Nettet svømmer over av mesterklasser og utdannelser som lover å gjøre deg virtuos i det ene eller andre feltet. Dette har jeg null interesse for, eller kompetanse rundt – det meste i mitt liv handler om å finne noe jeg kan gjøre et sted over middels, kanskje knekke et par koder, skrive noen passiv-aggressive artikler om det og så bevege meg videre.
Denne artikkelen handler om hvordan man blir regissør uten å ha peiling. Og la oss være ærlige, kjære kolleger – en del av dere er midt i målgruppen. <- se hva jeg gjorde der.
La oss begynne. Dette er hvordan jeg gjorde det. Jeg begynte for drøyt tre år siden. Jeg har ikke vunnet en Oscar, jeg har laget én TV-serie, ca 20 TV-sketsjer, noen musikkvideoer, og mulig 50 reklamer, 2/3 av disse var ræva.
Legg sammen ressursene dine
Jeg startet å regissere da jeg var 33, for tre år siden – og jeg ante ikke opp ned på en linse. Det gjør jeg fremdeles ikke, men nå har jeg folk som kan ordne det for meg. Men jeg var langt fra erfaringsløs: jeg hadde tidligere jobbet som manusforfatter, som skuespiller og med impro – i tillegg hadde jeg jobbet med tegneserier. Så, jeg var ok stødig på:
- karakter
- dialog
- timing
- historiefortelling
..og bygde de første tingene jeg gjorde rundt dette.
Hvis folk ber deg “stupe inn i det ukjente”, be dem dra til helvete med de kontraproduktive Facebookmemene sine. Etabler en base av trygghet i ditt nye fagfelt, og start derfra. Da Robert Rodriguez lagde filmen El Mariachi, skrev han en liste over sine ressurser. Dette var en buss, en skilpadde, en gitarkasse og en fetter som så kul ut. Deretter solgte han blodet sitt for $5000 og lagde en film rundt dette.
Om du er god med 3D, om du lager musikk, om du har et øye for foto, om du har en imitasjonskonto på Instagram med 500 følgere, en kompis som er en dyktig skuespiller, et nedarvet GoProkamera fra en midtlivskrise i familien eller om du har tilgang til en grønnskjerm på nattevaktjobben din – alt dette er ressurser du har i banken, og når du legger dem sammen har du en unik kombinasjon av egenskaper og ting du ellers måtte betalt dyrt for – og det er her du starter.
Det er dette jeg kaller stacking, eller stabling (og den betegnelsen har jeg sikkert stjålet), og det kommer jeg til å skrive hull i hodet på deg om senere.
Gjør alt
Altfor mange “regissører” sitter hjemme og venter på å bli servert muligheten til å gjøre noe. Dette kan ta årevis, og bitterheten etter et visst punkt er uutholdelig. Ting skal koste så og så mye, det skal være prestisje i det, de og de nøkkelpersonene skal med – bullshit. En regissør regisserer. Det meste jeg har gjort, har ikke navnet mitt vært på – noen ganger har jeg vært deppa over det (fordi synlighet definitivt hjelper karrieren din), men som regel har jeg vært ekstremt fornøyd.
Jo mindre du har på CV´en, jo mindre budsjetter får du å rutte med. Men om du viser stort engasjement, er det lite som skal til for å få lavrisikojobber.
Mine første regijobber var radioreklamer. Jeg lagde hundrevis av disse, og måten jeg fikk dem på var å spørre alle radiobyråene i Oslo om å få lov. Og da ingen svarte, så spurte jeg en gang til. Og en dag var noen sykemeldte, og jeg var nummer to (eller mest sannsynlig nummer tre) på listen.
Radioreklamer lot meg jobbe med skuespillere, med timing, med lydkulisser – og den nådeløse oppgaven å fortelle en historie på 15 sekunder. Det er ikke en bit av erfaring fra denne jobben jeg ikke har fått bruk for senere.
Deretter fikk jeg – av de samme folkene – lage enkle nettreklamer. Én innstilling i kamera, i praksis radioreklamer med et bilde. Du vil ikke tro hvor dølle produkter jeg reklamerte for – stikkord: overgangsalder, flass, og to unike fotlidelser som jeg har glemt navnet på. Men, jeg fikk jobbe med elendige skuespillere – noe som gjør det å jobbe med dyktige skuespillere til en lek.
