- Jeg har sviktet som far

FRANKRIKE: Tirsdag 24. mai 2011 var Jens Breivik en anonym, 76 år gammel pensjonert diplomat på vei til en drøm. Hans største bekymring var hvordan de skulle fraktet deres fire katter til Sør-Frankrike. Klokka 09.25 leverte de burene ved spesialbagasjen på Gardermoen. Fordi kattene hadde strittet i mot, var de ett kvarter forsinket. Ved resepsjonen fikk Jens og hans kone beskjed om at kjæledyrene dessverre ikke kunne bli med. De tryglet så pent de kunne. De hadde kjøpt hus i en idyllisk landsby i Sør-Frankrike. Flyttelassene var sendt ned. De hadde planlagt turen lenge: Bestilt en kronglete tur med direktefly til Nice, og 50 mil med leiebil derfra igjen. Alt av hensyn til de firbente. En supervisor ble tilkalt. Han så på klokka. Og sa at nå kunne verken Jens, hans kone eller kattene reise.

Samme tirsdag , tolv mil nord for Gardermoen, jobbet Jens Breiviks yngste sønn mot helt andre mål: Herredømme over et Europa rensket for muslimer. Og han hadde helt andre bekymringer. 32 år gamle Anders Behring Breivik befant seg i en låve på et øde gårdsbruk. Han var irritert. Gjødselkulene hadde ligget i diesel i 24 timer. Men dieselen var ikke trukket inn. Ny strategi: Han helte gjødselkulene utover betonggulvet, og valset 50-kilosmanualen over dem. Til hans overraskelse mislykkes han også nå. Kulene ble ikke ordentlig knust. Og de absorberte fuktigheten i rommet raskere enn ventet. I tillegg var arbeidet mer krevende enn han hadde trodd. Det ville sikkert ta to timer. På den tida ville ammoniumnitratet igjen bli gjennomtrukket av fukt.

«Faen», skrev han senere på dagen.

«Hvorfor kan aldri noe gå som planlagt????»

Fredag 22. juli om ettermiddagen gikk Jens rundt i hagen og støyet med kantklipperen sin. Hans kone hadde skjenket i kaffe på terrassen da mobilen hennes ringte. En av hennes sønner fortalte om bomben i regjeringskvartalet.

Resten av kvelden ble de sittende i stua, foran TV-skjermen og nistirre på BBC. De så det utbombede regjeringskvartalet, hvor han selv hadde jobbet. De første meldingene om skyting på Utøya. Ungdommer som svømte for livet. Stoltenbergs direktesendte tale. De siste, uhyggelige dødstallene.

— Jeg var lamslått. Jeg trodde ikke hva jeg så. Jeg kunne bare ikke fatte at noen kunne få seg til å drepe alle disse barna, sier Jens Breivik.

Sola skinner over eiendommen, som ligger i en grønn åsside i en sovelandsby i regionen Aude. Vel innenfor den elektriske jernporten må vi presse døra opp, grunnet en svulmende hekk av rosmarin. Så sitter vi der, på terrassen, i skyggen av markisen, med faren til Norges mest forhatte menneske. Han er en lang, senete mann med solbrunt ansikt påfallende fri for rynker, gitt hans 76 år. Foruten rosmarin dufter det lavendel, timian og mynte. Deres fire katter døser i skyggen av aprikostrær og drueranker.

Egentlig sa han nei til et intervju. Men etter hvert kjente han behov for å komme med sin versjon, og inviterte oss ned. Jens Breiviks navn er risset inn i historiebøkene. Navnet gir nesten 200.000 treff på Google. Internett renner over av hatske fordømmelser av en fars svik.

Han føler dypt med ofrene og de pårørende. Samtidig sliter han med å akseptere sin nye tildelte rolle i offentligheten.

— Jeg leste en blogg med tittelen «Jens Breivik har mye å svare for». Uten å kjenne meg skriver og mener folk hva som helst, sier han.

Morgenen etter , 23. juli, gikk han rett på hjemmekontoret og slo på PC´en for å lese om tragedien i hjemlandet. Han husker ikke at han så noe bilde. Han husker bare at han stanset opp ved et navn.

