Pelsdyrnæringen har langt mer støtte enn Viken later til å tro.

I sin iver etter å tegne et bilde av stor faglig motstand, hopper han elegant bukk over det faktum at hele 68 veterinærer signerte et opprop til støtte for næringen i forbindelse med høringen om Pelsdyrutvalgets rapport. Det samme gjorde hele 108 ordførere og 4 fylkesordførere.

Faglig basert

Apropos Pelsdyrutvalget. Rapporten som utvalget leverte er den mest omfattende som har blitt laget om pelsdyrnæringen i Norge. Alle som leser rapporten vil se at den i høyeste grad er faglig basert. Utvalget ble nedsatt av de rødgrønne regjeringen og videreførte av den nåværende regjeringen og kan derfor skilte med bred legitimitet. Utvalgets flertall konkluderte med et ønske om en bærekraftig utvikling av næringen, i stedet for styrt avvikling.

Vikens påstand om at «samtlige faginstanser ønsker en avvikling», er ikke overraskende også feil. Veterinærforeningen er en medlemsorganisasjon for alle dyrleger. Flertallet av disse har aldri jobbet med pelsdyrhold og har ikke kjennskap til næringen utenom den politiske debatten. I Rådet for dyreetikk sitter det dyrevernere som har deltatt på innbrudd på pelsdyrgårder. At disse skal kunne uttale seg på en faglig troverdig måte i pelsdyrsaken er spesielt. I Danmark forskes det mye på pelsdyr. Her taler fagekspertene med en helt annen tunge. De friskmelder pelsdyrnæringen.

Bommer i sin beskrivelse

Det mest oppsiktsvekkende med Viken sitt innlegg er påstandene om næringens støtte i befolkningen. Det er grunn til å spørre hvor tallene til Viken er hentet fra når en rykende fersk undersøkelse fra Norstat viser at kun 34 prosent av befolkningen er «helt enig» i at Norge bør legge ned pelsdyrnæringen.

Viken bommer også i sin beskrivelse av hvordan land etter land legger ned pelsdyrnæringen. På verdensbasis er det totalt 16 revefarmer og 14 minkfarmer som har avsluttet eller flyttet sin produksjon som følge av endrete regler eller eventuelle forbud. Totalforbud mot pelsdyroppdrett finnes kun i Storbritannia og Østerrike. Enkelte land som aldri har drevet med pelsdyroppdrett har laget strenge reguleringer, men disse fremstår som symbolpolitikk i og med at pelsdyroppdrett aldri har vært aktuelt der.