Hvis man tenker seg at det bak hver forfatter som blir gitt ut, står en forfatter som ikke blir gitt ut, kan man bli ekstra frustrert i møte med dårlig
litteratur.
Heldigvis er det ikke alltid slik at en bok må avvises der en annen antas. Men at forlag — i dette tilfellet Kolon forlag, prioriterer middelmådige, middelaldrende forfattere uten snev av litterær potens, gjør at tankene går til alle de forfatterspirene som aldri når frem til redaktørenes lanseringsplaner.
Ari Behn er i dag det absolutt fremste norske eksempelet på en forfatter med et navn, men uten litterære evner. Den som på grunn av massiv mediedekning måtte bli forledet til å lese Tiger i hagen vil bli utsatt for tekster på nivå med en skolestil - skrevet av en tiendeklassings som er mer interessert i å bli ferdig enn å få gode karakterer.
Åpningen - tittelfortellingen, er like platt som den er et åpenbart forsøk på å være det motsatte - dyp og tvetydig. Her demonstrerer Behn på beste ungdomsskole-norskpensums vis hvordan man gjør én metafor til utgangspunkt for en hel historie. At en innbilt knurrende tiger i hagen kan være et bilde på en familiefars undertrykte sinne er så banalt at det blir forvirrende. En lurer rett og slett på om det virkelig bare er denne symbolikken Behn vil formidle. Og ja - det er virkelig alt.
Så også i fortellingen om en mann på guttetur i Finnmark, som kjeder seg og derfor drikker og kjører farlig fort på snøscooter. «Lei av livet, fart på speedometeret» - det grenser over i det parodiske.
En nærmest vulgær kontrast oppstår når Behn fjerner seg fra den antydet selvbiografiske middelklassetilværelsen for å skildre andre mennesker på andre steder. En utvist flyktning i Norge, som har sett kjæresten blir steinet til døde i hjemlandet. Et team med journalister på vei over grensen til Afghanistan som blir overfalt, mishandlet og voldtatt.
Temaene er sterke, men underlagt så svak litterær behandling, så sparsommelige skildringer, at historiene fungerer på samme måte som avisartikler. Men der nyheter i det minste gir aktuell informasjon, gir Behn lidelseshistorier, kvestet ut av eget hode. De beveger kun i den grad man alltid reagerer på vold og groteske handlinger.
Å dikte opp grusomheter er ingen vanskelig øvelse. Det er å si noe mer, enten i, eller mellom linjene som gjør skjønnlitteratur lesverdig. Tiger i hagen framstår som ren opportunisme heller enn som skrivekunst.