Det er forståelig at tyrkiske Izzet Celasin i 2007 var en av vinnerne i Gyldendals konkurranse om beste politiske roman,for han skriver godt.Årets er hans tredje roman. Den er glimtvis veldig interessant, men intrigen er for tynn og holder ikke som lim for en hel roman. Det som fenger er skildringene av enkeltpersonene, som har svært ulike og interessante historier. Alle er de asylsøkere som befinner seg på et mottak i Beograd, og alle har ulike grunner til å befinne seg der. Det som er dumt for romanen, er at disse enkeltpersonenes fortellinger blir mer interessante enn det de bidrar med av fremdrift for forfatterens prosjekt, som er å lage en slags krim om en forsvunnet mann.
Hovedpersonen er en cubaner av afrikansk opprinnelse som jobber som diplomat på ambassaden i Beograd. En dag får han oppringning fra en venn, Adam, som ber ham møte seg på et hemmelig sted, men når han kommer dit, blir cubaneren utsatt for kidnappingsforsøk.
Resten av boka, ca. 90 prosent av den, er nedtegnede intervjuer tatt opp på lydbånd med folk som kjenner denne Adam fra asylmottaket. Cubaneren oppsøker dem alle for å finne ut av hvem Adam egentlig var, hva han drev på med og om han egentlig ble grundig lurt av sin venn. På et tidspunkt får han også telefon fra en mystisk dame om at det befinner seg en muldvarp på ambassaden der han jobber.
Kanskje kunne dette blitt spennende, men det blir det dessverre ikke. Intrigen blir rett og slett ikke fengende nok, og de svært lange båndopptak-intervjuene tar for mye plass i forhold til det å avsløre muldvarp-sporet.
Det mest interessante blir derfor beskrivelsen av vår tids fenomen: De store folkevandringene; av lykkesøkere, og av politisk forfulgte, som Izzet Celasin selv. I Tyrkia var han venstreradikal aktivist, og satt flere år i fengsel etter militærkuppet i 1980. Han kom til Norge som politisk flyktning i 1988, og jobber nå som tolk ved Tolketjenesten i Oslo.