Lederne av Frankrike og Tyskland, Francois Mitterrand og Helmut Kohl, fryktet den gang at Europa skulle falle tilbake til gamle synder med nasjonalistisk rivalisering. Begge hadde opplevd andre verdenskrig, og ønsket å stabilisere tomrommet etter kommunismens fall i Øst-Europa ved en hurtig sammensmelting av nasjonene. Gjennom Maastrichtavtalen av 1992 endret det europeiske fellesskap (EF) navn til den europeiske union (EU), og dermed ble ambisjonen om en fremtidig europeisk statsdannelse fastlagt. Siden er denne ambisjonen utvannet flere ganger, sist gjennom Lisboa-avtalen av 2007. Denne fastslår at EU på egen hånd ikke kan inngå forpliktende avtaler, og at suvereniteten fortsatt hviler i medlemslandenes parlamenter. EU er således ikke en union, men en konføderasjon av selvstendige stater innenfor et felles verdigrunnlag (Lisboa-avtalen). Den unionen som Norge i 1994 sa nei til er det altså i realiteten ikke blitt noe av!
Håndteringen av flyktningkrisen
Disse forhold kommer eksempelvis klart til syne i håndteringen av flyktningkrisen. Dersom EU hadde vært en virkelig union ville ansvaret for håndteringen ligget i Brüssel. Det gjør den åpenbart ikke ettersom regjeringene i de enkelte EU-land selv bestemmer hvordan flyktningtilstrømningen skal håndteres i eget land. Hva EUs øverste ledelse måtte mene i viktige spørsmål har altså liten innflytelse for hvilke standpunkt som tas i de enkelte hovedsteder. Jevnt og trutt trommes regjeringssjefene sammen en søndag ettermiddag for i løpet av sene nattetimer å ta en krisebeslutning som skal vise samhold og enighet. Og hver gang puster verden lettet ut når mediene til morgenkaffen kan fortelle at EU-lederne i tide har funnet et kompromiss før børsen åpner klokken ni!
Dersom EU hadde vært en virkelig union ville ansvaret for håndteringen ligget i Brüssel. Det gjør den åpenbart ikke...
Dagens Europa har noen parallelle trekk til situasjonen i USA i årene like før borgerkrigens begynnelse i 1861. Republikaneren Abraham Lincoln ble høsten 1860 valgt til president med «bevar unionen» som valgkampsak. Utløsende for konflikten var sørstatenes praktisering av slaveriet, og ikke minst en mulig utvidelse av dette systemet til de nye territoriene som snart ville bli åpnet for bosetting i vest. USAs eksportinntekter stammet den gang hovedsakelig fra utførsel av varer produsert ved hjelp av slaver. En gryende industrialisering skapte imidlertid frykt for at arbeidsplasser i nord kunne bli utkonkurrert av billig slavearbeidskraft i sør. Den amerikanske konstitusjonen tillot slaveriet, men systemet ble innen— og utenrikspolitisk stadig mer omstridt i årene før Lincoln tiltrådte som president. En rekke sørstater ønsket å verne om sin økonomiske egenart, og opprettet derfor en konføderasjon av delstater innenfor et felles verdigrunnlag. Dette verdigrunnlaget ble fastlagt i den konfødererte konstitusjon forbausende lik den opprinnelige.
Diplomati og kompromisser
Mens EU til nå har forsøkt å løse sine stridigheter med diplomati og kompromisser, kom utviklingen i USA raskt ut av kontroll. Da kommandanten på Fort Sumter i det konfødererte Sør-Carolina nektet å overgi festningen, brøt krigen ut. Det første skudd ble avfyrt av de konfødererte, og de nye utbryterstatene fikk derfor status som aggressor med ansvar for krigsutbruddet. Da det hele var over fire år senere lå store deler av sørstatene i ruiner, og 620.000 amerikanere hadde ofret livet.
Da det hele var over fire år senere lå store deler av sørstatene i ruiner, og 620.000 amerikanere hadde ofret livet.
Sett i ettertid er det vanskelig å forstå at denne konflikten ikke kunne ha funnet sin løsning ved forhandlingsbordet. Begge sider hadde en felles arv. De delte den samme historien, de snakket det samme språk, og de hadde sitt opphav i de samme verdier som i sin tid hadde frigjort dem fra britisk kontroll. USA hadde derfor før borgerkrigens begynnelse flere og sterkere fellestrekk enn hva Europas mangfold av tusenårige nasjonale kulturer har. Likevel endte det den gang med et blodbad.
Moderat motstander av slaveriet
Selv om slaveriet var den utløsende årsak var det grunnleggende stridsspørsmål hvorvidt unionsledelsen i Washington kunne instruere de enkelte delstatene. Og for Lincoln var det dette som var viktig. Han ble før borgerkrigen ansett som en moderat motstander av slaveriet, og ønsket kun å forby det i nye delstater. Selv om han gjennom emansipasjonserklæringen i januar 1863 la grunnlaget for en endelig avskaffelse av slaveriet, var det bevaring av unionen som var hans hovedanliggende. For uten evne til sentral styring kunne USA fort gli inn i en EU-lignende tilstand av galopperende kaos.
Her er vi ved noe av de mest sentrale utfordringer ved dagens Europa. Mens ansvarlige ledere på EU-nivå oppfordrer til solidaritet og samarbeid gjør regjeringene i enkelte medlemsland som de selv vil. I EUs regjeringskonferanser har de samme regjeringslederne imidlertid opptrådt som diplomatiske akrobater, og klart å finne et kompromiss i siste liten. Men hva vil skje hvis de ikke lykkes i en viktig sak? At det skal kunne ende som ved Fort Sumter i 1861 er lite sannsynlig. Men sporene fra løsrivingen av Øst-Ukraina minner om at krig fortsatt ikke er utenkelig i Europa!