Vidar Udjus

I land etter land har nasjonalforsamlingene de siste månedene vedtatt å anerkjenne Palestina som en egen stat. Og i parlament etter parlament har vedtakene fått støtte fra tradisjonelle Israel-venner, eller de har avholdt seg fra å stemme.

Smertefullt

Det konservative parlamentsmedlemmet Sir Richard Ottaway var en av disse da det britiske underhuset sist høst vedtok å anerkjenne Palestina. Han la ikke skjul på hvor vanskelig dette var for ham.

«De neste minuttene vil bli smertefulle for meg… Jeg var venn av Israel lenge før jeg ble medlem av det konservative partiet. Min kones familie spilte en viktig rolle i opprettelsen av den jødiske staten», sa han, og la til: «Jeg har stått ved Israel i tykt og tynt, gjennom de gode årene og de dårlige».

Det har blitt stadig vanskeligere å kalle seg venn av Israel.

Men med særlig adresse til de stadig nye boligene som bygges på okkupert, palestinsk land, hadde han nå fått nok. Og konkluderte med at «Så stort er mitt sinne over Israels oppførsel de siste månedene, at jeg ikke vil stemme mot forslaget om anerkjennelse».

Israels skyld

Ottaway taler på vegne av mange. Det har blitt stadig vanskeligere å kalle seg venn av Israel. Og det er Israels skyld. Trolig blir det enda vanskeligere med den nye regjeringen som torsdag kveld ble godkjent. En regjering bestående av høyreorienterte, nasjonalistiske og ultraortodokse partier.

Den ledes i tillegg av en statsminister som har bygget hele sin politiske karriere på motstand mot alle typer fredsinitiativ, fra fredsavtalen med Egypt på slutten av 70-tallet til de nærmest endeløse forhandlingene med palestinerne fra Oslo-avtalen ble undertegnet i 1993. Under press fra den nyvalgte amerikanske presidenten Barack Obama brøt riktignok Benjamin Netanyahu en barriere og ble i 2009 den første høyre-lederen i Israel som sa at han støttet en tostatsløsning. Men siden har han tatt stadig flere forbehold. Og tidligere i vår gikk Netanyahu til valg på at det ikke blir noen palestinsk stat under hans ledelse. Og vant. Dessverre.

Fredelige Abbas

Netanyahu har blant annet hevdet at det ikke er noen reell forhandlingspartner på palestinsk side. Han viser til at Hamas, som styrer i Gaza, ikke anerkjenner Israels rett til å eksistere. Og at president Mahmoud Abbas, som på vegne av PLO styrer på Vestbredden, er for svak. Det første er rett. Det andre er feil. Og bare ett i rekken av påskudd som israelske høyre-ledere har brukt for ikke å forhandle seriøst med den mest fredelig innstilte lederen palestinerne har hatt. Abbas ble valgt til Yasir Arafats etterfølger på et løfte om at veien til selvstendighet går gjennom fredelige forhandlinger, og ikke voldelig motstand mot okkupanten.

Dessverre har Abbas svært få resultater å vise til. I frustrasjon over at forhandlinger med Israel ikke har ført fram, har Abbas i det siste tatt den palestinske saken til det internasjonale samfunn. Palestina har bedt om medlemskap i en rekke internasjonale organisasjoner, anerkjennelse i FN og om å bli anerkjent av alle land som en selvstendig stat. Også dette fredelige skritt, men som like fullt har provosert det israelske lederskapet.

Dramatiske konsekvenser

Netanyahu hevder det internasjonale sporet er et brudd på enigheten fra Oslo om å avgjøre konflikten gjennom forhandlinger. Det er en provoserende argumentasjon fra en politiker som altså ikke lenger støtter en tostatsløsning. Og som gjennom mange år har bygget stadig nye boliger i okkuperte områder, en handling som mer enn noen andre vanskeliggjør en forhandlingsløsning.

Dessverre har Abbas svært få resultater å vise til.

Alt dette betyr ikke at ansvaret for dagens situasjon er Israels alene. Men det betyr at den klart sterkeste parten både politisk, økonomisk og militært, og den parten som okkuperer den andre, har hovedansvaret for at okkupasjonen bringes til opphør. Og at Palestina opprettes.

I dag er situasjonen den, at det er den palestinske presidenten som kan hevde at han ikke har noen partner å forhandle med. Det må få konsekvenser for omverdens holdning til konflikten. Heller ikke vi som i mange år har betraktet oss som venner av den jødiske staten kan sitte passivt og vente på en forhandlingsløsning. Den ser dessverre ikke ut til å komme, uten at presset økes mot konfliktens sterke part. Og uten en slik løsning blir konsekvensene dramatiske — ikke bare for palestinerne.

Apartheid?

Israel kan ikke fortsette å kalle seg både en demokratisk og jødisk stat uten et uavhengig Palestina. Det som bør bekymre den israelske høyresiden mest, er ikke at palestinerne får sin egen stat. Men at de ikke får det. Og at kravet tiltar i styrke om at alle palestinere under israelsk styre får samme rettigheter som israelerne. En slik utvikling vil føre Israel stadig nærmere det fryktede a-ordet, som ikke har vært brukt om en stat siden Sør-Afrika kvittet seg med apartheid.

Da Israel ble opprettet av FN, var hensikten at den jødiske staten skulle bestå av 55 prosent av området Palestina. Fordi de arabiske nabostatene gikk til krig, og tapte, kontrollerte Israel etter krigen 78 prosent av territoriet. Under Seksdagerskrigen i 1967 erobret Israel de resterende prosentene også - Vestbredden og Gaza.

Spørsmålet om et selvstendig Palestina handler om disse siste 22 prosentene av det opprinnelige Palestina. Okkupasjonen av dette området nærmer seg nå en dyster markering. I 2017 har den vart i 50 år. Alle gode krefter må forenes for å forhindre at et en slik markering finner sted. Men tiden er knapp. Og heller ikke den israelske regjeringen har god tid.

Stadig færre venner

Det blir stadig færre som kaller seg venner av Israel.

Sir Richard Ottaway avsluttet innlegget sitt i Underhuset slik:

«Jeg må si til den israelske regjeringen: Hvis de mister folk som meg, kommer de til å miste mange».