Jeg har forståelse for at det kan være hyggelig å ha bosted i små kommuner, hvor folk føler nærhet til hverandre. I dag bor imidlertid 70 % (år 2015) av landets befolkning i kommuner med min. 15.000 innbyggere. Dette er satt som måltall for at en kommune skal kunne ivareta dagens og de nye oppgaver som kommunene skal kunne håndtere i fremtiden. For 50 år siden bodde 49 % av befolkningen i de samme kommunene (sammenslåinger av kommuner i perioden er tatt hensyn til), og dette skulle gi et godt måltall for hvor menneskene ønsker å bo. Hvis man i stedet hadde sett på arbeidskommuner, så ville tallene vist enda større forskjell p.g.a. økt pendling ettersom bilen siden den gang er blitt allemannseie. Det kan være mange grunner til dette, men jeg antar arbeidsplasser er hovedgrunnen, og at det er i de største kommuner man normalt greier å skaffe nye arbeidsplasser.
Les også :
Ingen tvil, små herad er klart best!
En av utfordringene i fremtiden er at befolkningen forventer å få nye tjenestetilbud med god kvalitet, og dette vil skje i en tid hvor kommunikasjonen foregår digitalt. Den største utfordringen er imidlertid hvordan man skal skaffe nye arbeidsplasser når robotiseringen slår inn for fullt. I USA regner de med at 2,5 millioner arbeidsplasser forsvinner i transportnæringen når førerløse biler overtar transporten. Alt i dag må en stor del av arbeidstakere bosatt i mindre kommuner pendle til arbeidsplasser i de større kommuner. Innen Knutepunkt Sør pendler 24 — 48 % av arbeidsstokken til Kristiansand fra de andre kommuner.