— Ja, jeg kunne pensjonert meg nå, men jeg vil prøve å få fortsette til jeg blir 72. Jobben er veldig interessant, og dessuten synes jeg at jeg er ganske viktig, sier Einar Guldvog Staalesen.

Etter drøye femti års eksil fra hjembyen er den lett syngende og mildt insisterende flekkefjordsdialekten hans blitt noe avslepet. Du har trolig hørt den før. Helt siden 1992 har Einar Guldvog Staalesen kringkastet sitt filmmagasin «Mørkets opplevelser» på NRK P2s radiobølger, og han er også nå og da å høre i andre kanaler. Staalesen henter hver uke sine mørke opplevelser i salene på Kristiansand kino, før han tar dem med seg til sitt kontor hos NRK Sørlandet på Tangen i Kristiansand.

— Se på det der! Før hadde jeg utsikt herfra til både Grønningen og Oksøy fyr, sier han lettere irritert.

Fra kontoret i andre etasje har utsikten de siste årene bestått av to høyhus med noen av Kristiansands dyreste leiligheter.

— Jeg kan selvsagt ikke regne med å beholde en så fin utsikt for alltid, men denne utbyggingen på Tangen mener jeg likevel hovedsakelig bunner i grådighet, sier filmanmelderen. Han tar en slurk av en av de sju kaffekoppene han hevder å drikke før lunsj.

Mange skal ha vært skeptiske til radio som formidlingsmedium for film da Staalesen startet radioanmelderiet tidlig på 1980-tallet. Men ved hjelp av lydklipp fra filmene har han etablert det som nå vel må kalles en egen sjanger.

staalesen00004.jpg Foto: Kjartan Bjelland

Hvorfor han er viktig skal han selv få begrunne senere. At han er høyt ansett i filmkretser blir bekreftet av andre, slik som for eksempel Aftenpostens nå pensjonerte filmnestor Per Haddal:

Privat

— Einar Guldvog Staalesen er en av dem som forsøker å unngå å bli tabloidisert. Han er seriøs og kunnskapsrik, og flink til å bruke radiomediet, sier Haddal.

Andre kilder oppgir at man på filmfestivaler gjerne påtreffer filmmakere som er yre av begeistring fordi «selveste Einar Guldvog Staalesen» ønsker å intervjue dem.

Når man snakker med bransjens «erfarne fjellfolk» drypper det en og annen anekdote om Staalesen, og han kommenterer flere av dem villig. Men hvis du spør ham om mer private ting, begynner filmen å hakke, og bildet forsvinner ut av fokus.

— Jeg kan godt snakke om det personlige, men ikke det private, sier han.

At han har vært gift to ganger og har en datter fra hvert ekteskap bekrefter han dog, men den nåværende privattilstanden er det adskillig vanskeligere for ham å si noe om.

— Jeg vil ikke bidra til å eksponere den delen av mitt liv. Jeg setter ikke pris på moteretningen i journalistikken som gjør det viktig hvem man er sammen med eller hva man gjør med hvem. Det er det minst interessante du kan snakke med meg om. Du kan mye heller snakke med meg om hvordan verden formes av underholdningsuttrykk. Har du sett hvordan all hollywoodfilm forandres avhengig av hvem som sitter som president i USA, spør han.

Film fra Iran

Mike: Guldvog Staalesen slik han ble sett av Fædrelandsvennens tegner Mike Tombs i 1980. Foto: Kjartan Bjelland

Kinomaskinen snurrer igjen for fullt. Nå kommer en hurtigløpende rulletekst om amerikansk film og hvordan den gjenspeiler verdensbildet hos dem som finansierer den.— Jeg anmeldte nettopp en film om angrepet på det amerikanske konsulatet i Benghazi, «13 hours: The secret soldiers of Benghazi». En enorm propagandafilm, slår han fast og fortsetter:

— Kapitalmiljøene som finansierer filmer har to vilkår. De spør seg først: «Hva kan vi tjene penger på?» Dernest spør de seg hvilke holdninger som skal formidles, og da er vilkåret at «Det må være våre holdninger». Og dette slippes så løs på oss sakesløse forbrukere som av en eller annen merkelig grunn tror at vi ikke påvirkes. Men selvsagt påvirkes vi! Ingen hadde for eksempel giddet å lage reklame hvis det ikke virket, sier Staalesen.

Selv anbefaler han gjerne filmer fra for eksempel Iran eller Serbia.

