Før i tiden var sigarettrøyking opprørsk, tøft, sexy og glamorøst. De vakreste og tøffeste filmstjernene gjorde det hele tiden. Så ble man klar over helseskadene. Tobakksindustrien fikk mange søksmål og annet pes.
Den berømte Marlboro-mannen fra reklamen døde av lungekreft. Det ble lagt store restriksjoner på markedsføring av tobakksvarer. Så ble det forbudt å røyke på utesteder i California, og liknende lover spredte seg som en farsott over verden.
Sakte, men sikkert ble sigarettrøyking harryfisert, trashifisert. Bare underklassefolk røykte nå. De hadde gule fingre, gusten hud, rynker og luktet vondt. Var egoister som ikke tok hensyn til allergikere og miljøet. Innrøykte folk sluttet, eller erstattet sigaretten med snus og e-sigarett. Stadig færre unge begynte å røyke sigaretter.
Men så.
Samtidig som vi ser stadig færre folk som røyker om man ikke er en selv og oppsøker røykesonene, blir en rykende sigarett et stadig mer vanlig tilbehør på film, på tv og i motebransjen. Hva skjer?
— Ringen er sluttet. Helsefanatikerne og antirøykeren er blitt mainstream. Da kommer det helt naturlig en motreaksjon, sier trendanalytiker Ole Petter Nyhaug i Opinion AS.
Nyhaug mener at trenden fortsatt er at de fleste blir stadig mer negative til røyking, og at røyking er stadig mindre akseptert. Samtidig er det ikke til å underslå at en mottrend også er et faktum, nå som det store flertallet er imot. Og det er de kulturelt kreative, hipsterne, de som ønsker å markere avstand til mainstreamkulturen, som står for motkulturen.
Sigarettrøykingen har dermed i toneangivende kretser fått tilbake sin opprinnelige kraft: et symbol på opprør. Og det skal ikke være noen e-sigarett. Den er for røykere som prøver å slutte, for feiginger.
— I enkelte kretser er det definitivt kulere å røyke i år enn i fjor, sier Nyhaug.
Ja da. Kjendiser og filmstjerner blir avbildet med sigaretter, både på jobb og privat. Kate Moss røyker på catwalken mens hun viser klær for Louis Vuitton. På film er det ikke bare skurker og kriminelle som røyker, vakre Scarlett Johansson gjør det også. Også i norske filmer og tv-serier røykes det tett for tiden.
Er det virkelig blitt mer røyking på film og tv, eller legger vi bare mer merke til den røykingen som finnes fordi vi ser så lite av det i virkeligheten nå?
Flere, viser det seg. I hvert fall i USA. Mens det var en tydelig nedgang i røyking på film i USA mellom 2005 og 2010, snudde tendensen. Kongressen i USA har tidligere truet med å innføre røykeforbud på film og tv, men filmbransjen lovet å skjerpe seg. Men da truslene om 18-årsgrense på alle filmer med røyking kom, valgte for eksempel Disney å forby røyking i alle sine filmer og serier.
Men hvorfor må det røykes på film og tv, så lenge stadig færre gjør det i virkeligheten?
Mens den vestlige verden forakter sigaretten stadig mer, har tobakksindustrien overlevd på stadig flere røykere i land som Kina og i flere u-land. Reklameforbud og høye avgifter i vest har fått industrien til å oppsøke nye markeder. Men også nye veier for å gjøre produktene sine kjent. Ikke nødvendigvis merkevaren, men funksjonen.
I USA mistenkes tobakkslobbyen for å betale unge, vakre og hippe folk for å poste bilder av seg selv på Instagram med rykende sigaretter. At de tidligere har betalt godt for at kjentfolk skal røyke på film, er et faktum.
Ifølge fagboken «Århundrets bedrag» (2010) av Tone Bergli Joner, som omhandler nettopp tobakksindustrien og mekanismer som får folk til å begynne å røyke, fikk Sylvester Stallone 500.000 dollar for å røyke og vise et bestemt sigarettmerke i fem filmer. Også James Bond-filmer og Superman er det røykt mot betaling. I tv-serien «Sex and the city», en av tidenes mest produktplasserte, er det avdekket at Marlboro-sigaretter ble røykt mot betaling.
