Det er søndag, vinter og lavsesong i den evige stad. På den andre siden av elven står turistene likevel og kaster mynter i Trevifontenen og ønsker seg tilbake til Roma.
Vi har spasert over broen Ponte Garibaldi og litt bort fra de største turistattraksjonene, til bydelen Trastevere.
På piazzaen foran Romas eldste kirke, Santa Maria in Trastevere, hører vi jazztoner fra et gateorkester.
Trastevere er blitt kalt Romas Grünerløkka. Det er den samme historien som andre steder, intellektuelle, studenter og kunstnere oppdager sjarmen og tiltrekkes av lave priser. De skaper et attraktivt miljø, som tiltrekker seg folk, og prisene økes.
– Må klype meg i armen
Ariel Bertoldo (33) og Preethi Nallu (30) liker å gå ut her. Denne søndagskvelden har de fri, og har satt seg ned på restaurant Sabatini for et glass vin. Ariel er musikkjournalist og kunstkritiker, opprinnelig fra Milano.
Hans kollega og venn Preethi er født i India og oppvokst i USA. Hun er tv-anker i tv-kanalen IPSTelevision. Hun kom flyttende for bare noen måneder siden.
— Jeg bor i Roma, ikke langt fra Colosseum. Jeg må fortsatt klype meg i armen, sier hun og ler.
Artikkelen fortsetter under bildet
Vi har satt oss slik at vi kan se kirken, Santa Maria in Trastevere. Og bestiller skinke og tomat og mozzarella av servitør Marcello di Nicola. Han har slått opp parasollene og skrudd på varmelampene. Det begynner å skumre. Marcello tror det blir regn. Om han tror det er lov å ta bilder inne i kirken? Jo da, jo da, bare du er diskret. Her i Roma er regler bare forslag. Det som er forbudt den ene dagen, får du gjerne lov til den neste. Det er visst sagt at i USA er alt lov, bortsett fra det som er forbudt, i Tyskland er alt forbudt, unntatt det som er tillatt. Mens i Italia, der er alt lov, særlig det som er forbudt.Vel.
Bare husk å være høflig. Husk å være en god gjest. Det er ikke så vanskelig når tomatene er søte som plommer og skinken smelter på tungen.
Artikkelen fortsetter under bildet
Vil heller være inne
I et vindu like ved oss sitter en bestemor og betrakter folkelivet.
— Jeg er i dårlig humør, klager hun. - Det er søndag i dag. Men barnebarna vil bare være inne og se på tv.
Når jeg blir en gammel kvinne, vil jeg være som Roma, sier forfatter Elizabeth Gilbert i bestselgeren Eat, Pray, Love. Hun beskriver Roma som en kvinne som ikke konkurrerer. For Roma trenger så visst ikke konkurrere. Hun trekker seg tilbake og betrakter, fullstendig uberørt av de travle menneskene som haster av sted. Roma har en selvsikkerhet som en dronning, hun er jordnær, mild, og samtidig monumental, skriver Gilbert. En diva som lar seg underholde, vel vitende om at hun hviler trygt i historiens hånd.
— Romere drar på utflukt om søndagene. De sitter ikke inne. Basta, sier bestemor i vinduet bestemt.
Et likskue
Det er bare å slå fast at de historiske skattene gjør Roma til et museum. Enkelte mener den er mer et historisk dokument enn en levende by, at den ikke utvikler seg og endres. Forfatteren James Joyce mente Roma minnet ham mest om en som lever av å vise frem liket av sine døde bestemor.
— Moderne? Hah. Nei, noen moderne by er Roma ikke, innrømmer Ariel Bertoldo.
— Metroen har bare tre linjer. Det er for ille, ler han oppgitt.
— Men de kom jo aldri lengre, fordi de stadig gravde frem nye kulturskatter som stanset byggingen.
Det er begynt å skumre. På den andre siden av elven har lysene blitt tent i Colosseum. I amfiteateret kjempet gladiatorene for livet for 1900 år siden – slaver, kristne, forbrytere – sloss mot hverandre og ville dyr. Løver og ulver var stengt inne i bur under jorden og ble sluppet opp gjennom store lemmer i gulvet. Scenografien kunne være spektakulær, hele landskap kunne være bygget kunstig opp på den ellipseformede scenen. Og i amfiet satt familiene og grillet kjøtt og moret seg, de rike nederst, de fattigste øverst. Det var underholdning og blodig alvor.
Over Petersplassen ligger det et grått slør. Nonnene er på vei til kveldsmesse. Turistene poserer. Og det er regn i luften.
En liten dessert
Marcello kommer til bordet vårt og spør om vi vil ha mer vin. Om vi har sett Borgheseparken, Berninis sanselige skulpturer og Caravaggios naturalistiske og urovekkende malerier. Overalt hvor du går i denne byen er det ruiner, fantastiske statuer og stein som er slitt gjennom tusen år. Om byen er et museum, er den et museum du ikke kan la være å elske. Det monumentale tempelet Pantheon, en geometrisk genistrek, med hull i taket som lar solen male lys på veggene – og regnet regne inn. Piazza Navona med Berninis skulpturer. Spansketrappen og Popoloplassen. Peterskirken med paven selv. Vatikanmuseet, et overflødighetshorn av kunst. Og Det sixtinske kapell.
I Det sixtinske kapell sto Shamim Karim og tegnet tidligere denne dagen. Shamin er 28 år, fra Storbritannia, turist og nærmest på pilegrimsreise.— Jeg er muslim, men jeg er redd jeg ikke har vært så god muslim. Begge søsknene mine har giftet seg og fått barn. Nå er moren min død, og jeg er så lei meg for at jeg ikke gjorde henne glad da hun levde. Jeg reiser hit for å se om jeg kan finne noe verdifullt, kanskje gjøre det godt igjen, forteller hun oss.
Så kanskje er det det Roma tilbyr oss? Et møte med oss selv.
En god annenplass
Vi har sittet her lenge. Og vi skal ingenting. Nå kommer dessuten dråpene. Regnet maler brosteinene blanke, mens vi nipper til en shot med perfekt kremet espresso. De tre jazzmusikerne konkurrerer med et trekkspill om oppmerksomheten på piazzaen. En rotte løper i skyggen inne ved husveggen. Gateselgere kaster blå, lysende leker opp i luften. Bestemor lukker vinduet og Marcello kommer med regningen.
Og sier at han har fri i morgen. Og at vi godt kan ta en sightseeing på scooteren hans.