Litt trist

— Dersom du skal velge en film å se på kino, vil jeg alltid foreslå den som kommer fra et land du aldri har sett film fra før, og som er laget av noen du ikke vet hvem er. Dersom den har kommet så langt at den blir vist på kino i Norge, har den passert en lang rekke nåløyer, og kvaliteten vil være deretter, sier Staalesen. Og nå kommer han til sin egen viktighet:

— Jeg vil fortsette i jobben så lenge som mulig fordi jeg nå er alene om å eksponere film utenfor hovedstrømmen. Jeg synes film fra resten av verden er ufattelig mye mer spennende enn de filmene folk får sterke impulser til å velge gjennom media. Disse blir presentert av såkalte «selvstendige redaksjoner», og det er ofte vanskelig å forstå hvorfor egentlig likegyldige filmer får så stor medieoppmerksomhet som de får, sier Staalesen.

Han synes jobben iblant er litt trist også:

— Det er fordi jeg får se fantastiske filmer som jeg vet at bare noen få vil velge å se, sier han.

Flekkefjord

Ung Einar: To av meget få bilder av Einar Guldvog Staalesen uten skjegg. Disse er tatt i Flekkefjord mot slutten av 1940-tallet. Foto: Privat

Vi zoomer ut fra filmanmelderiet og skifter rull til en dokumentar fra det tidlige femtitallets Flekkefjord. Der sitter den fem-seks år gamle Einar i Festiviteten og ser «Dei svarte hestane» etter et manus av Tarjei Vesaas.— Det er den første filmopplevelsen jeg kan huske. Min mor satt i midten, og min bror og meg på hver side av henne.

— Hvordan har det preget deg å komme fra Flekkefjord?

— Som flekkefjæringer flest vokste jeg opp med dårlig samvittighet. Man pleide å si at «hvis du ikke har dårlig samvittighet må det være fordi du har dårlig hukommelse». Dette tok det meg mange år å bli kvitt etter at jeg kom meg vekk fra byen. Og denne holdningen var ikke noe jeg fikk med meg fra foreldrehjemmet, men fra de øvrige omgivelser og familie. Min mor var trønder og gjorde et mesterstykke da hun klarte å tilpasse seg Flekkefjord. Der var det svært mange som brydde seg med ting, uten at de nødvendigvis brydde seg OM, hvis du skjønner hva jeg mener, sier Staalesen.

Drittstykke

Som yngste sønn av en kolonialhandler var det lenge ventet at han skulle overta butikken etter faren.

— Det ble nokså tidlig bestemt at dette ikke kom til å skje, selv om jeg kanskje ikke sa det så høyt, sier han.

Byen vår: Einar Guldvog Staalesen (t.h.) var i 1992 med å lage jubileumsfilmen "Byen vår" om Flekkefjord sammen med Harald Gundersen fra Ide Reklamebyrå. Foto: Oddvar Lavold

Et lokalt friundervisningstilbud i journalistikk beseglet nemlig butikkarvingens karriereskjebne.— Det var Torgeir Lied fra Stavanger Aftenblad som holdt kurset. Han sa: «Jeg har sjekket hvem du er, og det var din mors onkel som skaffet meg min første jobb som journalist. Nå vil jeg gjøre slekten din det samme drittstykket tilbake.» Og dette var et drittstykke jeg selv mer enn gjerne var med på, humrer seniorjournalisten.

Siden gikk veien innom en folkehøyskole på Skjeberg, ett år som stipendiat i Rensburg i Tyskland og videre til en post som lærling i Stavanger Morgenavis. Der var gasjen på 9009 kroner i året da han fikk jobben 10. januar 1965. ## Strengt forbudt

Ung journalist: En 29 år gammel Guldvog Staalesen som journalist i Fædrelandsvennen i 1975, tre år etter at han reddet livet til en fotograf.

— Jeg begynte i journalistikken på et tidspunkt da det ennå var strengt forbudt å snakke om at vi skulle tjene penger på det vi lagde. Samfunnsoppdraget var langt framme i bevisstheten på en annen måte enn det er i dag. Nå er vi prisgitt mellomledere og deskledere som tror de vet så meget mye bedre hva folk vil ha, fyrer han løs.Etter å ha gått tredje kull på den da nyopprettede Norges Journalisthøgskole, ble Einar Guldvog Staalesen nærmest headhuntet til Fædrelandsvennen av daværende sjefredaktør Johannes Seland.

— Seland var også fra Flekkefjord og han kjente familien. Og han skaffet seg oversikt over hvem på kullet som kunne være verdt å følge med på, sier han.

På det sene 1960-tall finner vi derfor håpefulle Staalesen boende i en kjellerhybel på Galgebergtangen i Kristiansand. Han deler toalett og vask (dusj eller badekar var luksus) med journalistkollega Terje Eriksen fra Bærum. (Sistnevnte skulle siden ende som redaktør i Fædrelandsvennen.)

Dårlig samvittighet

Familien som eier huset har mange barn og er meget religiøse. Hver søndag tilgodeser de sine leieboere med det begge husker som «religiøs messing fra oven».

