Det mest overraskende med Rihannas åttende album, er at det ikke inneholder en eneste åpenbar hit. Paul McCartney— og Kanye West-samarbeidet «FourFiveSeconds» er utelatt, førstesingelen «Work» er vel så enerverende som fengende og ingen av de andre låtene er spesielt radio- eller klubbvennlige. Det «Anti» derimot har mye av, er seige R&B-beats og dunkel, stein stemning. Om det ville være drøyt å kalle musikken eksperimentell, gjør i hvert fall Rihanna ting ingen kan ha forventet av henne.Det gjelder også valgene av låter og samarbeidspartnere. «Kiss It Better», for eksempel, har myke 80-tallssynther og solo av Extreme-gitarist Nuno Bettencourt. «Same Ol’ Mistakes» er en svært - svært! - originaltro Tame Impala-cover. Og «Love on the Brain», som er skrevet av Fred Ball fra Fredrikstad og har Jarle Bernhoft på gitar, er noe så lite opplagt som en doo-wop-pastisj.
Ingen av disse låtene er mindre enn interessante. Mest umiddelbart gripende er likevel den helt tradisjonelle soulballaden «Higher». Rihanna skriker seg hes som en annen Etta James - hun høres sant å si full ut - og i to korte minutter fremstår den vanligvis så uangripelige popdivaen som et sårbart, feilbarlig menneske.