Mange hørte på Asle Beck sist. Det fins mange gode grunner til å gjøre det igjen.
Han sikret seg mange fans da han slo gjennom i 2008 med debutalbumet Tanker fra i går og låter som «Skur 55» og «Varme vinder».
Det er noe spesielt med denne artisten fra Oslo. Stemmen, sårheten og den melankolske klangen i den. Samtidig er det noe behagelig og romantisk i den. Det er det også i tekstene og i melodiene. Man kan få lyst til å mene at dette ikke er særlig originalt eller moderne, men lytter du noen ganger så er det lett å bli hekta.
Dette er som Finn Kalvik og Chris de Burgh på sitt beste. Ikke særlig hipt, med andre ord. Men så er det altså dette med stemmen og hele pakken som forfører. Når Asle Beck synger den fine balladen «Tro meg», er det lett å tro på ham. Tittelkuttet er fengende så det holder. Den nostalgiske og fargerike historien om oppveksten på Grünerløkka er flott. Det er også sangen om Finnmark og den fine og fristende «Langt inn i fremtiden».
Dette kleber seg fast i all sin umoderne prakt og manglende stilisme. La de andre gjøre nybrottsarbeid. La Asle Beck holde på med sitt.