Å jobbe med fag er betalt utdannelse
Reklamer for inkontinensbleier, skutt på et loft på Røa er innrømmelig et stykke unna Hollywood. Men om budsjettet bare starter på 30.000,-, så er dette 30.000 noen andre betaler for at du blir flinkere. Det er 30.000 du selv måtte betalt – eller cashe inn tjenester i tilsvarende størrelsesorden – for å skaffe deg tilsvarende erfaring selv. Det du ville endt opp med å lage, ville sannsynligvis ha større sjanse for å ende opp på showreelen din – men det meste av det første du lager er bare å hive uansett.
Putt sjela i det
Det er mange som blir i mellomsjiktet av produksjon. Filmbransjen er over middels preget av sjalusi, men bitterhet er dårlig kamuflert selvsympati: de fleste som har posisjonert seg har fortjent det. Og det gjelder også de som har posisjonert seg i midten.
Uansett hva du gjør, putt sjela i det. Nå hørtes jeg ut som en kjøleskapsmagnet, men ambisjon og innsatsvilje blir lagt merke til som intet annet.
Hver gang du gjør en god jobb, blir du tilbudt en større. Og hver gang du gjør en ræva jobb, så…fuck it, du vet hvor jeg vil med dette, kall det karma, jeg kaller det logikk.
Jeg har gitt en person et lengre engasjement i en stilling over det vedkommende hadde jobbet i før, fordi
Lag tingene dine selv
Ingen vil gi deg 23 millioner i hånda for å lage ditt første prosjekt, og hadde de gjort det, hadde du fucket det opp.
Hvis det å lage noe er det viktigste i livet ditt, som det bør være om du vil holde på med dette, ettersom de fleste andre bransjer gir deg mer medgang, glede og penger mye raskere enn tv- og filmbransjen, så gå ut og lag det.
Jeg lagde min første pilot for egne penger. Dette lærte jeg mye av, men aller mest: ikke lag pilot for egne penger, fordi med en gang lommeboka er åpnet så er den tom.
Den piloten ble ræva.
Jeg lagde min andre pilot for småpenger fra en kanal. Den piloten ble to hakk under bra, men samtidig to hakk over den forrige. Den ble for øvrig heller ikke noe av.
Den tredje jeg lagde, fikk jeg penger til av de samme folka, den funka og den ga meg en karriere.
Les også av David Skaufjord:
Assossier deg med bra folk – og behandle dem bra
I første punkt ramset jeg opp styrkene mine. Manglene mine var langt større. Jeg visste ingen ting om foto, om lyd, om produksjon, postproduksjon – etc. Men jeg visste om mange som gjorde det.
Erfaringsmessig har jeg et utall ganger blitt bedt om å stille opp på andres prosjekter for en slikk og ingen ting, men med lovnad om at det er et kult prosjekt, som også kan gi muligheter. Høres det kjent ut?
Ideelt sett er dette er jeg en stor tilhenger av denne modellen. Vi hjelper hverandre! Men om du har samme erfaring som meg, så vet du at de samme folkene som ber om dette, sjelden hjelper tilbake når det er din tur. I tillegg har ressurser man ikke betaler for tilsynelatende ingen verdi – og man blir behandlet deretter. Jeg tror jeg har stilt opp i et dusin prosjekter som ikke en gang har nådd forbi klippebordet. Så, om du er en av de som de siste årene har spurt om bistand til et kult prosjekt men uten backing – uten tanke på hva jeg har igjen for det, sorry – svaret ble nei, ring meg i prosjekt nummer tre eller fem, når du har vært gjennom kverna.
Den beste måten å behandle folk bra på, er å spørre (deg selv eller dem): hva har du igjen for å være med på mitt prosjekt?
Alle har sine egne mål og egne karrierer, og ekstremt lett for å se på andre mennesker som instrumentelle i å bygge sitt eget reir. Og de som er vanskeligst å få med, er folk som i utgangspunktet er hjelpsomme – de har blitt brent flest ganger.
