Everest - ikke for pingler

— Folk liker spenning og mysterier. Behovet er utømmelig, gliser Odd Harald Hauge. I vinter har han utgitt sin 13. bok, denne gangen om klatring i verdens høyeste fjell, Mount Everest - som han selv gjorde i 2007.- Men jeg kan ikke leve av å være forfatter, sier han.

Vi besøker ham i hans ørnerede, leiligheten på 120 kvadratmeter i 9. etasje på Aker brygge i Oslo, med utsikt over «estatene» til landets pengeflyttere, inkludert et gedigent utendørs svømmebasseng i sjuende der man kan nippe til sin champagne og vise fram Birken-kroppen. Knapt noen slår Hauge i veltrenthet.Boken hans om Everest er en thriller om fem europeere som har satt seg fore å komme til verdens høyeste punkt, på 8850 meter. De tre foregående utgivelsene til Hauge var øko-krim, lagt til finanslivet. Både de og flere av de uautoriserte biografiene han har skrevet om kjente personer, som milliardæren John Fredriksen, har skaffet Hauge uvenner i finansmiljøet. Det flirer han av. Bøkene har vært etterspurt. Krimbøkene har solgt rundt 18.500 eksemplarer hver. «Syltynt kamuflerte livsstilsreportasjer fra norske, nyrikes pinlig vulgære liv», skrev Dagens Næringsliv i en anmeldelse.

Hauge trenger ikke pengene fra boksalget, selv om penger alltid får bein å gå på når de først sildrer inn. Bare det å skaffe seg tillatelse fra kinesiske myndigheter til å klatre verdens høyeste fjell i Tibet koster 90.000 kroner per snute. Så kan en plusse på med kostnaden for 60 telt, 20 soveposer med liggeunderlag, mat og brensel for fem klatrere i to måneder, kjøkkenutstyr, bord og stoler, flere kilometer med klatretau og et titalls oksygenflasker, samt leie av sherpaer med like mye utstyr — og 90 jak-okser til å frakte det hele mellom de seks leirplassene på vei opp. Billig er det ikke. En halv million kroner per deltaker er ikke uvanlig.

Ikke for pyser

At dette heller ikke er for pyser, skjønner vi etter hvert som vi fordyper oss i fortellingen. Én ting er alle likene klatrerne må skride over på sin vei. En annen ting er nesten-likene, de som ennå er i live, men som ikke kan reddes fordi ikke noe helikopter kan komme opp i 8850 meters høyde med heftige stormer og tjukk tåke.

— Den som skal klatre Everest må være forberedt på å måtte gå forbi folk i nød uten å kunne hjelpe og overlate dem til å dø, sier han. Selv lempet han bort en død japaner som lå inntil teltduken hans. Heldigvis slapp han belastningen med å forlate halvdøde folk, men i boka hans skjer det flere ganger.

Odd Harald Hauge

— Alt jeg skriver der er sant, alt har skjedd, selv om ikke jeg personlig opplevde alt sammen, sier han.

— De fleste normale folk sier at de ikke ville gått fra en hjelpeløs person, men en av hensiktene med boka er å vise hvor langt folk kan drives. Dette fjellet ville gjøre enhver av oss i stand til å bli morder, sier han.

• Den som skal klatre Everest må være forberedt på å måtte gå forbi folk i nød uten å kunne hjelpe og overlate dem til å dø. Dette fjellet ville gjøre enhver av oss i stand til å bli morder.

Hauge er mest kjent som journalisten som i 1996 sammen med noen venner etablerte, og solgte, verdens første rene nettavis, Nettavisen . Hauges fortjeneste alene var på 50 millioner kroner. Han har vært redaktør i økonomibladet Kapital og i Aftenposten, før det var han aksjemegler. Aller først startet han som journalist i Fædrelandsvennen før han dro til Handelshøyskolen i Bergen og utdannet seg til siviløkonom. Om han var god i matte før det, så fikk han der en dyp forståelse for sammenhengene i kapitalismen og hvordan de kan utnyttes til egen og andres fordel.

Klatring er ikke så ulikt kapitalisme, viser det seg.«Klatring og død henger sammen. Tar du døden ut av klatringen, så fjerner du hele verdigrunnlaget. Det er som å tenke seg himmelen uten helvete, som kapitalisme uten konkurs», lar han en person si i boka. Hun dør, forresten. Forsvinner i isødet.

