Marcialonga, som betyr "den lange marsjen", strekker seg over 70 kilometer og går gjennom Val di Fiemme-dalen der man går gjennom flere små italienske landsbyer og trange smågater. Avslutningen er opp en to kilometer bratt motbakke før man kommer i mål i sentrum av byen Cavalese.
Løpet ble i år arrangert for 46. gang og regnes sammen med Vasaloppet og Birkebeinerrennet som "de tre store". Dette er løpene man ser på med mest prestisje å hevde seg i hva gjelder langløp på ski.
Hvert år er det opp mot 2000 nordmenn som reiser ned for å gå Marcialonga i Talia. Norge har de siste årene vært nasjonen med flest deltakere per land. Totalt er det rundt 7000 deltakere som går Marcialonga.
For teamet mitt og jeg har Marcialonga vært et av sesongens hovedmål og det betyr mye å gjøre det bra her.
Revansjlysten kaptein
Vi snakket mye taktikk de siste dagene før løpet, og hver enkelt på laget hadde oppgaver vi skulle prøve å følge. Det viktigste for laget var å vinne. Det er litt som på sykkel, det er kun seier som gjelder.
Lagkameraten min Tord Asle Gjerdalen har vunnet Marcialonga tre ganger på rad, i 2015, 2016 og 2017. I fjor ble det 4. plass på ham, så han var utrolig motivert for revansj.
Han ble sett på som kaptein på laget og den sterkeste av oss, så målet var at vi skulle prøve å skaffe en god posisjon til ham inn i siste motbakke før mål. Min oppgave på laget var å prøve å komme langt frem i starten og ligge i nærheten av Gjerdalen og i tilfelle han knekte en stav og jeg måtte gi fra meg skistaven. Ellers var oppgaven å være offensiv og ligge langt fremme, for Marcialonga går gjennom trange gater og løyper, så i tilfelle det skjer uhell, er det lurt å ligge langt fremme.
Da starten gikk klokka 08, ble det satt høy fart fra start. Petter Eliassen fra Team BN Bank hadde bestemt seg for å prøve å sprenge feltet allerede fra første meter. I stedet for at feltet ble liggende flere i bredden, ble det nå bare ei lang rekke med løpere og det gikk rekordfort.
Rekordfart
Nå i ettertid sier folk at det er det hardeste Marcialonga som noen gang er blitt gått. Aldri tidligere har det gått så fort allerede fra start og farten ble holdt oppe hele veien. 70 kilometer er langt, og som oftest har det vært høy fart i perioder og så roet seg ned, der det har vært mer transport og lavere fart.
I år ville Eliassen noe annet, og det gikk styggfort gjennom hele løpet. Hans vinnertid var løyperekord. Men Marcialonga var i år ca 1-1,5 km kortere enn normalt på grunn av den store stormen som i slutten av oktober ødela en bro ved Molina. Rekorden skal da fortsatt være 2.48,08,7 timer mens Eliassens tid i år, i den forkortede løypa, var 2.45,54,9.
For meg skal det egentlig passe bra med høy fart lenge, og jeg er veldig glad i offensiv gåing. Jeg hadde en startposisjon midt i elitefeltet og målet for meg var å klare å komme fremover i feltet uten å knekke skistaver og prøve å gå så billig som mulig energimessig hvis jeg klarte.
Å gå så billig som mulig energimessig var det bare å glemme. Da starten gikk, ble farten skrudd opp på maks og den sank aldri. Jeg fikk en grei start og kom meg gjennom de første fire kilometerne uten å knekke skistaver. Noe som ofte er et kritisk punkt i løypa. Farten var høy fremme i teten og jeg merket at her var det noen som hadde som mål å sprenge feltet så mye som mulig.
Så her gjaldt det å gi full spiker og avansere fremover i feltet. Jeg følte meg sterk og klarte å ta en del plasseringer og komme fremover i tetfeltet. På grunn av trange og svingete løyper blir det ofte «trekkspill-effekt» på feltet i Marcialonga og ettersom farten var så høy, ble tetfeltet veldig strukket ut, og stadig mindre og mindre.
