— Jeg har nok en mild form for treningsavhengighet. Det første jeg tenker om morgenen er: Har jeg friske bein i dag? Hva slags trening tåler de? sier Kjetil Lunde (33).
Treningsavhengighet er noe stadig flere forskere har begynt å interessere seg for. Om Kjetil Lunde ville kvalifisert for en slik diagnose er ikke lett å si. Forskerne er langt fra enige om hva som skal til for å komme i denne kategorien. I dag antar en at rundt tre prosent av oss er treningsavhengige.
Blant dem som trener har en del forskning vist at mellom 3 og 13 prosent rammes. Andre anslag har vært opp mot 45 prosent.
— Forskerne bruker ulike målemetoder og dermed blir resultatene forskjellige, sier doktor i psykologi og klinisk psykologspesialist, Cecilie Schou Andreassen, som til daglig forsker på flere typer avhengighet.
— Treningsavhengigheten er en kontroversiell form for avhengighet, fordi det i utgangspunktet er sunt og bra å trene, sier Schou Andreassen.
Timer sier ikke alt
Men hvor går grensen? Når blir det for mye? 800 timer i året forteller ikke forskerne så mye.
— Timer alene er ikke med på å definere avhengighet, sier Schou Andreassen.
Fram til 2009 hadde Kjetil Lundes idrettskarriere vært kort. Han ga seg med fotball på barneskolen. På treningssenteret var han for det meste støttemedlem. Ellers ble det en sporadisk joggetur eller fjelltur.
Etter å ha fått tent treningsgnisten, gikk han i 2010 systematisk til verks, laget treningsplan og kjøpte pulsklokke.
Jobb og trening
Lunde jobber som økonomidirektør og pendler fra Os utenfor Bergen til Haugesund. Etter arbeidsdager på ti timer setter han seg på rullen på hotellrommet.
Når han kommer hjem til Os torsdag ettermiddag, er det først spinning eller en økt på ergorullen før han kan kose seg sammen med kjæresten. Treningen kommer først.
— Det hender hun er litt frustrert. Men hvis jeg skal nå målene jeg har satt meg, må jeg jobbe for det. Jeg må ha dette fokuset.
I fjor høst ble han kraftig forkjølet, men begynte likevel å trene før han var helt frisk.
— Derfor slått ble jeg slått ut i tre måneder med bronkitt. Det var en deprimerende periode.
Det er her forskerne mener at de som er i faresonen skal stoppe opp litt.
— Hvis livet planlegges i forhold til treningen og du opplever at du mister kontrollen om du ikke får trent, så skal du være på vakt. Hvis man fortsetter til tross for skader og råd om å ikke trene, er det grunn til å tenke seg om, sier Schou Andreassen.