Spør folk hva de vil, se om ditt prosjekt gir reelle muligheter for dem – om ikke, betal dem. Har du ingen penger, sørg i hvert fall for god mat og kaffe på sett. Om en av statistene vil slå av en prat – gjør det, selv om det passer dårlig – de bruker dagen sin, gratis eller drittbillig, for ditt prosjekt. Husk navnet på synthbandet til lydmannen, ikke kall ham for “lydmannen”, respekter folks tid, og still når de spør deg tilbake.
Og viktigst av alt: aldri, aldri ta credit fra manusforfatteren, selv om du, når klippen er ferdig, vil være overbevist om at du har gjort alt selv.
Ha et svar på alt
Film er kollaborativt, ja – men du er også kapteinen på skipet. Når du går på sett, vil du merke at du får en million spørsmål – også på ting du ikke aner noe om. Det er din visjon som skal gjennomføres, men for å realisere den, må folk skjønne hva du snakker om. Kanskje du har lettere for å synse om replikker enn om gardina i bakgrunnen skal være Nordisk Havblå eller Blåtind – men du bør i hvert fall respektere scenografens håndverk nok til å i det minste finne på et svar.
Men Skaufjord, hvordan regisserer man da?
Regi er lett. Etter å ha gjort det meste man kan gjøre innen film, vil jeg si at det faktisk er det absolutt letteste. Du må bare sørge for to ting:
1\) Planlegg helt sjukt mye.
Spontanitet er idiotens verktøy. Det er ingen ting naturlig med en film- og tv-innspilling: ting filmes ikke i rekkefølge eller på riktig sted, ingen har tid samtidig, eller tid i det hele tatt, det som fikk latter i skriverommet funker plutselig ikke på sett, og uansett hvor tight ting virker går alltid noe galt. Sjukdom, teknisk utstyr, vær – dette er ting man ikke kan planlegge. Men jo strammere planen er rundt, jo lettere er det å sjonglere de tingene som alltid, alltid, alltid for faen dukker opp. Jeg foretrekker å bruke minimum en dags planlegging per dags opptak – og i praksis helst mye mer, når man regner med alt (manusarbeide, location, etc).
Men du må kunne manuset ut og inn, gått gjennom hver eneste vinkel med fotografen, befart med lydmann for å bli oppmerksom på vifta du ikke tenkte over men som gjorde at du ikke kunne bruke en eneste replikk fra opptaket og heller aldri fikk ettersynket det fordi stjernen din, en avdanka Cæsarskuespiller, skulle på knulletur til Mallorca og på toppen av det hele slenger på “det kunne jeg fortalt deg på forhånd” når du forteller
2\) La alle andre være gode.
Jeg er som regel den minst erfarne og minst kompetente på opptakene jeg er på – men det er det som regel ingen som merker. For fanken, om du er den flinkeste i rommet har du sannsynligvis et stort egoproblem, og du kommer til å lage dritt, fordi du assosierer deg med folk du ikke trenger å strekke deg etter. Når jeg arbeider, forsøker jeg å knytte meg til de dyktigste folka jeg evner (les: de dyktigste, som også vil ha noe med meg å gjøre) – og jeg sørger også for å respektere tiden deres ved å stille best mulig forberedt (se punkt #1).
Film og TV handler om å stacke, eller å stable flest mulig velfungerende elementer sammen – jo bedre rundt deg alle er, jo bedre produkt. Og jo bedre rundt deg alle andre er, jo mindre trenger du å gjøre.
Øh, stryk det, jeg mener så klart: jo bedre alle rundt deg er, jo mer kan du fokusere på jobben din, som i en ideell verden er å stille på morgenen, få en kopp kaffe i hånden (fra Stockfleths), si “værsågod” og “takk”.
Og så klart løse alle småproblemer som dukker opp underveis. Men det er en artikkel for en senere dag!
David Skaufjord har regissert TV-serien ‘BMI – Turné’, i tillegg til blant annet sketsjer i humorshowet ‘Martin og Mikkelsen’.”
lenker: https://tv.nrk.no/serie/bmi-turne/MUHH45000115/sesong-1/episode-1
https://tv.nrk.no/serie/martin-og-mikkelsen
David Skaufjord lager også Podcast – her har du alle episodene hittil
Les også av David Skaufjord: