Mulig det er miljøet jeg henger i, men jeg har ikke hørt noen si: «Tenk så kult det hadde vært å være snekker». Langt oftere hører jeg: «For tiden driver jeg med animasjon». Nok en gang har tusenvis av unge mennesker stått i kø for å bli Norges nye «Idol» på TV 2. De ber til gud og Tone Damli om å komme videre i sangkonkurransen. De forsikrer dommerne om at et «ja» fra dem betyr «alt i hele verden».
Det er hjerteskjærende å se at både drømmen og stemmen deres ofte brister. For det er ingen spøk for unge mennesker anno 2014 å mislykkes i jakten på en arena for kreativ utfoldelse. Å stille på audition er å spille russisk rulett med selvfølelsen. «Idol» er blodig alvor. Hvem blir den heldige vinneren som skal få spille for 12 fremmøtte på Triaden kjøpesenter om fem år?
For ti år siden kunne rørleggere bli popartister. Nå er det så mange artister i Norge at det er umulig å oppdrive en rørlegger.
Ungdom betaler gjerne 100.000 kroner i året for å gå på privat skuespillerskole i London og New York. Rosabloggere viser villig frem hver flik av kropp og privatliv i jakten på internett-klikk. Det er rekordmange påmeldinger til Teaterhøgskolen og reality-TV. Og en drøss med 20-åringer jobber gjerne gratis med å koke kaffe på et filmsett, bare for å puste inn luften av kreativitet. Alle vil drive med «noe med media». De vet bare ikke helt hva.
Jeg har faktisk aldri hørt noen si det. At de vil bli elektrikere. Eller regnskapsførere. Til nød har jeg hørt om en som ville bli bibliotekar. Men da hørte jeg nok feil. Ved nærmere ettertanke tror jeg han sa at han ville eie en bar.
Det kan virke som om det er vår generasjons fordømte plikt å realisere oss selv. Markedsføre våre unike talenter. Vi ofrer alt i jakten på berømmelse. En spiseforstyrrelse er lett å svelge i drømmen om catwalken i Paris. Hurra! Vis litt kløft, og du blir en internettsensasjon. Bloggeren Sophie Elise har 40.000 klikk hver dag. By på deg selv! Bli kjendis du også! Fordi du fortjener det.
Popkunstneren Andy Warhol så for seg et fremtidsscenario hvor alle kom til å være berømte i 15 minutter. Han hadde rett. Internett er en eneste stor catwalk hvor hvem som helst kan vise seg frem. Lag et morsomt syv sekunders filmklipp på videotjenesten Vine og bli verdensberømt i syv sekunder! Kreative privatskoler slåss om studiepengene våre. «Vi gjør deg til filmstjerne innen tre år — ellers får du pengene tilbake!»
Noen vil bli kjendisjournalister, andre satser på en jobb i reklamebransjen, mens han som jobber i stampuben min kan fortelle meg at han har en master i «media and communication» fra Australia (men egentlig er han best på gin-tonic).
Igjen sitter vi der med alle valgene våre, de som nærmest gjør oss svimle. Listen for livslykke legges så høyt at den er nærmest umulig ikke å rive.
Men vi kan jo ikke velge bort berømmelse dersom den virker håndgripelig. Vi kan ikke bortprioritere musikk dersom foreldrene våre helhjertet applauderer oss hver gang vi spiller for ti mennesker på den lokale pizzapuben. Blant alle Twitter-retweets og Facebook-likes er det som om det lyder et ekko: Se meg! Elsk meg! Si at jeg duger!
Mennesker fra fattigere land enn Norge har nok lett for å bli forundret over prioriteringene våre. Spørre seg hvorfor flere heller vil være «kreative konsulenter» enn bussjåfører. Hvorfor alle vil jobbe i TV og ikke på sykehus? Hvorfor drømmen er å bli popartist og ikke lærer.
Det er som om vi har glemt at det er viktigere å være nyttig enn å være kjent. At innhold er viktigere enn estetikk. At familieliv er viktigere enn berømmelse. Men jeg skjønner det jo godt, at vi prøver. Vi er tross alt barn av vår tid, og iblant kan det virke som om det er vår plikt å forfølge de kunstneriske ambisjonene våre. Kommer ikke publikum til oss, så får vi komme til publikum. Og sånn går dagene. Ingen blir rike, men heller ikke fattige, av å forfølge drømmen sin. Så hvorfor velge en annen retning da?
Jeg har en kreativ venninne som utdannet seg til kaospilot. «Så flott», sa jeg, litt nølende. «Hvor lang utdannelse er det?». «Tre år», sa venninna mi.
Det jeg egentlig burde spurt om, var hva en kaospilot egentlig gjør. For meg høres det mest ut som stillingsbeskrivelsen til en kaptein i et spansk billigflyselskap. For ordens skyld er kaospilot en som jobber med å trekke i trådene på konserter og under TV-produksjoner. Som hun selv sier: «Det er en stressende jobb, men den er i det minste dårlig betalt».
«Jeg er Norges nye superstjerne fordi jeg er meg selv 110 prosent». «Jeg var statist i «Hotel Cæsar» — sjekk klippet på bloggen». «Hør den nye party-hiphop-låten min «Jeg drikker deg fin». Fetere enn Karpe Diem!».
Egentlig blir jeg ganske overveldet over alle ambisjonene. Jeg synes det er vakkert at vi strekker oss mot drømmene våre, at vi bekjemper våre indre vampyrer, de som suger oss tomme for livskraft og skriker til oss at alt er gjort bedre før og at vi aldri vil oppnå suksess. For det er absolutt mulig å få til store ting, bare man jobber hardt nok for det.
På den andre siden kan jeg spørre meg om mye av denne jakten på kreativitet og berømmelse bare er fasade, et slags tidsriktig image? Har vi bare en lengsel etter å fremstå som unike? Drives vi av frykten for at vi ikke eksisterer hvis vi ikke synes? Er det derfor vi så retningsløst søker den kreative grenen som passer for oss, uten egentlig å ha noe ektefølt på hjertet? For når alle er unike, blir vi kanskje ikke så unike, bare litt like? Så da blir vi sittende der da, på kafé. Nakne, med klærne på. En gjeng rotløse kafékunstnere med grenseløst store ambisjoner og uendelig lite å synge om.
Min første, fryktede parmiddag
La meg presentere et familiedrama i tre akter
- Det kryr av keisere uten klær. Vi mangler gutten som sier de er nakne