Vi føler oss hensatt til en annen tid og et annet samfunn når vi leser resultatene fra Amnestys undersøkelse om norske menns holdninger til seksuelle overgrep, gjengitt i VG i går.Blant de rystende funnene i undersøkelsen er at annenhver mann mener kvinner som flørter åpenlyst selv er ansvarlig hvis de blir utsatt for seksuelle overgrep. Og en av fire menn mener kvinner som kler seg utfordrende eller som går alene på øde strekninger selv er ansvarlig for seksuelle overgrep.Det er altså ikke mennene som begår overgrepene, men ofrene, som gjøres ansvarlig for noen av de nedrigste kriminelle handlinger straffeloven kjenner.At denne type holdninger er så utbredt i det norske samfunn i 2007 er egentlig uttrykk for en moralsk krise blant norske menn. Vi vet ikke hva som har sviktet når det gjelder formingen av denne delen av samfunnsmoralen i vår tid. Men noe må ha gått svært galt når det gjelder samfunnets sosialisering av unge menn inn i voksenrollen. For det skremmende er at det ifølge undersøkelsen er langt færre unge menn enn eldre menn som definerer vold mot kvinner som et samfunnsproblem. Vi har altså å gjøre med påfallende generasjonsforskjeller som forteller oss at dette ikke bare er etterslep av gamle fordommer.De siste årene har det vært fokus på vold og overgrep mot kvinner i innvandrermiljøene. Det er blitt vist til holdninger og tradisjoner i disse miljøene som kan utløse overgrep. Amnesty-undersøkelsen viser at mange av de samme holdningene er utbredt også i den norske kulturen. Det bør være et alvorlig tankekors for dem som er opptatt av å gi seksuelle overgripere og utøvere av vold mot kvinner bestemte etniske ansikter.Og vi synes Frps nestleder, Jan Arild Ellingsen, er farlig nær å legitimere en ansvarsfraskrivelse på vegne av norske menn når han i en kommentar til VG uttaler at «Det er klart at det er lov til å flørte, men på noen kan en slik atferd være provoserende, særlig i et flerkulturelt samfunn. Det er folk som driver risikosport, og noen som dør av det». Og Ellingsen ender opp med en pekefinger rettet mot kvinnene «som selv må ta ansvaret for hvilke signaler de sender ut».Vi kan neppe regne med hr. Ellingsen i det holdningsskapende arbeid blant norske menn som det åpenbart er et prekært behov for.