— Jeg leste plutselig navnet Anders Behring Breivik. Hvorfor er hans navn nevnt her? tenkte jeg. Jeg leste og leste. Men jeg kunne ikke tro det. Jeg kunne ikke tro at min sønn hadde noe med dette å gjøre. Hvorfor skulle han ha gjort dette? tenkte jeg.

Han kom ut i gangen, grå og krampaktig i ansiktet.

«Kom og se på Internett», sa han til sin kone.

På skjermen var det bilder av en rundt 30 år gammel, lysblond mann med hakeskjegg. På ett bilde poserte han i halvprofil. På det andre i en slags ridderuniform. På det tredje siktet han med en maskinpistol.

«Er det… Er det Anders?», stotret Jens Breiviks kone.

Han peker forbi svømmebassenget, den solsvidde gressplenen og det to meter høye nettinggjerdet, som de monterte for at ikke kattene skulle rømme.

— Paparazziene sto på parkert på grusveien der oppe og snikfotograferte. Journalistene hang nede ved porten. Vi var i praksis beleiret, forteller han.

De uskarpe bildene gikk verden rundt, av en måpende Jens Breivik, geleidet av en uniformert og bevæpnet fransk politimann, kun sistnevnte sladdet. Det så ut som terroristens far var arrestert.

På et tidspunkt bestemte han seg for å forsvinne.

— Vi skulle si at jeg var reist til Spania.

I stedet gjemte han seg i husets jordkjeller. Der satt han, på en stol, under et neonlys, med utsikt til en fjellvegg og en Leca-vegg, og med en fransk-norsk-ordbok i fanget. Etter et par timer ga han opp.

— Jeg kan ikke ta livet mitt heller. Jeg må leve med skammen og følelsene. Jeg må ta vare på min kone, sier han.

Etter et par dager slapp han Expressen og TV2 inn på terrassen, til anonyme intervjuer. Håpet var at pressen ville miste interessen. Han sa han følte dypt med ofrene og deres pårørende. Han syntes det hadde vært bedre om sønnen hadde tatt sitt eget liv. Han understreket også at de hadde hatt lite kontakt i oppveksten, og ingen kontakt de siste 15 åra.

«Jeg håper folk skjønner at jeg ikke har noe med dette å gjøre», sa han.

Han la ikke ballen død.

I stedet, da han slo på PC´en, fant han flere og flere skråsikre innlegg om hans rolle i terroristsønnens liv, som denne bloggen i anerkjente The Telegraph:

«Anders var bare ett år da foreldrene separerte seg, og faren begynte å behandle ham som en slags fotball. Slike traumatiske hendelser kan ha livsvarig effekt på et barns sinn», skriver bloggeren, og legger til:

«Kanskje han ikke hadde en far som lærte ham forskjellen mellom rett og galt? Det jeg ønsker å vite, er hvorfor faren ikke føler noen anger for å ha sviktet sin sønn?»

Eller for å vri på spørsmålet: Hva har Jens Breviks liv med 22. juli å gjøre?

Han vokste opp hos sine foreldre i Vesterålen i Nordland. Jobbet på fars fiskebruk om sommeren, og hadde en visitt innom Sosialistisk ungdom. På slutten av 60-tallet ble han gift med kvinnen han skulle få tre barn med, og fikk post ved ambassaden i London. I 1970 ble han ambassadesekretær i Teheran, noe som markerte starten på et langt, eksotisk, men omflakkende liv som diplomat. På midten av 70-tallet, etter å ha blitt byråsjef i Utenriksdepartementet, begynte han å treffe en ung kvinne som bodde i samme bygård på Oslos vestkant.

Etter hvert giftet de seg. I februar 1979 fødte hun deres sønn Anders.

De skal ha gått fra hverandre før Jens Breivik om høsten ble overført til London. På ambassaden møtte han kvinnen som skulle bli hans tredje kone. I 1983 flyttet paret til Paris, da Jens ble ministerråd for den norske OECD-delegasjonen. Lille Anders kom jevnlig på besøk.

«Jeg hadde et godt forhold til hans daværende kone», skriver sønnen i sitt manifest.

