- Det er for lite ros i norsk skole

I disse dager møter omkring 60.000 forventningsfulle barn til skolestart for første gang.

Foreldre er naturlig nok opptatt av læring, trivsel og venner på vegne av skolejenta eller -gutten. Psykologiprofessor Willy-Tore Mørch oppfordrer foreldre til også å høre med læreren om hvilke klasseledelsesstrategier skolen ønsker å følge.

— Jeg synes det er for lite ros i norsk skole. Det er en innebygd vegring fra lærernes side for å gi ros, til foreldrene direkte eller til elevene direkte. På den annen side tar lærere altfor ofte kontakt via e-post, telefon eller meldingsbok for å informere om at barnet har gjort noe galt. Det er ikke veien å gå, mener Mørch.

Tvert imot kan det føre til at eleven mistrives og utvikler skolevegring. Mørch mener det er utelukkende ros og positive tilbakemeldinger som bør komme til hjemmene på måten som nevnt over.

— Foreldre bør ikke gis anledning til å straffe barna, og da snakker jeg om milde straffer som skjenn og reprimander. Det skal ikke gis åpning for dette på hjemmebane etter at skoledagen er over. Grunnen er at det er helt avgjørende at hjemmet og skolen utvikler en god relasjon til hverandre, og at foreldre opprettholder en god relasjon til ungene sine, sier han.

Bør gi jevnlige «gladmeldinger»

Mørch og hans kolleger holder kurs i klasseledelse for lærere. Da oppfordres de til gi elevene positive tilbakemeldinger, gjerne på daglig basis, ved hjelp av det som kalles «happygrams», eller på norsk «gladmeldinger».

- Det kan være helt enkle ting: «Anne har hjulpet sidemannen i dag ved å låne bort pennalet sitt.» Dette kan det stå på lappen som sendes som ranselpost eller på e-post til foreldrene. Dette verktøyet er særlig nyttig overfor de elevene som anses som utfordrende. Selv det «aller vanskeligste barnet» gjør bra ting. Å få høre det, bygger selvtillit og er den eneste veien å gå for at eleven skal oppleve mestring, sier professoren.

- Men hva hvis Anne gjør noe fullstendig uakseptabelt i løpet av skoledagen, skal ikke foreldrene få vite om det straks?

— Ved en akutt situasjon, det er klart at man skal reagere som lærer. Man skal ta barna det gjelder ut av situasjonen og det skal reageres øyeblikkelig mot Anne, bestemt men rolig. Men man skal aldri sende eleven hjem, eller ringe foreldre midt i skoledagen, sier Mørch.

Grunnen til det er at situasjonen er over uansett, det er ikke så mye mer en får gjort der og da. I slike situasjoner må skolen invitere foreldrene til samarbeid om å løse utfordringen. Og den fysiske samtalen med foreldrene, med eller uten eleven, må gjerne skje allerede samme ettermiddag eller kveld, mener professoren.

- En forestilling om at ros er noe som skal fortjenes

- Det er en forestilling i Norge om at «det skulle bare mangle at barnet ikke oppfører seg bra på skolen». Ros er noe som skal fortjenes. Men det er enkelthandlingen som skal ha ros, den som skal gis oppmerksomhet, det er ikke barnet, sier Mørch.

Han peker på at det finnes elegante strategier og et stort arsenal av instrumenter som læreren kan bruke i arbeidet med utfordrende elever.

— Er det en elev som vandrer rundt i klasserommet, gi ros til eleven som har pult ved siden av og som sitter rolig der. « Du sitter i ro på stolen din, Even. Det er fint». Da gir man oppmerksomhet til atferden man vil at den vanskelige eleven skal gjøre, i stedet for negativt oppmerksomhet til eleven som gjør noe galt, sier Mørch.

- En fare ved å dyrke ros

— Mørch har helt rett i at atferd mye sterkere formes av positive tilbakemeldinger enn negative. Det er ikke noe gærent med ros, det er mye bedre å rose for mye enn for lite.

- Men en fare ved å dyrke ros er at det kan spille opp til en konfliktskyhet. Noen ganger må man kunne snakke om elefanten i rommet.

Det sier Jan Ketil Arnulf, ledelsesekspert og førsteamanuensis ved Handelshøyskolen BI.

Det ble debattert da lektor Karl-Eirik Kval i vinter kom med boken «Det store skolesviket». Kval er kritisk til norsk skole, viser til det store fraværet dagens elever har og mener skolemyndighetene har gitt elevene altfor stor frihet til å ødelegge sin egen skolegang.

Dette er tanker Arnulf er helt enig i, og han tror dessuten mange lærere føler maktesløshet.— Derfor tror jeg ikke det er å riktig å si at problemet er for lite ros, selv om det sikkert noen steder også kan være det. Det er et helt annet sted skoen trykker i norsk skole, og det er at lærere for sjelden kommer i posisjon til å kunne påvirke atferd, sier han.

Krever omfattende påvirkningskraft

Grunnen, mener han, er at eleven er omgitt av så mange andre konkurrerende atferdsformende tiltak.

— Det er den digitale arenaen, ulike sosiale miljøer og hjemmet. Mørch tar til orde for en systematisk og omfattende tilbakemeldingskultur som ideelt sett høres fin ut, men den krever stor påvirkningskraft, noe de fleste lærere ikke har, mener han.

Arnulf tror det kun er den læreren som er utrolig energisk og en ørn til å bruke verktøyet, som vil få utbytte av «gladmeldinger».

— Faren er til stede for at «gladmeldinger» ender opp med å overdekke maktesløsheten i stedenfor at de blir reelle pedagogiske virkemidler til påvirkning, sier Arnulf.

Utdanningsforbundet: Dette tror vi at lærere gjør

Politisk rådgiver i Utdanningsforbundet og mangeårig rektor, Jens Garboe, mener dagens lærere er klar over at positiv bekreftelse har stor betydning.

— Lærere må skjønnsmessig vurdere hvordan de skal både rose, kritisere, støtte, drive grensesetting, oppmuntre, gripe inn og så videre overfor enkeltelever mange ganger hver dag, sier han.Lærere skal bidra til tett og god kontakt med hjemmet, som har hovedansvaret for barns oppdragelse.

— De bør gi ros når det er relevant, på en ekte og nær måte, og tilpasset elevens alder og modningsnivå. Det tror vi at lærere gjør. Så er det bra om de har god dialog med hverandre om dette og med hjemmene. Det tror vi også at de har, sier Garboe.

FAKTA:

Professor Willy-Tore Mørch forankrer utspillet sitt i mange års erfaring med hvordan skolen og lærere ser på bruken av ros og belønning.

Siden 1999 har han ledet arbeidet og forskningen med de landsomfattende programmene «De Utrolige Årene», herunder et program for ansatte i skolen.

Ros er et av de første temaene som tas opp og det utløser alltid debatt i samtalene med lærerne.

Forskningen på effekten av skoleprogrammet startet i 2009 og er i en sluttfase i år.

«De Utrolige Årene» finansieres av Helsedirektoratet. Implementering av programmene ledes fra Regionalt kunnskapssenter for barn og unge Nord; RKBU Nord, UiT Norges arktiske universitet i nært samarbeid med RKBU Vest, RKBU Midt-Norge og St. Olavs Hospital.

Twitter: Få familie- og oppvekststoff fra kristine_gl.