Men det noen kaller skjult reklame, kaller andre kreativ og kunstnerisk frihet.
I «Århundrets bedrag» vises det også til flere undersøkelser om temaet. Én fra 2001 viste klart at risikoen for å begynne å røyke økte om en så røyking på film og tv. I 2003 ble det påvist at det å se stjerner røyke på film er den enkeltfaktoren som påvirker unge mest til å begynne å røyke senere.
Å få et mer normalisert forhold til røyking gjennom å se det på film og tv, er altså noe som gagner tobakksindustrien. Dessuten har det vist seg at det å se andre røyke påvirker området insula i hjernen, slik at røykere og tidligere røykere får lyst til å røyke når de ser andre gjøre det.
Kanskje startet trendskiftet med tv-serien «Mad Men», om livet i og rundt et reklamebyrå i New York på 60-tallet. Ingen vil bestride at all røykingen i den serien har en viktig kunstnerisk funksjon. Serien er stilistisk til fingerspissene i sin framstilling av 60-tallsestetikken, og både sigaretten og old fashioned-pjolteren har en naturlig plass der.
Men plutselig skulle all nostalgi understrekes med røyking: «Se! De røyker! Vi befinner oss på 50-tallet!»
Også i storserien «Kampen om tungtvannet» røykes og dampes det påfallende mye, til tross for at tobakk var mangelvare i krigsårene på 40-tallet, og var gjenstand for rasjonering i for eksempel Norge. Petter S. Rosenlund, som har har skrevet manuset til NRK-dramaet, sier at røykingen ikke var skildret i hans manus.
— Jeg har opplevd at skuespillere foreslår at deres rollefigur skal røyke. De liker å ha noe å holde på med. Fotografer liker også røyking, det gir et fint spill i lyset, sier Rosenlund.
I «Kampen om tungtvannet» er det altså regissør Per-Olav Sørensen som har hatt siste røyke-ord.
— Begrunnelsen er rett og slett at vi sjekket hvilke av personene som røykte i virkeligheten. De røyker også i serien. Så er det noen fiktive rollefigurer. Da lot jeg skuespillerne selv bestemme om de ville røyke eller ei. Noen ville, andre ikke. Jeg påla ingen å røyke, sier Sørensen.
Han understreker også at røykingen gir et viktig tidsbilde.
— Men det var jo rasjonering på tobakk under krigen?
— He he. Folkene i England fikk nok tak i tobakk. Nå røyker jo også Hydro-sjefen i Norge ganske heftig, men han er en fiktiv figur. Derfor kan vi se bort fra rasjoneringen, og regne med at de fikk smuglet inn tobakk..
Sørensen ser at røyking på film og tv ofte brukes for å skildre en karakter.
- Spise, drikke, røyke, sex. Mengden og preferansene karakteren viser, kan fortelle noe om et indre sug, skjult energi og undertrykte følelser. Se på Phillip Seymour Hoffmanns siste rolle i «A most wanted man». Han røyker absolutt hele tiden. Det forteller veldig mye om rollefigurens indre, og er et effektivt kunstnerisk grep. Jeg røyker ikke selv, og har etiske betenkeligheter med røyking privat, men som regissør kommer kunstneriske valg først.
Bent Hamers siste film «1001 Gram» var Norges Oscar-kandidat i år. Både Hamer, som både har skrevet manus og regissert filmen, har fått svært gode kritikker. Det samme har Ane Dahl Torp, som spiller hovedrollen som den tilknappede og detaljfokuserte vektmåleren Marie.
Gjennom store deler av filmen fylles lerretet av en dvelende røykende Marie. Ingen sigarettmerker blir eksponert, men sigarettrøykingen tar påfallende mye plass. Ingen kritikere har påpekt dette. Kanskje var det helt logisk for dem hvorfor Marie måtte være en kjederøyker i filmen.
Akkurat hvorfor det var så viktig at Marie røykte så mye, og hvilke vurderinger for og imot Hamer har tatt når han lot det skje, får vi dessverre ikke svar på her. Hamer har ikke besvart gjentatte henvendelser, og Ane Dahl Torp avslo å svare på spørsmål om rollen fordi hun ikke hadde tid.
Det varme gullet
Usynlig beskyttelse mot fukt