KRISTIANSAND: De fleste overlever Hodgkins Lymfom, en type lymfekreft. Det skulle også Anniken. Det kan det også være hun gjør. Det er bare litt mange omkamper.
Anniken er glad hun slipper å gå gjennom alt dette alene. Støtten fra mannen er kjærkommen. Som Erlend sier:
— Du er jo ikke bare kreftpasient. Du er jo kona mi også.
Forelsket
Det er 2009. Anniken Golf er 23 år. Hun har studert samfunnsøkonomi på Blindern. Nå er hun klar for et annerledesår. Hun og kusinen drar til Alta. Anniken vil lese russisk. Allerede første uken treffer hun Erlend. Den to år eldre lærerstudenten er fadderen hennes på høyskolen. De blir vel egentlig forelsket med det samme.
Det er den store kjærligheten.
Hoster blod
Men Anniken sliter med den kalde høsten i Alta. Hun hoster. Og en dag hoster hun blod. Hun ringer legen, og, ja, hun bør sjekke det.Det kan være lungebetennelse. Det kan være tuberkulose. Det kan også være kreft. Dessverre viser det seg å være det siste.
Anniken Golf er oppvokst i Holum i Mandal, på en kyllinggård. Hun hadde sin egen hest, hun spilte piano, hun spilte håndball og var sammen med venner. Kalenderen var alltid stappfull.
— Det skjedde noe hele tiden. Jeg var engasjert i alt, forteller Anniken.
Flyttet hjem til Mandal
Nå fylles kalenderen med kreftbehandling. Hun flytter til Sørlandet for å være sammen med familien mens hun får behandling. Fra november 2009 til april 2010 får hun seks kurer med cellegift. Hun pendler annenhver uke til Radiumhospitalet i Oslo for å få cellegiften. En uke hver måned kommer Erlend fra Alta og er sammen med henne, enten i Mandal eller i Oslo. Våren 2010 har hun sin siste kur med cellegift.— Vi flyttet sammen i Oslo. Vi trodde jo at vi skulle få et normalt liv.
Erlend begynner som lærer på Ammerud barneskole i Oslo. Anniken fortsetter med studier, i helseøkonomi, på deltid. Men hun lider av fatigue, utmattelse, etter behandlingen. Hun skjønner det bare ikke.
Smell etter smell
— Jeg hadde forventninger om at alt skulle være som før. Jeg forsto aldri hvor omfattende en kreftbehandling var. Jeg var ikke mentalt forberedt på det i det hele tatt. Jeg gikk på smell etter smell. Det var uke etter uke som jeg ikke kunne løfte en finger. Å gjennomgå selve behandlingen har ikke vært det vanskeligste for meg. Da er man ofte i mentalt kampmodus. Men når man er ferdig og senker guarden, kommer ofte en reaksjon. Det kan være ganske tøft.
Etter et halvt års tid innser Anniken at hun ikke fungerer. Først da begynner fremgangen å komme. Anniken tar eksamen med strålende resultater. Og får jobb som forskningsassistent.
Kontrollene gjennom året har hele tiden vært oppløftende. Alt ser bra ut. Hun er frisk.
Et sjokk
Ett år etter at hun er ferdigbehandlet, får hun sitt første tilbakefall.Et sjokk.
Denne gangen får hun enda kraftigere medisin. Først noen runder med cellegift. Så høstes hennes egne stamceller fra blodet og renses. Deretter får hun en høydose cellegift, døgnet rundt i fem døgn, før stamcellene tilbakeføres. Hun tilbringer halvannen uke i isolat. Deretter er det stråling. «For å si det som det er: De skal nesten ta livet av meg for å få meg frisk», skriver Anniken i bloggen sin.
Nok en gang går kreften tilbake. Og kreftene vender sakte, men sikkert, tilbake. Men også denne gangen får hun tilbakefall. Beskjeden om den negative utviklingen får hun i slutten av august i år.
Sovner av utmattelse
Hun skriver på bloggen: «28. august: CT'en blir tatt. Bare en time senere sitter jeg på legens kontor for å høre resultatet. Det er ikke bra. Bildene viser flere hovne lymfeknuter på nøyaktig samme sted jeg hadde tilbakefall sist. Jeg skjønner tegninga, og knekker sammen. Legen går igjennom det eventuelle behandlingsforløpet med meg, i tilfelle det er et nytt tilbakefall det er snakk om. Det blir i så fall ny stamcelletransplantasjon – med fremmed donor denne gangen. Skrekk og gru. Jeg ringer Erlend, han kommer og tar meg med hjem. Vi fortviler i flere timer, til vi sovner av utmattelse begge to. Så står vi opp, lager pizza og ser på Norge Rundt.»
— Det er jo ikke slik at man vender seg til det, sier Anniken.
Planlegger bryllup
To dager senere bestemmer Erlend og Anniken seg for å gifte seg.
— Det var bare helt naturlig at vi skulle gifte oss, forklarer Erlend.