Denne siste boka til Hauge drives ikke fram av den sedvanlige opprullingen av et krimmysterium, men av kappløpet mellom tilgjengelig tid og kroppens uavvendelige sammenbrudd i høyden; og selvfølgelig av spenningen de fem klatrerne imellom. Vil de nå toppen? Klarer de å samarbeide? Og vil de komme ned i live?

Selv måtte Hauge snu ca. 200 meter fra toppen da han utfordret fjellet i 2007. Han er ennå ikke kommet over skuffelsen. Han lot seg overbevise av sherpalederen som fryktet at tiden var for knapp og at været ville bli for dårlig. Opphold i «dødssonen» over 8000 meter er ikke forenlig med liv, og kroppsfunksjonene slår seg av en etter en. Ekstra oksygen er livsnødvendig for bare et sylkort opphold på toppen. Setter du deg ned og hviler, reiser du deg aldri igjen.— Den første kroppsdelen som «skrus av» i høyden, er hjernen. Du tror du er smart, men er egentlig stokk dum. Hadde jeg vært på flatmark, hadde jeg avslørt begrunnelsen til sherpaen på få sekunder, men evnet det ikke der oppe, sier Hauge, mektig irritert på seg selv.

Odd Harald Hauge

For det hadde vært ekstra stas å kunne fortelle all verden at han kom til topps på verdens høyeste fjell, og ikke «bare» til 8650 meter, selv om det medførte å komme seg over et juv på 3000 meter og å klatre rett opp den islagte nordveggen med kun et tynt tau mellom seg og fortapelsen. Ikke verst for en som skryter av å ha høydeskrekk! Han klarte ikke å la være å se ned på fjellhylla med de stivfrosne likene til menn i røde og gule boblejakker som ikke hadde klart bragden før ham. Armen til en av dem pekte rett opp på ham som i truende advarsel.

• Ja, det er en skikkelig egotrip.

— Du må ha en veldig indre motivasjon for å klare dette. Ja, det er en skikkelig egotrip, og kan ikke gjennomføres uten. Det går ikke an å klatre for andre, liksom.- Men hva er drivkraften? Hvorfor utsetter du deg for en sånn fare og et sånt beinslit? Hva er poenget?

— Uansett hvem du spør, så vil du aldri få et skikkelig svar. Det beste svaret er at det er moro å ha gjort det og ha fått det til, selv om det ikke er moro mens du gjør det. For menn er ære knyttet til ytre prestasjoner. Man kan få anerkjennende nikk fra menn av å ha gått over Grønland, mens kvinner rister på hodet av det. Menns nikk betyr mest.

Odd Harald Hauge

— Ville det vært like moro dersom ingen andre fikk vite om det?

— Nei. Der må jeg være ærlig og si at da ville jeg ikke gjort det. For det morsomme er jo å snakke om det. Men andre gang jeg gikk over Grønland var det liksom ingen bragd, så det fortalte jeg ikke til noen. Folk i miljøet visste det, og det var nok.

• For menn er ære knyttet til ytre prestasjoner.

Tidligere har Hauge gått over både Nord— og Sydpolen, og hadde i 25 år rekord på å krysse Grønland. Hvert år guider han turer på Svalbard.- Men jeg har aldri gått alene, jeg synes ikke det er noe interessant. Jeg ville ikke vært redd for det, men det er ikke noe moro, sier han. En av bøkene er om turen over Sydpolen med Cato Zahl Pedersen, som også var med ham til Everest.

100 km i uka

Hauge er egentlig ingen klatrer, men en dreven skiløper. Når han er i Norge, går han i snitt fire - fem ganger ukentlig på ski i til sammen rundt regnet 100 kilometer fra «hytteleiligheten» på Norefjell; i et kompleks som han var med på å reise som investor. Bildene han skulle maile til oss i Fædrelandsvennen ble forsinket fordi «nå drar jeg to døgn ut på vidda for å ligge i telt».

Skal han ha seg en kjapp treningstur i det daglige, tar han heisen ned fra leiligheten i Aker brygge og løper opp sine ni etasjer på 45 sekunder ti ganger på rappen, bedyrer han. Vi sjekket det ikke. I kjelleren står suv-en, en Honda CRV dieselbil.— Det gleder meg å skulle spy ut diesel i evig tid! Det er så uanstendig å lokke folk til å kjøpe dieselbil og deretter straffe oss for det! raser han, og freser over de «kjøttvennlige SV-erne» som ikke har skjønt at det beste vi kan gjøre for klimaet er å spise mindre kjøtt.

Odd Harald Hauge

En periode hadde Hauge også en 23 fots Draco ved Aker brygge, men den kvittet han seg med da det gikk opp for ham at hver tur kostet ham 5000 kroner. Bare bryggeplassen kostet 25.000 i årsleie.