— Dette var jo en periode med litt festing, og den dårlige samvittigheten ble ikke noe bedre på søndag av dette her. Det gjaldt i særlig sterk grad dersom man hadde hatt med seg følge hjem, sier Staalesen og ler så hjertelig at kaffen holder på å skvalpe over.

— De sier du var en damemagnet?

Fædrelandsvennens lokaler etter at de ble sprengt og brant opp 27. februar 1972. Staalesens kontor lå helt til venstre i første etasje.

— Nåh! Det merket i alle fall ikke jeg noe til. Ja, jeg flørtet jo og sånt, men det store draget var det nok andre som hadde. Damene likte for eksempel godt fotografer med store telelinser. Skjønner ikke hva de så i det, humrer han.Men journalistlivet på syttitallet var ikke bare fest og moro. Det var eksplosjoner også. 27. februar 1972 var Einar Guldvog Staalesen nokså nær da detsmalt på Torvet. Det skjedde da en misfornøyd typograflærling blåste arbeidsplassen til himmels med 50 kilo dynamitt.

Eksplosjon

Fotograf Trygve Skramstad kan bekrefte overfor God Helg at han den dag i dag takker Einar Guldvog Staalesen for at han lever.

Staalesen forteller:

Det var først uklart hvorfor avisen ble sprengt, og en av teoriene var at det skyldtes noe Einar Guldvog Staalsen hadde skrevet.

— Vi var på en fest på Lund, og jeg hadde litt vondt av vertinnen som hadde født en sønn med hjertefeil like i forveien. Jeg fikk tak i en taxi til Vågsbygd så vi kunne slippe å oppholde henne mer, men Trygve sa han ville bli litt til og heller sove på sofaen i redaksjonen. Da var jeg sta og fikk ham med i taxien likevel, sier Staalesen.Få timer senere ble han ringt opp hjemme med beskjed om at både sofaen og hele resten av arbeidsplassen hadde gått i lufta.

— Jeg husker det ikke selv, men jeg skal ha stått og sett på det utbrente kontoret mitt og sagt: «Ja, ja. Så slapp jeg å rydde».

Til å begynne med skjønte ingen hvorfor avisen hadde blitt sprengt. Noen lurte på om Staalesen hadde framprovosert det hele.

— En leser i nærheten av Kristiansand hadde sendt inn et truende brev som gjaldt en sak jeg hadde håndtert, så den første tida hadde jeg politivakt hjemme. Det var ganske spesielt, husker Staalesen.

Aladdin-brannen

Reklame: Staalesen på corny pressebilde fra 1992, der han sammen med Lisa Kristin Strindberg skal vurdere årets påskefilmer. Foto: NRK

Det var imidlertid ikke en misfornøyd kinogjenger eller filmprodusent som hadde sendt truslene, for Staalesen var allroundreporter hele 1970-tallet og godt inn på 1990-tallet.Også etter overgangen til NRK i 1980 skulle det fortsette å handle om ulykker og eksplosjoner. Det samme året gikk nemlig den gamle kinoen Aladdin opp i røyk i en eksplosiv brann. Den nyslåtte radioreporter Staalesen hadde sin egen teori om brannårsaken.

— Jeg så at forklaringen til kinofolkene virket feil. Jeg hadde vært filmklubbformann lenge nok til å vite hva som kan skje når du lagrer gammel nitratfilm. Når den blir tørr utvikler det seg en gass som kan føre til selvantenning, og dette fortalte jeg etterforskerne. Jeg gjorde en avtale med politiet og sendte direkte på Sørlandssendingen da de åpnet filmskapet. De oppdaget at jeg hadde rett, forteller han.

Tysk i Flekkefjord: Einar Guldvog Staalesen (t.v.) og Egil Johan Ree (t.h.) lagde fra 1990 av en lengre reportasjeserie for NRK om den østtyske byen Crivitz og det som skjedde der da de to tyske statene ble slått sammen. Her er bystyret i Crivitz på besøk i Flekkefjord, og i midten ses borgermester i Crivitz Heinrich Pressentin. Foto: Oddvar Lavold

— Ellers har jeg jobbet med alt mulig. Det er bare de siste årene jeg for det meste har jobbet med film. Ja, det blir vel i 35 år, faktisk, humrer han.Ved siden av kontoret med utsikten, er Einar Guldvog Staalesens primærarbeidsplass nå tredje rad i sal 7 på Kristiansand kino. Her ser han mellom fem og sju filmer ukentlig, og her spiser han også frokosten sin så stille han kan.

— Jeg prøver å spise mat uten raslepapir, enten det kommer fra Parko, Dampen eller Snadderkiosken, sier han.

Dette har han tydeligvis tenkt å fortsette med til noen jager ham, men ofte byr jobben også på utflukter til internasjonale filmfestivaler.

— Jeg står straks på farten tilfilmfestivalen i Berlin for 28. eller 29. gang. Jeg har regnet ut at jeg har bodd trekvart år til sammen i den byen.