— Jeg tenker ganske mye på Erlend. Jeg synes det er helt forferdelig at han skal rammes så hardt. Men det er ikke noe alternativ at vi ikke skal være sammen, sier Anniken.
En lykkedag
Venner og familie står på. Kirken er ledig. Fotograf og lokaler bestilles. Anniken får alt hun ønsker seg. Bruden selv lader opp med sykehusopphold, prøver og en punktert lunge. I siste liten leger lungen seg selv. Og 15. september, to uker etter at de bestemte seg og bare fire dager etter at hun ble utskrevet fra sykehuset, står bryllupet. En lykkedag. På kirketrappa står det unge ekteparet og løfter armene over hodet. De klarte det. Tenk det.Men det er alvorlig nå.
"Mer redde enn meg"
— Nå begynner det å bli såpass alvorlig med tanke på framtida og prognosene. Jeg trenger en nøytral person å snakke med nå, en psykolog. Nærmeste krets er mer redde enn meg. Det er noe som skal hentes fram der inne. Det er ikke det at jeg føler at noe skyves under teppet. Men livet stopper opp på en måte, selv om hverdagen fortsetter. Da kan det være lurt å rydde opp litt i topplokket, sier Anniken.
For selv om det er svært gode prognoser for hennes krefttype, synker prognosen for hvert tilbakefall. Nå ligger sjansen for å bli frisk på rundt 50 prosent. Det er hvis hun finner en beinmargsdonor.
— Kreften har lurt immunforsvaret mitt. Nå er håpet at en ny beinmarg vil oppdage kreften som en fiende, sier Anniken.
Kan broren redde henne?
Broren hennes er testet, og om tre dager, den 13. november, får de vite om beinmargen hans matcher hennes. Det er 25 prosent sjanse for full treff. Da kan transplantasjonen skje raskt. Hvis ikke, må det letes i et internasjonalt beinmargsregister. Der er sjansen betraktelig mindre.— Mange vet at man kan gi blod, men det er så få som vet at man kan donere beinmarg. Det er ikke så mange som gjør det, forklarer Anniken.
Gir man beinmarg, skjer det ved at man registrerer blodtypen i et internasjonalt register. Man får beskjed om det skulle bli behov for blodet. I mange tilfeller skjer det aldri.
— Man renser blodet for umodne stamceller. Det er ikke mer komplisert enn å gi blod. Man må ta en dag fri fra jobben, det er alt. Og så kan man plutselig få mulighet til å hjelpe noen. Det må jo være fantastisk, sier Anniken.
Ny behandlingsform
Som en forberedelse til en eventuell beinmargstransplantasjon, får hun immunterapi. Det er en relativt ny behandlingsform, og i stedet for cellegift.
– Jeg er nummer fem med min krefttype som får det i Norge. Behandlingsformen har mye mindre bivirkninger og har hatt svært gode resultater i utlandet. Men den er ikke standard i Norge. Jeg føler meg veldig heldig. Jeg håper den virker, sier Anniken.
Håpet nå, i første omgang, er at hun slipper å tilbringe julen på sykehuset.
Anniken har gjort noen aktive valg. Hun går turer, hun trener yoga og hun har startet treningsgruppa Sjukt Sprek i Ungdomsgruppen i Kreftforeningen.
Galgenhumor
Anniken og Erlend overlever på kjærlighet og galgenhumor.— Vi har masse galgenhumor. Jeg tror vi har skremt en del folk. Men det er deilig, sier Anniken.
— Jeg føler det ikke er noe vi ikke kan takle snart, sier Erlend.
Og så handler jo ikke alt om kreft. For, som Erlend sier:
— Du er jo ikke bare kreftpasient. Du er jo kona mi også.
De vonde tankene
De passer på å fylle dagene med så gode ting som mulig, innenfor grensene av hva Anniken kan klare. Og når de vonde tankene kommer, og Anniken krøller seg sammen i sofaen, er det egentlig helt på sin plass, synes Erlend.
— Det er ikke noe hokus pokus. Det er så lenge mellom hver gang, og når de tankene kommer, da er det vel på tide. Da er det litt slagg i systemet som må ut, sier han.
For selv om Anniken Golf Rokseth er aktiv, selv om hun har mye å gi til andre gjennom bloggen sin og på mange måter fremstår som sterk, er hun ofte redd, sliten og av og til motløs.
Studiene har ligget på hylla et år. Og hun aner ikke om hun noen gang får krefter til å ta dem opp igjen.
Det skal et mirakel til
— Det har gått over en grense. Jeg hadde en drøm om å bli forsker. Nå skal det et mirakel til, sier Anniken.- Det er klart: Jeg går jo for at det skal gå bra. Det er det jeg er innstilt på i hodet mitt. Vi snakker om framtida, om å stifte familie. Prognosen nå, etter tredje tilbakefall, er fifty/fifty. Og det er hvis de finner en donor. En donor er i praksis mitt eneste håp om å bli frisk. Men jeg er utrolig glad for at jeg slipper å gå igjennom dette alene, sier Anniken.
torborg.igland@fvn.no – 38 11 34 82
Slik blir du donor