• Man kan få anerkjennende nikk fra menn av å ha gått over Grønland, mens kvinner rister på hodet av det. Menns nikk betyr mest.

Hauge har lett for å regne. I boka hans driver hovedpersonen stadig med hoderegning om eksempelvis hvor lang tid det vil ta å tilbakelegge en strekning med pause for hvert femte skritt, og han regner seg kjapt fram til hvor kort tid han vil ha på å komme til topps før han går tom for medbrakt oksygen. Skjer det, kan han havne blant dem med røde og gule boblejakker som for evig er bevart i minus 40 grader nesten 9000 meter over havet.

Odd Harald Hauge

Det var først da sherpaen hans dro på skuldrene da Hauge insisterte på å fortsette til topps og sa: «Det er ditt liv», at Hauge innså at døden var mulig. Fram til da hadde han ikke forholdt seg til at også han kunne dø. Det var da han klatret ned igjen.

— Jeg tenker aldri på død, og tenker alltid at det skal gå bra. Hvis du tenker på død, da blir du hjemme, sier han.

Hovedpersonen i boka lar Hauge være ugift, for å forenkle og rendyrke «det lukkede rom» og ha færrest mulig forstyrrelser i fortellingen, som et slags kammerspill. Selv lever Hauge med sin fjerde samboer i sitt tredje ekteskap. De første tre damene er siviløkonomer, som han selv. Han giftet seg med sin nåværende kone, statsviter Kristin Lied, sist september. Også hun lever i kapitalismens malstrøm, som pr-menneske i kommunikasjonsfirmaet Zynk.

— 90 prosent av lykken avgjøres av hvem du er gift med, og jeg er ekstremt godt fornøyd, smiler han om ekteskapet med den 16 år yngre kvinnen.Hauge har en datter på 29 år, og foreløpig ingen barnebarn. 18. mars fylte han 60 år, og sendte nylig invitasjon til «80 av de nærmeste herrevennene mine» til kalas i Oslo etter påske, alle medbringende tre flasker vin. En av dem er kunstneren Per Fronth, som Hauge har to bilder av. På en tredje vegg henger et selvportrett av Odd Nerdrum.

Festinvitasjonen sendte Hauge fra Colombia, der han i februar var i bryllup til en venn han ble kjent med mens han bodde i São Paulo i Brasil med sin tidligere svenske samboer, som han traff på en klatretur der han selv var guide og hun deltaker. Han er stadig guide på ekspedisjoner, og sa nylig ja til en til, noe han kanskje ikke burde ha gjort.— Kona mi spurte hva jeg har lært av det, og jeg svarte at jeg aldri mer må inngå avtaler på nachspiel, gliser han.

Odd Harald Hauge

For det han gjorde en sen nattetime, var å love to portugisiske forretningsforbindelser, som aldri har hatt ski på beina, å følge dem over Grønland. Portugisiske medier har tatt helt av ved utsiktene til at verdens første portugisere skal begå en sånn bragd, så nå er det for seint å trekke seg. I mai legger de tre pluss en annen nordmann i vei, alle på smale racing-ski for å spare to kilo vekt per bein, forteller Hauge - som selvsagt har regnet ut hvor mange sparte tonn det tilsvarer for turen. På beina sverger han til dykkersokker i gummi. De er uten sømmer og gir visstnok ingen gnagsår. I pulken ligger gevær. Man kan jo aldri vite.

• Når det gjelder penger, spiller alder ingen rolle.

Førstemann trør spor for de andre, men slipper til gjengjeld å trekke pulk. Alt de skal spise må de dra med seg, så Hauge har regnet ut at de må klare turen på 12 døgn, hvilket tilsvarer hans egen første verdensrekord fra 1990. Det skal gå, mener han, men han medgir at det var et sørgelig syn å se portugiserne stavre seg på ski over et vann tidligere i vinter. Han trøster seg med at ettersom de til vanlig driver ultra running, er de heldigvis godt trent.I 2002 tilbakela Hauge strekningen over Grønland på åtte døgn og ni timer, og hadde verdensrekorden i 13 år — inntil han ble slått av «noen unge, raske, flinke folk». Alder er også et tema i Everest-boka, smerten ved å bli innhentet av yngre, sterkere menn.

— Er det slik i finansverdenen også?

— Nei. Når det gjelder penger, spiller alder ingen rolle, smiler 60-åringen, som er spent på hvordan formen er blitt når han på ny krysser Grønland.

