USA 2011

Skuespillere: Leonardo DiCaprio, Naomi Watts, Judi Dench

Egnethet: Ungdom/voksen

Et portrett av den legendariske sjefen for det amerikanske etterforskningsbyrået FBI gjennom nesten femti år, John Edgar Hoover (1885 — 1972), kan bli nesten hva som helst. Hva som helst, sett i forhold til politisk ståsted, rettsoppfatning, kulturell og sosiologisk forståelse, seksuell adferd, ren psykologi, løgn...jeg tror vi stopper her.

Dette filmportrettet våger å være ærlig. Hvor ærlig kan ikke denne anmelder avgjøre, men dens vilje synes å være en etterstrebing av sannheten, uten å bli vulgært utleverende.

Derfor får vi de bemerkelsesverdige karriérelinjene hans innen FBI, samtidig som filmen også blir et portrett av organisasjonen FBI, fra J. Edgar Hoover dannet den første gruppen i 1924 til hva det var blitt i 1972. Denne delen er utført med et fyndig dramatisk håndlag og en understrekning/uthevelse av vendepunkter, utvidelser, lykketreff – og misgrep.

Som en skygge strekes hans privatliv opp, derigjennom utfylles også J. Edgar Hoovers psykologiske profil: Hans sterke morsbinding, hans helning mot det homoseksuelle, hans energi, som fikk mesteparten av sitt utløp gjennom oppbyggingen og den stadige videreføringen av FBI, hans løgnaktighet og hans fasadedekorering av seg selv.

Et par korte riss i så måte: Han levde sammen med sin mor helt til hennes død. Hans nestkommanderende i FBI var også hans livslange nære venn,. Vennen erklærte åpent til J. Edgar at han elsket ham, J. Edgar sa det bare til seg selv. Og i det bildet J. Edgar ga samfunnet av legenden J. Edgar, var det både tildekninger av sannheten, fravær av sannheten og ren løgn.

Det er et dypt fengslende portrett Clint Eastwood gir oss. Foruten å være filmens regissør og produsent, er han faktisk også filmens komponist. Clint Eastwood er selv en habil pianist og han har skrevet musikk til flere tidligere filmer, som oftest verk andre filmskapere har regissert/produsert.

"J. Edgar" er ikke lineær i fortellerstrukturen. Den veksler mellom den unge, den middelaldrende og den virkelig aldrende J. Edgar Hoover, men nesten hver sekvens sees i over - eller underlys av de forutgående scener. Regien har en myndig ro, uten å bli treg, fortellerlinjene er, som berørt tidligere, understrekende og poengterte. Leonardo DiCaprios talent synes å vokse med alderen, hos visse Hollywood-skuespillere virker det iblant å være totalt annerledes. DiCaprio makter troverdig å gi oss både den unge, den middelaldrende og den aldrende J. Edgar, både i fysisk pondus og i stemme.

Britiske Judi Dench som hans mor står i særklasse blant de øvrige rollene. Hun tolker morens kraft, vilje og manipuleringsevne med et bydende nærvær og ytterst skarpslepne nyanser.

Sum: Meget fengslende!