Det var i 1983, da Anders var fire, at Jens mottok en bekymringsmelding. Moren hadde bedt myndighetene om hjelp fordi Anders var krevende. Et forsøk på å la ham bo i et avlastningshjem i helgene, hadde strandet. Nå hadde de vært til observasjon i én måned ved Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri. Konklusjon: Anders var et «kontaktavvergende, litt engstelig, passivt barn med et manisk preget forsvar med rastløs aktivitet og et påtatt avvergende smil».

— Jeg mottok en rapport fra en psykolog, som mente det ville være skadelig for Anders å bo med moren og miljøet rundt henne. Derfor gikk jeg til sak for å få foreldreretten. Jeg ville det beste for Anders, sier Jens.

— Men i Norge må en mor minst være morder for å miste foreldreretten. Og faren bør helst være konge. Jeg innså etter hvert at det var umulig, og frafalt saken.

I 1990 ble Jens overført fra Paris til Utenriksdepartementet i Oslo, og arbeidet som ministerråd med eksport- og turismefremmende tiltak. Det var på en tilstelning på Vestbanen han møtte en 15 år yngre kvinne, en tidligere malerelev av Jacob Weidemann, som stilte ut akvareller. Hun skulle bli hans fjerde kone - og store kjærlighet.

— Etter 1990 hadde jeg også god kontakt med Anders. Han var hjemme hos oss ofte, på middag og overnattinger. Og han var ofte med på hytta mi på Notodden. Jeg tror vi tok en tur til København også, sier Jens.

- Kalte han deg for pappa eller Jens?

— Han kalte meg for pappa. Ja, det mener jeg da.

Jens og hans nye kjæreste bodde i en bedre leilighet på Frogner, en spasertur fra Anders, som bodde hos moren, i noe enklere forhold på Skøyen. Jens sin kjæreste var selv mor og bestemor, og sa til Anders at han var velkommen hos dem når som helst. Hun nedla stor innsats i middagene, og sine forsøk på å holde samtalen i gang.

— Jeg forundret meg over at han ikke interesserte seg for noen ting, sier Jens Breiviks kone, som sitter på terrassen med oss, iført en blomstrete sommerkjole, også hun med et ansikt yngre enn hennes 60 år.

— Ikke raske biler. Ikke fotball. Ikke sport. Ikke bøker. Alle gutter liker jo noe! Jeg kunne spørre om han ikke likte det eller det. Neeeeeei, svarte han. Det var liksom ikke interessant. Så vi hadde lite å snakke om, sier hun.

— Men, det var helt klart at han bar på noe. I ettertid tror jeg han la et enormt press på seg selv. Kanskje han følte at han ikke strakk til? Kanskje han til slutt måtte gjøre noe helt ekstremt, for å bli noen?

De husker han likte Frp , men han var ikke interessert i å snakke om politikk heller. Oppsto det uenighet, bare smilte han avvæpnende – antakelig det samme smilet psykiaterne har festet seg ved både i 1983 og 2011. > Han var mentalt distansert. Han ville leve sitt eget liv.

Hun kjøpte Geni, kanskje det var noe? De spilte det et par ganger.

— Jeg vet ikke, svarte han. Jeg vet ikke. Jeg vet ikke. Kanskje han ikke er så smart? sa jeg til Jens.

— Jeg prøvde å spørre hva han gjorde på skolen. Han ville ikke snakke om det. Jeg spurte om han hadde noen venner. Men han ville ikke snakke noe særlig. Han var mentalt distansert. Han ville leve sitt eget liv, sier Jens.

- Hva hadde skjedd om ikke din kone hadde vært der?

— Da hadde vi hatt et problem, sier Jens.

Han spurte oss ikke om noe denne gangen heller, kunne de si etter besøkene. De satt igjen med det samme inntrykket.

— Vi tror han kom for pengene og et bedre måltid, sier Jens.

Det er 1994, Anders er 15 år og skal konfirmere seg. Et fotografi fra det året viser en lysblond gutt med sideskill og stødig blikk. Han har høyhalset genser, plugger fra en walkman i ørene, og antydning til et smil om leppene. En kjekk gutt, som en vårdag ringer på hos sin far. Han har et spørsmål. Om han kan få låne én av farens dresser til sin konfirmasjon? Jens og hans kone finner fram en mørk dressjakke. Skjorte. Slips. Et par svarte pensko. Jens sin kone foreslår at de kjøper ham en dress. Men nei. Han var tydelig stolt. Tydelig glad for å kunne ha på seg farens finklær på konfirmasjonsdagen.

