Jeg var ikke spesielt flink da jeg var 14. Ikke spesielt kul. Ikke spesielt populær. Men jeg følte meg ganske tøff når jeg snakket stygt om innvandrere. Det var ikke så mange av dem der jeg bodde, det var et ganske kritthvitt lite sted — med en like kritthvit mentalitet. Men de kule gutta hadde, trolig etter temmelig mangelfulle analyser, kommet frem til at våre nye landsmenn stort sett var snyltere.

Så de bygde opp en usmakelig sjargong, og jeg adopterte den. Fullstendig uvitende om absolutt alt som befant seg bortenfor min bortskjemte, problemfrie lille tilværelse. Og jeg følte en slags tilhørighet til den kule gjengen. De gutta jeg helst ville henge med, og være som.

Jan Frantzen flyttet blid og glad til Sørlandet på grunn av sola og på grunn av quarten. Siden den gang har det stort sett bare regnet. Og quarten - den er lagt ned.

Jeg nevner det fordi jeg kommer rett fra nok en tvilsom leseropplevelse, nok et kvalmende kommentarfelt på nok en nedslående Facebook-tråd. Det går i de sedvanlige variantene av «jævla muslim» og «jævla innvandrer», etterfulgt av de verste kjønnsorgan-relaterte skjellsordene. Vesentlig styggere og mer ondskapsfullt enn det jeg husker fra de infantile fjortis-samtalene jeg selv hadde. Men jeg kjenner i hvert fall igjen dumskapen. Kunnskapsløsheten.Den vesle rasisten i meg levde ikke særlig lenge, men lenge nok til at jeg husker ham. Og man blir jo voksen til slutt.

Jeg lurer på hvorfor disse menneskene aldri har blitt voksne.

For hvis du sitter bak et tastatur og sjikanerer de som ikke er akkurat som deg selv, da er du ikke voksen, uansett hvor gammel du er.

For de fleste av oss kommer det å være voksen litt av seg selv. Man får noen erfaringer, man tar til seg litt kunnskap. Man blir tryggere, finner sin plass, ser ting klarere. Man skjønner at tilhørighet ikke er noe man oppnår ved å ekskludere de som er annerledes enn seg selv. Tilhørighet kommer i små doser, med forskjellige mennesker, i forskjellige sammenhenger. Totalen blir en slags identitet.

Lenge tror man kanskje at et godt selvbilde handler om å heve seg over andre, ha så høye tanker om seg selv som mulig. Når man er voksen skjønner man at det handler om helt andre ting.

Og selvbildet endrer seg med tida. Lenge tror man kanskje at et godt selvbilde handler om å heve seg over andre, ha så høye tanker om seg selv som mulig. Når man er voksen skjønner man at det handler om helt andre ting. Om å være trygg i sine begrensninger, om å bli kjent med seg selv. Det fører gjerne med seg en aksept og en respekt for andre.

Men kanskje er det vanskelig å ta innover seg den ytre verden hvis du har kaos i din indre verden. Da er det åpenbart fristende å sette seg ved pc-en og trykke andre mennesker ned. Skape et «oss» og «dem», et oss mot dem.

Det er lett å bli nedtrykt av denne slagmarken. Men hvis man mister motet etter en tur på Facebook eller i nettavisene, så kan man begynne å tenke over hvordan kommentarfeltene ville sett ut for femti år siden. Eller hundre.

Det har gått fremover siden jeg var 14 også, og jeg liker å tro at de fleste som er tenåringer i Norge akkurat nå er vesentlig mer oppegående enn i min tid.

Det har gått fremover siden jeg var 14 også, og jeg liker å tro at de fleste som er tenåringer i Norge akkurat nå er vesentlig mer oppegående enn i min tid. Det er ikke bare i skolebøkene de lærer om folk med en annen bakgrunn, hudfarge og religion. De får kunnskapen gjennom hverdagen.

Og heldigvis er det deres verden nå. Snart.

Men så vet man at nesten halvparten av stemmeberettigede amerikanere sier at de tenker å stemme på en kandidat som oppfører seg mistenkelig likt en som slenger ut forakt på den digitale slagmarken. Eller en fjortis som prøver å være kul med en usmakelig sjargong. En som skaper tilhørighet ved å ekskludere, en som prøver å heve seg over de som er annerledes, en som aldri ser ut til å bli voksen.

Han kan bli verdens mektigste mann.

Det kan ta tid, dette her.