Ordet kjetter kommer fra greske katharos , ren, og betegnelsen kjetter kommer nettopp fra katarene.
Syd-Frankrike har mange minnesmerker etter Middelalderens katarer, en flittig og fredelig kristendomsvariant som avvek betydelig fra tradisjonell kristen teologi, og som derfor ble kjetterstemplet og forfulgt på det groveste av Paven og fyrstene, men beskyttet av lokale grever og hertuger, som hjalp dem med å bygge tilfluktsteder, borger og festninger. Disse ser man den dag i dag på de mest utilgjengelige bergtopper som viktige turistmagneter.
Hellig og alminnelig
Kirkens tanke var at fordi Kristus er én, måtte kirken være én. Kirken skulle være hellig og alminnelig ( katholikæ ), og omfatte alle kristne, et hierarki med én kirkeleder på toppen, Paven, som Kristi stedfortreder.
Derfor var bruddet mellom Østkirken (de ortodokse kirkene) og den romersk-katolske kirke i 1054, Det store skisma, spesielt dramatisk. Århundrer med strider mellom Øst og Vest ledet til dette bruddet, som førte til at de to kjetterstemplet hverandre på spørsmålet om Sønnen (Kristus) var utgått fra Faderen og Ånden ( filioque -spørsmålet), som romerkirken mener, men de ortodokse ikke mener. Først for noen få måneder siden skjedde det første møtet mellom de øverste ledere for de to kirkefraksjoner.
Utbrytergrupper fra enhetskirken
Når noen brøt ut og ikke identifiserte seg med den store og altomfattende Kirken, og likevel ville kalle seg kristne, oppsto problemer. Katarene er bare ett eksempel på slike utbrytere. Mest kjent er Reformasjonen med frontfigurer som Martin Luther, Ulrik Zwingli og Jean Calvin. Slike utbrytergrupper fra enhetskirken har eksistert helt fra antikken. Andre eksempler er hugenottene som ble forvist i Frankrike og valdenserne som eksisterer fremdeles som en minoritetskirke i Alpene og i Italia. Alle har de gjennomlevd alvorlige forfølgelser, tortur og henrettelser fra den katolske kirke og de kirketro eller kirkestyrte fyrstene. Det samme gjelder kvekerne og baptistene i Vest-Europa, som var en sentral del av de første utvandrerne til Amerika, der de i dag utgjør en vesentlig del av de evangeliske kristne. De frihetssøkende innvandrere fra Europa har kommet til å bety svært mye for det amerikanske paradokset, at et moderne samfunn i liten grad sekulariseres, sammenlignet med Europa. Det er arven fra de forfulgte kristne minoriteter i Europa som lever videre.
... den folkelige reformasjonen oppsto i Norge med Hans Nielsen Hauge.
Men vi har sett det i norsk historie også. Reformasjonen kom til Danmark-Norge på 1530-tallet, men den folkelige reformasjonen oppsto i Norge med Hans Nielsen Hauge. Da var reformatorenes utbryterkirke selv blitt en hierarkisk majoritetskirke, med Kongen på toppen. Hauges historie kjenner vi godt til. Etter sin religiøse opplevelse på åkeren i Tune i Østfold, begynte han å forkynne evangeliet. Dette var strengt forbudt av den såkalte Konventikkelplakaten fra 1741, som ga sogneprestene enerett på kontroll med all religiøs virksomhet i sognet. Dette førte til at Hauge ble fengslet og brakt til taushet i offentligheten.
Hauge-bevegelsen
Hauge selv var en kirketro mann, men han skapte en bevegelse som ikke lot seg stoppe. I kjølvannet av Hauge-bevegelsen oppsto det bevegelser som førte til at frikirker etter hvert ble dannet. Apostolisk-kristelige menigheder oppsto i 1856 i Skien og Tromsø, og ble forløpere til Misjonsforbundets menigheter på stedet. Snart kom også metodistene og baptistene og andre.
I kjølvannet av Hauge-bevegelsen oppsto det bevegelser som førte til at frikirker etter hvert ble dannet.
Da ble det igjen bråk fra majoritetskirkens side. Konventikkelplakaten ble opphevet i 1842 og ble erstattet av Dissenterloven i 1845, en lov som ikke ble opphevet før den ble erstattet av Lov om trudomssamfunn i 1969. Dissenterloven var en fremgang fra Konventikkelplakaten, men den la en rekke begrensninger på hva slags yrker dissentere kunne ha. Blant annet kunne man ikke bli kristendomslærere. I min egen studietid på Menighetsfakultetet (MF), 1973-1975, hadde jeg ikke lov til å holde andakter på fakultetet, som de andre studentene, fordi jeg ikke var medlem av Den norske kirke og derfor ikke evangelisk kristen. Som menighetspastor har jeg hatt stedets sogneprest tilstede som observatør i offentlig møte.
Som regel ikke kjetterstemplet
Vi frikirkelige kan fortelle mange utrolige historier om hva det innebar å være dissentere, avvikere. Vi ble som regel ikke kjetterstemplet, men var ikke som Kirken og dermed kirkelig mindreverdige. Selvfølgelig har vi aldri hatt de ressurser som majoritetskirken har. Men i dag ser vi mer og mer at som frikirkelige har vi bedre evne til å være kirke enn folkekirken har, som lett glir over til å bli et kirkelig serviceorgan for den norske befolkning.
Men det økumeniske klimaet kirkene mellom har utviklet seg positivt. Rektor ved Ansgarskolen, prof. dr. Ingunn Folkestad Breistein, fikk ved deres 100-årsjubileum frie hender fra MF til å forske på og publisere fakultetets behandling av frikirkelige studenter i deres eget festskrift. Det er gjort store økumeniske fremskritt, selv om majoritetskirken fremdeles burde besinne seg på hva det innebærer for minoritetskirkene at den er majoritetskirke.
Det sies at det er kjetterne som bringer verden fremover. Det er de som våger å tenke utenfor de etablerte rammene som har best evner til å skape noe nytt.