Da Fædrelandsvennen snakket med Morten Harket tidligere denne uka, befant han seg i et studio i Sverige for å spille inn ny musikk. Lørdag står han på scenen i Kilden.

— Det er sikkert en del som lurer på om du spiller noen av a-ha materialet..?

Jeg tror ikke at så mange lurer på det. Jeg prøvde det på forrige turné etter påtrykk av engstelige konsertarrangører som gjerne ville bruke a-ha navnet, men det ble tydelig for meg at folk kom for å høre det jeg hadde på egen hånd. Det er ikke galt for meg å synge en a-ha låt. Det er ingenting i min karriere som har preget meg mer enn a-ha, men skulle jeg fortsatt med a-ha kunne jeg like gjerne gjort det sammen med Paul og Magne.

- Kommer a-ha til å spille sammen igjen?

— Det spørsmålet ligger der hele tiden, og skulle det skje en gang, så skjer det, men det er egentlig bare media som spør om det.

- Lørdag spiller du i Kilden. Hvordan blir konserten?

— Jeg reiser sammen med det samme bandet som jeg turnerte fesitivalsommeren med. Det er en veldig bra gjeng med bra musikere. Hele prosjektet har funnet sin form, og det har vært en opptur etter at Peter (Kvint journ. anm) og jeg satte oss ned for å skrive. Jeg hadde en pause siden a-ha gikk av turneen i 2010, og så kom det et overgangsalbum rett etter det. Det var i den prosessen jeg fant Peter, og vi satt oss ned en uke på ei hytte i Tømmerstø-traktene, og der støptes fundamentet til «Brother»-albumet.

- Men hva skal du spille?

— Konserten blir preget av «Brother» og «Wild Seed». Det er de to viktigste albumene for meg. De har noen fellestrekk der jeg hadde en helt fri horisont da de ble til. Det blir også innslag av andre ting. Jeg har litt å velge mellom.

- I sommer spilte du på Odderøya. Hvordan var det?

— Det var veldig fint, men det var nådeløst varmt. Stakkars Maria Mena var før meg, og da de gikk av scenen var de helt grilla. Det var en vanvittig varm sol. Jeg har opplevd det selv - av og til kan det bli så varmt at man ikke kan ta på instrumentene.

- Så det er varmen du husker best?

— Neida, sola gikk ned, og vi hadde det kjempefint.

- For de som var på Odderøya og de som skal til Kilden - blir konsertene like?

— Det blir aldri det samme, og kan ikke sammenlignes så lett. Ja, jeg skal stå på scenen, og det er det samme bandet med få unntak. Og det er alltid live, men det er ingen automatikk i at det blir likt, så svaret er nei.

- Du har mye slekt i Kristiansand. Har du fått besøkt Kilden før?

— Nei, jeg har ikke vært på innsiden, men bygget er veldig flott og synlig der det ligger. Og det stemmer at jeg har mye familie i Kristiansand. Det er et senter for meg.

- Er du her mye?

— Ja, i perioder. Jeg har en naturlig tilhørighet til Kristiansand, og jeg har kommet stadig på besøk siden jeg ble født i 1959. Det er det stedet som forandrer seg minst, og da snakker jeg ikke om bygg.

- Hva mener du da?

— Hele plassen, dialektene, karakteristikkene. Hvor kort du kan reise fra et sted til et annet også forandrer dialektene seg så mye. Det virker som en gammel kultur. Da det tok lenger tid å forflytte seg utviklet det seg slike identiteter.

- Da jeg skulle forberede meg til dette intervjuet spurte jeg mine venner hva jeg skulle spørre om. Spør han om Kamilla og Tyven, fikk jeg til svar. Hva synes du om filmen i dag?

— Den har en troskyld over seg som gir den en slags renhet som treffer folk. Det er de underligste skruer som har den som sin favorittlåt. Det er folk som kjører rundt i Hells Angels outfit og som har den på spillelista si.

- Over til noe annet. Da a-ha kom tilbake til Norge spilte de en konsert i Gimlehallen i 1987. Det ble kaos. Hva husker du fra det?

— Du må se det, at for oss så var ikke dette spesielt. Det var slik på hver eneste konsert. Det føyde seg inn i rekken av slike hendelser. Jeg husket at vi spilte og at jeg hadde noen dagers pause og at pressen var på nakken min hele tiden. Det var mange gnisninger på denne tiden.

- Sånn før vi legger på. Er det noe vi har glemt å si om konserten til helgen?

— For å oppsummere: Jeg kommer til Kilden, jeg spiller live og det blir rett på sak. Så drar vi rett videre.