De er fra samme nasjon, begge er fantastiske fotballspillere, men der stopper også likhetene.
Der en hel fotballverden fordømmer Suarez for sin tredje idiotiske biteepisode, så erstattes han av en av fotballens sanne forbilder, senòr simpàtico, hedersmannen Diego Forlan.
Forlan historie er en fotballnovelle, en fotballroman. Den som på mange måter startet den gangen han var et lysende tennistalent, men hvor en tragisk bilulykke snudde alt på hodet for familien Forlan.
Hans elskede søster Alejandra var involvert i en grusom bilulykke, hvor hennes kjæreste døde og hun selv ble invalidisert. Da bestemte unge Diego seg for å følge i sin bestefars og fars fotspor, å bli fotballspiller.
Når man hører en historie om en ungdom, et ungt idrettstalent, som lover sin søster; jeg skal bli en god fotballspiller og ta godt vare på deg og familien min, så føler man litt ekstra for denne spilleren. Uansett hvor han spiller. Eller for hvem.Diego Forlan har hatt en fantastisk fotballkarriere, han har — som sin bestefar og far - vunnet Copa America, han har skåret flest mål og spilt flest landskamper for Uruguay, han er blitt toppskårer i Spania og Europa, ble kåret til VM's beste spiller i Sør Afrika 2010, han fikset semifinaleseieren over Liverpool i Europaligaen i 2010 og skåret begge målene i finalen mot Fulham.
I møtet med andre mennesker, så blir man av og til slått over deres aura, deres godhet, vennlighet og tilstedeværelse. Diego Forlan er en slik type. Jeg husker hans spede begynnelse, i klubben han lovet sin søster å spille for i Europa, Manchester United. Tilfeldighetene ville seg slik, at jeg bodde på samme hotell som ham og lagkameratene, i den vakre spanske byen La Coruna. De skulle møte Deportivo til Champions League-kamp kvelden etter.
Jeg skulle ut på joggetur, og da heisedøren åpnet seg, var det to vennlige blå øyne som så rett i mine grønne og han smilte og sa et høflig hei. Jeg utnyttet disse sekundene godt og vi hadde en slags vennlig dialog. Da heisedøren åpnet seg tok han meg i hånden, så meg i øynene og sa takk. Fotballkamper kommer og går, noen blir historie med en gang dommeren har blåst den av, men slike øyeblikk som dette glemmer man aldri.
Diego Forlan er nå blitt 35 år, han spiller i Japan, men fortsatt er han definsijonen av en toppidrettsutøver. Han tar bedre vare på kroppen sin enn de aller fleste andre fotballspillere, han har alltid trent mye (mest) og i kveld, mot Colombia, så skal han igjen bære nasjonens forventninger om gjenskape VM-suksessen fra 2010. Da må Diego Forlan gjøre, som han stort sett alltid har gjort, etter at han la bort tennisrackerten til fordel for fotballsko, skåre mål. I spann med en annen nasjonalhelt er det tvingende nødvendig, Edison Cavani og Diego Forlan må begge løpe mye og godt, for det vakre landet med godt under 4 millioner innbyggere.
For å kunne skyte dem til en kvartfinale på bekostning av kveldens motstander Colombia.
Og på den måten flytte fokuset bort fra den skammelige handlingen til den fantastiske fotballspilleren Luis Suarez.
I kveld banker hjertet mitt litt ekstra for Diego Forlan. av flere årsaker. Jeg innrømmer det så gjerne.
Og Diego Forlan kan forsterke sin rolle, som en av Uruguays mest elskede og beunderede idrettsutøvere.
Måtte lykken stå ham bi.