La oss likegodt ta det innover oss, at prosjektet kommunesammenslåing i all hovedsak har havarert, fra landsende til landsende. Jeg viser til sammenfattende innlegg av professor Bjørklund i Fædrelandsvennen 30. mars. Folkeavstemningene gjør reint bord for nei-sida. Løpet er de fleste steder kjørt, og det er egentlig liten vits i flere meningsmålinger. En vet resultatet, flertallet vil ikke. Her er unntak, og det er der hvor selve opplegget er interessant, eksempelvis «Stor— Kristiansandsmodellen» med lokal forvaltning i småkommuner og bydeler.

En politisk merkverdighet

Paul Sveinall

I en slik situasjon blir avstemminga i Stortinget nå i vår over Sanners forslag til nytt inntektssystem for kommunene en politisk merkverdighet. Alle vet jo nå at Sanner på sine runder i fylkene ikke hadde ryggdekning for å true kommuner til sammenslåing. Og hva mer er, om så Sanners forslag skulle bli vedtatt, vil det være dramatisk å gjennomføre. En kan jo tenke seg reaksjonene i de hardest berørte kommunene. Eksempelvis er det anslått at de små kommunene i Vest-Agder angivelig måtte belage seg på kutt mellom 5 og 12 millioner. Om dette så likevel ble gjennomført, kan en tenke seg den politiske kampen som ville prege kommende stortingsvalg. Partier som tenker på framtid i norsk politikk, kan ikke trosse 200 av landets kommuner. Det ville være å starte en kamp mot folket. Jeg håper inderlig at partiledelsene straks tar initiativ til å blokkere Sanners form for nytt inntektssystem. Det er jo minst prestisjetap i utsettelse.

I denne situasjonen burde en våken presse se det som en prioritert oppgave å få vite hvordan Agders representanter vil stemme nå i vår.

I denne situasjonen burde en våken presse se det som en prioritert oppgave å få vite hvordan Agders representanter vil stemme nå i vår. Her er det tale om ja eller nei til Sanners forslag. Det finnes på stolene i stortinget ikke noen knapp for tja og kanskje. Og det ville også være av interesse for nominasjonsprosessene å vite hvor kandidatene står.

Omgå Stortingets vedtak

Hva var det så som gikk så forferdelig galt med denne viktige prosessen? Historien får dømme om dette, men følgende synes klart. Dette var ikke noe som kom nedenfra. Kommuner som ville slå seg sammen, kunne jo gjøre det når som helst, og et par stykker har visstnok gjort det. Men noe folkekrav var det slett ikke. Sanners grep med å omgå Stortingets vedtak om frivillighet ved å bruke drastisk økonomisk tvang skapte sterke reaksjoner, i den grad at pågående prosjekt havarerte det ene etter det andre, på tross av vakre intensjonsavtaler. Det er nemlig ikke i tråd med norsk politisk mentalitet å ta fra de små og gi til de store, i alle fall ikke når dette skjer på grunnplanet.

Les også:

Det som kunne rense luften nå, er at lokale politikere rett og slett innrømmer at de har undervurdert motstanden og hatt for stor tillit til Sanner. Ingen skam å snu! Kanskje er det et politisk sunnhetstegn at helt unge «vox populi» (folkets røst) som Amalie og Karoline Dønnestad (Marnardal) med et håndslag feide til side «intensjonsavtalene» i flere kommuner. Jeg kan i alle fall ikke huske noe lignende.

Reform av staten

I stedet bør fokus nå rettes mot reform av staten. Her har både lokalt og sentralt nivå sammenfallende interesser. Nylig ble det på NRK meldt om en dramatisk økning av antall statsansatte fra 2013 til 2016, i all hovedsak i Oslo. I en periode var det visstnok 9 nyansettelser daglig i departementene. På folkemunne tales det om «Oslo-staten», og det er ingen positiv betegnelse. Denne dramatiske økninga skjer selvfølgelig ikke ukontrollert, tvert om er det uttrykk for en villet maktkonsentrasjon og styring ovenfra og ned. På lokalt nivå klager leger, lærere, bedriftsledere over en dramatisk byråkratisering, det meste til skade for selve virksomheten.

Dette var ikke noe som kom nedenfra.

Sentralisering og byråkratisering hører nøye sammen, slik har det vært fra eneveldets tid. Det verste er at her finnes enkle botemidler, nemlig å overføre makt og oppgaver til fylkesmannen og å legge bort store deler av den rapportering, effektivisering, kvalitetssikring og fjernkontroller som tynger statsforvaltninga. Kort sagt, her er endeløst med oppgaver i staten som roper på reform. Og da blir det for lettvint å gå løs på veldrevne kommuner som virkelig strever med å utføre egne og pålagte oppgaver. Det er en nær sammenheng mellom antall biler foran rådhusene og statens forhold til kommunene. Når staten har ryddet på eget bord, vil det være mye lettere for kommuner og regioner å vurdere modeller for samarbeid/sammenslåing. Et havari må ikke bli til hinder for viktig reformarbeid.