Når millioner av mennesker er på flukt fra IS-hærens terror og Assad-regimets undertrykking, så er det åpenbart at det er et moralsk, politisk og medmenneskelig ansvar at Norge som nasjon har en forpliktelse til å hjelpe. Samtidig er det åpenbart at vi aldri kan løse flyktningkrisen i Syria. Vi kan hjelpe noen av dem som er rammet, og det bør vi gjøre. Ja, vi bør hjelpe så mange som overhodet mulig. Men likevel ender vi altså opp med en nokså smålig debatt om hvor vi skal sette grensen for hvor mange som skal få lov til å komme hit.

Lekkasjer fra forhandlingene i Stortinget har avslørt at Frp kunne vært med på et kompromiss der inntil 7500 syrere skulle få lov til å komme til Norge. Men da flertallet av partiene endte med å strekke seg til 8000 syrere, så ble det umulig for Frp. For SV var prinsippet et litt høyere tall. Men også for dem var det umulig å slutte seg til kompromisset som de øvrige partiene samlet seg om.

Samtidig vet alle, innerst inne, at det ikke er antallet syrere vi kan ta imot her i landet som vil løse den humanitære katastrofen som utspiller seg akkurat nå. Det er uansett bare en liten håndfull som kan hjelpes på denne måten. Det er som tidligere utviklingsmininister Erik Solheim skrev i DN tidligere denne uka: Selvfølgelig har Carl I. Hagen rett — vi kan hjelpe mange flere ved å sette inn innsatsen i nærområdene. Solheim konstaterer at Hagen mener det han mener av alle «de gale grunnene», men likevel er det åpenbart riktig: Hvis vi ønsker å hjelpe flest mulig, så er ikke det store prinsipielle spørsmålet hvor mange syrere vi kan ta imot i Norge.

Syria-debatten speiler et fenomen i norsk politikk: vi er ofte mindre opptatt av hvilken politikk som virker best for å nå målene. Det viktigste er ikke nødvendigvis effekten av politikken, men hvor store byrder vi som nasjon mener vi må påføre oss selv for å kunne stå moralsk oppreist.

Vi ser det samme i klima-debatten der svært mye av engasjementet legges ned i spørsmål som handler om hvor store kutt vi skal ta i CO2-utslippene på hjemmebane. Jens Stoltenberg ble nærmest beskyldt for å være en juksemaker i klimaspørsmål fordi Norge bidro til å verne regnskog i Brasil som et klimatiltak. Ingen er i tvil om at vern av regnskog er et veldig bra og veldig effektivt klimatiltak, men tilsynelatende mener kritikerne at det ikke gjør «vondt nok» for Norge og at det derfor ikke er godt nok i den store sammenhengen.

Skal vi få ned de globale klimautslippene, så er det selvfølgelig slik at også vi, som både er oljeprodusent og ett av verdens rikeste land, bør gjøre grep på hjemmebane. Det vil være urimelig om vi skulle forvente at alle andre enn oss selv skal kutte klima-utslipp. Men samtidig: klima-kampen vinnes ikke i Norge, den kan bare vinnes globalt. Og det aller viktigste kan ikke være hvor store belastninger vi påfører oss selv, men hvor mye vi faktisk kan bidra til å kutte klimautslipp globalt.

Min påstand er at det er moralistene som setter standarden i mange av de verdibaserte, politiske utfordringene vi har i Norge. Det er sinnelagsetikk som blir det avgjørende. Det viktigste er ikke hvilke konsekvenser politiske beslutninger får i praksis, men derimot om politikken er «godt ment». Hvis motivasjonen for politikken er politisk korrekt, så er det underordnet om praktiske politikken faktisk optimaliserer de mulighetene vi har til å skape en bedre verden.

Sannsynligvis er noe av årsaken til at det har blitt slik at de store spørsmålene faktisk blir for store for oss. Vi vet jo, når vi skal være ærlige, at vi verken kan løse klimaendringene eller flyktningkatastrofene i verden gjennom vedtak i Stortinget. Og derfor ender den politiske debatten ofte i en konkurranse om hvem som er villig til å ofre mest i det godes tjeneste, fremfor en debatt om hva som i praksis vil gjøre mest godt.

Det er som Erik Solheim konstaterte i DN: — Dessverre handler mye av Europas flyktningdebatt om liksomtiltak som å vise «handlekraft» på hjemmebane. Den handler mindre om hvordan vi kan stoppe flyktningstrømmene, hjelpe de som er fordrevet, bidra til fred og stabile stater i områdene folk flykter fra.

Akkurat nå er det i Syria det brenner. Men mennesker kommer til å fortsette å være på flukt, i jakten på noe tryggere og bedre, så lenge vi lever i en verden der forutsetningene for å kunne leve et godt liv er så ekstremt ulike. De virkelig store utfordringene i vår tid, som flyktningkatastrofer og klimakriser, er altfor alvorlige til at de kan reduseres til navlebeskuende innenrikspolitiske debatter i Norge hvor partiene er mest opptatt av å plassere seg på en skala fra «strengest» til «snillest».