Alder spiller åpenbart heller ingen rolle for bokskriving. Den om Everest har han skrevet om tre ganger for å få den tett og konsentrert nok. Ingen ting skulle utvanne fortellingen. For hver av de fem personene i boka har Hauge først skrevet en lang beretning for seg selv for liksom å bli kjent med hvem de er. Først skrev han boka som krim, men det funket ikke fordi historien om klatringen slo i hjel kriminalhistorien.— Du kan ikke ha to parallelle historier, sier han, så han kastet manus og forlot kriminalplottet til fordel for historien om fem europeere som er besatt av tanken på å komme seg til topps, koste hva det koste vil.

Samlet tok det ham to og et halvt år å skrive boka, parallelt med at han også jobbet som rådgiver for flere store bedrifter, drev egen investeringsvirksomhet, eiendomsutvikling både i Norge og utenlands, guidevirksomhet i kalde strøk, planla et stort filmprosjekt og et annet hemmelig prosjekt innen friluftsliv. Begge de to siste prosjektene mener han er så spesielle at de vil få mye oppmerksomhet dersom de lykkes.

Odd Harald Hauge

I tillegg skrev han en sakprosabok om bedriften Orkla, som han utga mens han skrev på Everest . Dessuten driver han med investering av penger i et hedgefond som er 100 prosent basert på matematiske modeller og ingen ting på menneskelig synsing. Digital nybrottsmann som han er, planlegger han også nye måter han kan tjene penger på «tingenes internett». Direkte lat er Odd Harald Hauge ikke. Og han har det vanvittig moro med å boltre seg i kapitalismens lekegrind.

— Det er lenge siden jeg har jobbet for noen, smiler han fornøyd. Men når vi prøver å få ut av ham hvor mye penger han egentlig eier, blir han til de grader unnvikende og sier at heller ikke det som står på skatteseddelen er sant. Kapital er det åpenbart nok av. Tid også. Hauge møter stadig forretningsfolk som misunner ham og lengter etter mer råderett over livet sitt; folk som tror at verden går under dersom de tar permisjon for å bli med på en ekspedisjon. Hauge forteller dem at kirkegården er full av uunnværlige mennesker.Derfor unner 60-åringen seg alt han har lyst til. Som å skrive bøker.

Odd Harald Hauge

Om Hauge har noe litterært forbilde, må det være amerikaneren Ernest Hemingway.

— Jeg forsøker å unngå bilder og metaforer og vil helst være hemingwaysk, der det heller er litt for knapt, så folk kan legge til selv. Den beste dialogen er når du sier litt for lite; helst når folk snakker litt forbi hverandre. Og det er sjelden mine personer går rundt og tenker dype tanker; det er billig, og dekker over at forfatteren ikke har nok handling. Det som driver en fortelling framover, er konflikt og hindringer. Alt som beskrives skal ha et poeng i fortellingen, sier den forhenværende journalisten.

• Jeg forsøker å unngå bilder og metaforer og vil helst være hemingwaysk.

Såkalte «flashbacks» er noe av det verste han vet, så i hans bøker fins ingen kronologiske krumspring. Alt er tidmessig korrekt gjengitt.— «Flashbacks» er en sikker måte å ødelegge leseopplevelsen på og gi leseren anledning til å hoppe av og legge bort boka. Men jeg skal bli enda bedre på hvordan jeg avslutter kapitlene og stoppe så tidlig i handlingen at folk blir spent på hva som skal skje videre, sier han.

For skrive flere bøker skal han, og han har to nye under arbeid. En roman og enda en bok om en bedrift. Dem skriver han på når som helst, hvor som helst, på fly, på senga, mens han venter på noe.

— Jeg kunne aldri skrevet en politiroman. Jeg må skrive om det jeg kan, sier han. Altså om snø, is og penger.

Til nå har han skrevet rundt 80.000 tegn på det som skal bli en ny bok; kanskje hans første roman. På mac-en hamrer han ned scene for scene, til slutt skal han sy dem sammen til noe.

Odd Harald Hauge

Men til tross for sine 13 bøker, tør han ikke helt kalle seg forfatter.

— Jeg skal kalle meg forfatter når jeg har skrevet en reinspikka roman, en bok som ikke har spenningen å flyte på. Det er det vanskeligste av alt, og det er langt færre som vil lese slikt, for det krever mer av leseren. Jeg skal garantert skrive en roman en gang, og kanskje er det det jeg holder på med nå. Vi får se, sier han.

• Jeg skal kalle meg forfatter når jeg har skrevet en reinspikka roman.