Men verken Jens eller hans kone var til stede på den store dagen.

- Jeg var ikke invitert, sier Jens.

Omtrent på denne tida blir han varslet om at Anders er arrestert tre ganger for tagging og skadeverk. Barnevernet blir koblet inn. Men de ser ingen grunn til oppfølging.

«Han var ikke spesielt fornøyd med min grafitti-fase fra 13-16», skriver Anders Behring Breivik, som en forklaring på hvorfor far og sønn mistet kontakten.

Jens mener grunnen er en annen.

Da Anders var 16 mottok han et brev fra myndighetene, som påla ham å betale barnetrygd to år lenger enn planen. Årsaken var at han ikke hadde noen kontakt med sin sønn. Det hadde Anders bekreftet, ifølge brevet.

— Jeg ble veldig skuffet. For fram til da hadde vi jo hatt jevnlig kontakt.

- Men kunne du ikke i det minste ha ringt ham og anklaget ham for å fortelle løgner til myndighetene?

— Nei, jeg ønsket ikke å kontakte ham. Han hadde dessuten sagt han skulle reise til USA for å gå på skole. Jeg trodde kanskje han var reist. Og jeg forventet at han skulle ta kontakt.

- Hele livet har du jobbet som diplomat og lært deg å snakke med folk over hele verden. Men du var ikke i stand til å bruke denne egenskapen i privatlivet?

— Det kan du si. Men han var ikke så lett å snakke med. Jeg hadde et bestemt inntrykk av at han ikke var interessert i meg.

- Er du en sta person?

— Jeg antar det.

Mobiltelefonen ringer. Det er et ukjent nummer. Jens Breivik tar den. Og så hører han stemmen til Anders, sin 25 år gamle sønn. Året er 2005 eller 2006. Far og sønn har ikke snakket med hverandre på ti år. De befinner seg trolig bare åtte mil fra hverandre. Anders i Oslo, hvor han bor alene. Jens på Skarnes i Sør-Odal, hvor han bor sammen med sin kone. Jens husker at sønnen kun forteller hvor vellykket han er blitt. Han driver med IT og har flere ansatte, sier han. Businessen går glimrende.

Etter fem-ti minutter er samtalen over.

Jens Breivik noterte ikke nummeret. Han fortalte ikke sin kone om samtalen.

At sønnen var suksessrik , stemmer ikke, ifølge sakkyndigrapporten. Den forteller snarere om svindel og konkurser, og om en ung mann som hadde fått sine første symptomer på lidelsen paranoid schizofreni.

- Etter ti år ringer han pappa. Han sier: Se hvor vellykket jeg er. Han sier vel egentlig også: Skal vi gjenforenes? Men du dechiffrerte kanskje ikke koden?

— Ja, det er mulig, det. Jeg skulle kanskje ha invitert ham hjem, sier Jens.

- Hvordan reagerte du da han ringte?

— Jeg var overrasket. Hvorfor ringe etter ti år, bare for å fortelle hvor vellykket han er? Jeg var også skuffet over at han ikke stilte et eneste spørsmål om hvordan vi hadde det.

Anders Behring Breivik har en drøm . I hans nye Europa vil han gjeninnføre fortidas patrialkalske strukturer i samfunnet. Nøkkelen til hans idealsamfunn er å sikre gjenfødelsen av kjernefamilien, anført av en selvsikker patriark. Slik skriver han i sitt manifest, som Jens Breivik ikke hadde lest da vi traff ham. Og i sønnens nye Europa presenteres én ny lov viktigere enn alle andre: Nemlig at det alltid skal være faren som får foreldreretten til et barn, når mor og far går fra hverandre.

«Fedre skal alltid favoriseres (…) når retten til et barn avgjøres i rettsapparatet», skriver Jens Breiviks sønn.

Fedre skal også tillates å staffe sine barn fysisk.

Dessuten er det «essensielt» at barn har mye kontakt med sine besteforeldre. Det vil bl.a.«redusere antall selvmord som resultat av ensomhet signifikant». (Jens Breviks foreldre traff aldri Anders, selv om farmoren levde til han var 15.)

