«Strukturen på norsk sokkel er et resultat av en fusjonsbølge styrt av direktører uten tanke for hva som egentlig tjener Norge eller norsk sokkel», skriver Alf Ole Ask i en kommentarmandag. Sterke ord.
Litt forenklet mener Ask at fordi regjering og storting gjennom år har abdisert fra å styre norsk oljepolitikk, er norsk sokkel dominert av én aktør, er nærmest uten konkurranse, og har derfor et kostnadsnivå som ikke tjener landets interesser.
Nyansert bilde
Debatt om strukturen på norsk sokkel og næringens fremtid – inkludert om Statoils posisjon – er bra. Men for å konkludere om fremtidig politikk, kreves et mer nyansert bilde enn det Ask bringer frem.
Flere selskaper
At Statoil er en sterk aktør er vi enige om, selv om vår størrelse er blitt redusert etter fusjonen med Hydro olje og gass. Dette fordi Statoil selv har solgt seg ned eller ut av felt. Det har bragt nye selskaper inn på sokkelen, også som operatør. Trenden vil fortsette.
Konkurranse gir mangfold
At konkurranse er bra er vi også enige om. Konkurranse betyr mangfold, behov for små som utfordrer og store som tar et bredere ansvar. Det er for eksempel vanskelig å bestride at uten en aktør med Statoils styrke ville aktivitetsnivået på norsk sokkel gjennom finanskrisen vært lavere og inntjeningen for landet dårligere.
Utfordring
Og at høye kostnader er en utfordring er vi også enige om. Når kritikk er reist mot Statoils bruk av «outsourcing» og «Asia-kontrakter» er det jo ikke akkurat Statoil som er beskyldt for ikke å ha kostnadsfokus. Nå ser vi at kostnadene går ned, effektiviteten øker og norske leverandører har tatt utfordringen, senest dokumentert ved Kværner i Verdal.
Rolledeling og forutsigbarhet
Forvaltningen av norsk sokkel vurderes i store deler av verden som en 40-årig suksesshistorie. To forhold er særlig viktige når Norge er til inspirasjon for nasjoner som utformer sine regulatoriske regimer. En tydelig rolledeling mellom myndigheter og selskaper samt forutsigbarhet i rammevilkår.
Mangfold
Norge har takket være kloke politikere og modige aktører i dag en dynamikk på sokkelen som driver kunnskap, innovasjon og konkurransekraft. Mangfoldet har knapt vært større. Nye selskaper kommer til. Det er skapt formidable verdier for landet. Vi har utviklet en globalt konkurransedyktig næring som sysselsetter ca. 200.000 personer. Resultatene taler for seg selv, så helt «tankeløst» har det vel ikke vært? Hverken fra politikere, direktører eller dyktige medarbeidere
Taper?
Ask avrunder med å stille spørsmålet «hvem vil kjøpe (aksjer i) en taper?» «Taperen» Statoil har siden børsnoteringen gitt aksjonærene en avkastning på nær 400 prosent. Det siste året har selskapets markedsverdi økt med rundt 150 milliarder kroner. Taperen er med andre ord i live.
Fremtid for taperen?
Kanskje har taperen også en fremtid? Kanskje viser 40 års erfaring at det er verdt å holde fast på en politikk med en tydelig arbeidsdeling og forutsigbarhet tilpasset endring i teknologi og markeder? Både av hensyn til selskap og nasjon. Og kanskje er faktisk de av Ask utskjelte direktørene til syvende og sist litt opptatt både av hva som tjener landet og norsk sokkels fremtid?
Og bare for ordens skyld, Regjeringen har faktisk ikke foreslått å selge aksjer i Statoil, slik Ask legger til grunn.