Avsluttet sterkt
Til slutt røyk strikken for meg også oppover mot Canazei, og jeg havnet i gruppe 2. Ikke så langt bak tetfeltet. Det som er spesielt med Marcialonga er at først er det rundt 16 kilometer med slake motbakker opp til Canazei der løypa vender. Og så venter det omkring 50 kilometer med slakt terreng nedover Val di Fiemme-dalen. Klarer man først å henge med en gruppe med løpere opp til Canazei, er det ofte sånn at det er den gruppa man går sammen med nesten helt til mål.
Jeg ble liggende i gruppe 2 sammen med blant annet fjorårets vinner, Ilja Tsjernousov, OL-vinner på 5-mila fra Sotsji (Aleksandr Legkov) og lagkamerat Øyvind Moen Fjeld for å nevne noen. Vi og noen flere ble gående bak i gruppe 2 og prøvde å jage på nedover dalen for å ta igjen tetgruppa.
Vi klarte aldri å ta igjen tetgruppa, og måtte kjempe om plassering litt bak de første. Jeg hadde en bra avslutning og klarte å kjempe meg inn til en 20. plass, i tillegg hadde jeg 12. beste tid opp avslutningen på løpet, som er en to kilometer lang bratt motbakke til mål.
Både skuffet og fornøyd
Om jeg er fornøyd med løpet og plasseringen, så er jeg litt delt i svaret. På den ene side har Marcialonga vært et stort mål for meg, og jeg har forberedt meg godt og målrettrettet. Så jeg håpet veldig å klare å henge med de aller beste inn mot avslutningen av løpet og gå fort opp siste bakken. Derfor er jeg litt skuffa over jeg ikke klarte å henge på tetgruppa lenger enn det jeg gjorde, og at jeg ikke helt er på det nivået som jeg ønsker å være.
Men på den andre siden, om jeg ser realistisk på det, er årets Marcialonga en kraftig forbedring resultatmessig for meg. Jeg har tidligere år aldri helt fått det til å funke i dette langløpet og beste plassering har for meg før vært en 41. plass. Step by step blir det altså bedre. Resultatene mine nå i dette løpet er følgende:
2015: 61
2016:41
2017:42
2018:52
2019:20
Når man har fått kontrakt på et av verdens beste langløpsteam, blir det uungåelig forventninger lagt på skuldrene. Og jeg håper jo selv og har som mål å ta steget helt opp i toppen i langløp på ski. Men ting tar tid, og tålmodighet er viktig skal man helt opp i toppen. Spesielt for en sørlending som begynte å gå på ski i ganske sein alder. Så jeg er motivert og inspirert til å trene på videre og ta steg for steg.
Sterk laginnsats
Det er veldig inspirerende å være på lag med noen av verdens beste langløper og jeg lærer mye. Det ble dessverre ikke seier i Marcialonga på laget, men det var meget sterk laginnsats. Det ble 2., 3., 4. og 5. plass som de beste plasseringene. Bare Petter Eliassen på Team BN Bank ble for sterk. Han var i en egen klasse, og prestasjonen hans med å ligge i front nesten hele løpet og så gå ifra i siste motbakke, er stor idrett.
I skiløp svinger det fort, og det gjelder å treffe med både ski og dagsform på løpene. Vi vant kanskje ikke Marcialonga, men helga før ble det 1., 2. og 3. plass til lagkameratene mine på løpet La Diagonela i Sveits. For meg det en 17. plass på La Diagonela, noe som var årsbeste for meg innen langløp.
Langløp på rekke og rad
Heldigvis kommer det skiløp på rekke og rad fremover og jeg gleder meg til mange tøffe løp. Jeg føler ofte at formen min bare blir bedre og bedre utover sesongen, så jeg ser spesielt frem til Vasaloppet, Birkebeinerrennet og 5-mila i NM for å nevne noen.
Kommende helg venter langløpet Toblach-Cortina. Et 40 km langt løp mellom byene Toblach og Cortina i Italia. Den russiske bjørnen Sergej Ustjugov har meldt at han stiller, så det blir et tøft startfelt. Jeg gleder meg!
Neste helg venter langløpet Jizerská Padesatka i Tsjekkia, før en treningsperiode frem mot Vasaloppet. Den store drømmen er at jeg håper på noe lignende som fjorårets Vasalopp, bare at det denne gangen holder helt til mål!