet at norske styrker ikke hadde erfaring og ressurser til dette. Og selv om situasjonen i provinsen i 2004 framsto som rolig mente de militære at det var stor fare for oppblussing av konflikter.

Tross denne militærfaglige vurderingen besluttet regjeringen at Norge skulle overta ansvaret for ISAFs stabilisering av Faryab-provinsen.

Kort tid etter fikk forsvaret rett i sine vurderinger: I 2007 var urolighetene blusset opp igjen, og det viste seg at Taliban var tilbake i området.

Led tap

Norske styrker led tap i provinsen, og det kraftigste slaget kom i 2010 da en veibombe drepte fire norske soldater. En av dem var Christian Lian fra Kristiansand, og i tillegg omkom Trond André Bolle, Andreas Eldjarn og Simen Tokle.

I tillegg til utfordringen fra Taliban kom en rekke motsetninger mellom grupper og krigsherrer i en provins som var altfor stor til at de norske soldatene hadde noen mulighet til å kontrollere den.

«Lokalbefolkningen hadde liten tillit til sentralmyndighetene og politiske aktører inngikk i et komplisert patron-klient nettverk som forente og samtidig splittet myndighet på lokalt og nasjonalt nivå», står det i rapporten.

20 prosent av de norske bistandspengene ble satt av til provinsen, og det ble bygget 117 skoler for norske penger. I 2016 ble 77 av disse undersøkt, mens de resterende 40 var utilgjengelige på grunn av sikkerhetssituasjonen. 68 av skolene kunne dokumenteres å være i fortsatt bruk.

I en landsby framgikk det at den norskbygde skolen ble brukt som lagerbygg av krigsherren Qadir, mens fem av hans sønner mottok lærerlønn fra sentralmyndighetene.

Les også:

Umulig oppgave

Men rapporten slår fast at den norske innsatsen i Faryab stort sett var mislykket:

«Kort tid etter at norske styrker forlot Faryab-provinsen i 2012, forverret sikkerhetssituasjonen seg», heter det, og videre at «Det var flere grunner til at mulighetene for å gjøre en innsats i Faryab i praksis var minimale.»

«Den såkalte Faryab-strategien var i realiteten ingen strategi, og nasjonale koordineringsinstanser ga ingen klar retning og helhet i Faryab-engasjemenet», står det i rapporten. Utfordringene med å skille militær og sivil innsats slik norske myndigheter ønsket er også omtalt i kapittelet som en kilde til frustrasjon.