Hvor ble det av pasifismen?

De materielle ødeleggelsene kunne gjenopprettes, men de store, menneskelige tragediene var det ikke mulig å helbrede. Gater, puber, trikker og sykehus i Tyskland, England og Frankrike ble skueplasser hvor man kunne se demobiliserte unge menn uten lemmer, uten syn, nesten uten lunger og personligheter så sjokkskadet at behandling ikke var mulig. Hjemkomne soldater kunne fortelle om redsler fra skyttergravene, fra synkende fartøyer, fra skadeskutte fly og fra primitive ubåter. Gjennom en menneskealder kunne man i metroen i Paris se skilt som fortalte at plassen nærmest døren var forbeholdt krigsinvalider.

Rustningskappløpet

en viktig årsak til krig

Aldri mer krig, krevde de overlevende. Pasifismen (av pax fred og facere gjøre) hadde god grobunn i årene etter første verdenskrig. Den britiske forfatteren Beverly Nichols var en av lederne for bevegelsen. Han skrev boken Cry Havoc som kom uti i Norge 1936 under tittelen «Hogg ned for fote». I boken redegjør han for krigens vesen. Han skriver om den militære disiplin, om kapprustningen, om forvandlingen fra menneske til soldat og om drap på sivilbefolkningen. Han forklarer at rustningskappløpet er en viktig årsak til krig og at våpenprodusentene har lett tilgang til maktens korridorer. Han viser til at de internasjonale konsernene som investerer i våpenfabrikker ikke tar hensyn til om kanoner, tanks, land— og sjøminer eksporteres til land som kan kvalifiseres som krigstruende. For den saks skyld behøver vi ikke å gå tilbake til mellomkrigstiden eller til utlandet for å se grelle eksempler på dette. Lille Norge solgte brukte marinefartøyer til Nigeriai vinter. Som ventet fikk debattskolerte høyere offiserer adgang til norsk TV hvor de uskyldiggjorde handelen.

Men, altså krigens vesen. Beverly Nichols leter i boken sin etter et ord som kan erstatte begrepet krig. Det finnes ikke et annet ord, man må lete i setninger og adjektiver. Det nærmeste han finner som dekning av moderne krig er «massedrap av mennesker». Han skildrer inngående bruk av gass på soldater og sivile, og går detaljert inn i hvor lite gass det skal til for å drepe et spedbarn. Nichols spørsmål er like aktuelt i dag. Den moderne utgaven av massedrap på sivile er selvfølgelig atomvåpen. Bombene over Hiroshima og Nagasakier en daglig påminnelse om hvordan ekstreme styreformer kan vifte med atomtrusselen og bli hørt. Japan har erkjent virkeligheten, og har i grunnloven gjort vedtak om at landet ikke har rett til å erklære krig. Grunnloven er nå under debatt.

Alt forsvar er angrep

I moderne tenkning er krigens vesen blitt en slags propagandafloskel. For ikke lenge siden het det flyvåpen, marine og hær. I dag sier vi luftforsvaret, sjøforsvaret eller landforsvaret. Alt forsvar er angrep. Våpnene vi produserer er faktisk mer egnet til angrep enn til forsvar. Stormaktene truer hverandre ved å vise fram våpen som effektivt kan drepe soldater og sivilbefolkning hos det vi måtte kalle fienden. Klarest fremgår dette i oppbyggingen av luftforsvaret. Russiske krigsfly kommer ofte nær norsk luftområde. Norske krigsfly viser straks muskler og vifter med vingene. Etterpå kan forsvarssjefen fortelle at han trenger mer penger.

Tenk det! Han står fast på at Norge skal kjøpe 55 nye F 35 jagerfly.Han vil bruke flyene for å demonstrere at vi også kan angripe, dersom trusselen fra øst blir sterk nok. La oss i forbifarten tenke på hva 55 nye F35 koster. 69,7 milliarder kroner i innkjøp og 261 milliarder til driftsomkostninger i en 30-års periode. Er det noen som i stedet ønsker seg f.eks. et ekstra helsebudsjett?

Den pasifistiske idé sluknet

Jeg spurte hvor det ble av pasifistene. Etter andre verdenskrig var det som om den pasifistiske idé sluknet. Bildene og beskrivelsene fra utryddelsesleirene i Tyskland og Øst-Euopa skapte tanker om at det måtte aldri skje igjen, om det så skulle koste militær makt. Det var uforståelig at et høyt kulturelt samfunn som Tyskland kunne gjennomføre de uhyggeligste menneskelige krenkelser. Den pasifistiske idé overlevde egentlig ikke tenkningen etter andre verdenskrig. Dette er for så vidt ikke helt riktig, for i 1950- og 1960-årene nektet en god del unge menn militærtjeneste av samvittighetsgrunner. I dag har arbeidsledighet og store ungdomskull skapt en viss dragning til forsvaret.

Vår historie har vist at vi ikke har utviklet oss siden vi lærte å gå på to ben. Kanskje var de første homo erectus mer vennligsinnet til naboen enn vi er i dag. Så fort misunnelsen og råskapen kom inn som drivfaktor, begynte vi å slå hverandre i hjel. Det har vi fortsatt med. Dr. Martin Luther King hadde en drøm. Det er også mulig for en beskjeden skribent i Kristiansand å ha en drøm. Drømmen er en verden uten landegrenser, uten diktaturer og kongedømmer, men med et FN som er så sterkt at det kan verne om menneskerettighetene. Uten soldater blir det ikke krig, tenker man i denne drømmen.