Det viktigste i terroristens nye Europa er altså å sikre barn en oppvekst diametralt motsatt av hans egen.

For å få oppmerksomhet om disse tankene, sprenger han ikke bare statsministerbygningen i stykker, men også Nærings- og handelsdepartementet, der faren jobbet de siste åra før han pensjonerte seg.

— Jeg må si jeg føler meg truffet, sier Jens, og skuler ned på terrasseflisene. Det er første gang han hører utdrag fra manifestet.

— Jeg tenker jo at hvis jeg hadde tatt kontakt med ham, så hadde dette kanskje aldri skjedd. Kanskje han virkelig ønsket å ha et forhold til meg? Og så skjønte jeg det ikke? Jeg føler manifestet viser at ønsket en relasjon til meg.

Utover kvelden , etter noen timers samtale, angrer han sine første uttalelser til media.

— Jeg sa til journalistene at jeg aldri vil se ham igjen. At jeg hatet ham. Jeg har tenkt mer på det. Kanskje det i stedet er rett å treffe ham? Da kunne jeg ha sagt at jeg var lei meg for at jeg aldri tok kontakt. At jeg var lei meg for at vi ikke fikk noe normalt far-sønn forhold. Jeg kunne sagt at hvis vi hadde hatt et normalt forhold, ville alt dette kanskje ikke ha skjedd. At det dels var mitt ansvar at han gjorde det han gjorde.

- Kan du tilgi din sønn?

— Nei. Det er umulig. Han er den verste terroristen siden andre verdenskrig. Han drepte 77 uskyldige, de fleste barn, og viser ingen anger. Likevel ønsker jeg å se ham i øynene. Kanskje jeg er i stand til å få ham til å vise følelser.

Vi har snakket i flere timer, og han lyser opp et lite øyeblikk når han snakker om muligheten for en slags forsoning.

- Har du et bilde av sønnen din noe sted?

— Nei. Det ar jeg aldri hatt.

- Hvorfor ikke?

— Jeg vet ikke hva jeg skal si til det, sier han, og ser vekk.

— Jeg har mislykkes som far… Jeg kunne ha…

Noen dager senere , etter at vi har forlatt Jens Brevik og hans kone, sender han en e-post: «Jeg synes nok intervjuet ble litt ubehagelig.Siden jeg ikkehar gjort nok for å ha/få kontakt med Anders,er jeg på en måte medskyldig i hans meritter, og at han kanskje ikke ville blitt terrorist med et bedre far-sønn-forhold. En slikkonklusjon i intervjuet erjo trist».

Jeg svarer at jeg er enig. Det er absurd å gi ham skylda for 22. juli. Kanskje man like gjerne kan argumentere for at Jens Breivik er ett av nasjonaltragediens ofre? Mange vil kanskje mene at å svikte som far er en forbrytelse. Men da har vi også mange forbrytere her i landet. De sakkyndige har heller ikke funnet noen sammenheng mellom Anders Behring Breiviks oppvekst og 22. juli.

- Er det enklere for deg å takle tragedien, nå som sønnen din er erklært utilregnelig?

— Nei. Jeg har hele tida tenkt at et normalt menneske ikke er i stand til å gjøre noe som dette. Jeg visste han ville bli erklært sinnsyk. Men for meg gjør det ingen forskjell fra eller til. Han vil uansett få sin straff.

Noen dager etter at han hadde beveget seg opp fra jordkjelleren, kom erkjennelsen sigende: Det vil aldri gå over. 22. juli vil prege resten av hans liv. Med 22. juli skiftet han identitet. Han tenker at han aldri igjen vil sette sine føtter i Norge. På sitt hjemmekontor i den sørfranske landsbyen, skal han skrive boka om sitt 22. juli. Ikke bare som terapi. Ikke for å unnskylde seg. Men for å lage en liten motvekt til de 200.000 Google-treffene, og alle de skråsikre meningsytringene om hans person.

En dag satt han seg foran PC-en. Og kanskje famlet fingrene litt over tastaturet, før han fant setningen:

«Jeg er terroristens far, og det er en deprimerende erkjennelse» .