Les svaret fra psykolog Frode Thuen lenger nede i saken.
Jeg har brukt 18 år på prosjekt Familie. Vi har fått flere fantastiske barn. Men barnas far — min mann - har jeg kanskje skjemt bort i min iver og motivasjon og mitt arbeid for å skape den familien og den plattformen for barna, som jeg selv ikke hadde da jeg vokste opp. Jeg har på ulike måter sagt og tydelig signalisert at jeg har savnet ham i dette prosjektet, men hver gang har jeg resignert når han ikke har vist vilje eller ønske om å endre seg.
Nå orker jeg ikke mer. Helt kort vil jeg oppsummerer det slik: Jeg er sliten av å krangle, legge til rette for, be og pent spørre om han vil være en del av denne familien, om jeg kan få lov til å ta plass, om jeg kan få støtte, om han kan være min beste venn.
Skilsmisse er ikke et enkelt valg
Jeg har selvfølgelig brukt laaaaang tid på å komme frem til beslutningen om at jeg har lov til å si at jeg vil ut av dette forholdet. Og jeg har ikke minst vurdert konsekvenser for barna - som jeg virkelig elsker høyt og prioriterer høyt. Så når du igjen kun fokuserer på det negative ved samlivsbrudd og barnas tap i din artikkel på nettmagasinet Psykologisk.no, så kjenner jeg at jeg blir møkk forbannet. Dette er det eneste som står i artikkelen om barna: «Hvis man likevel velger å avslutte samlivet, øker det risikoen for problemutvikling hos barna, noe som kan gi opphav til bekymring hos foreldrene».
Vet du Thuen, det er ikke så enkelt. Mine barn har tydelig vist at de syns det har vært vanskelig for dem i denne perioden hvor foreldrene deres har slitt. Ville de ikke fortsatt med det, om jeg bare hadde blitt i forholdet? Og hva hadde mine barn lært av hva et kjærlighetsforhold skal være, om jeg hadde fortsatt et forhold der jeg ble tatt for gitt og ikke hørt? Hva hadde de lært om selvrespekt? Og hva hadde jeg etterhvert hatt av glede og overskudd å gi barna og andre rundt meg? Og hvis vi åpenbart ikke var bestevenner og kjærester lenger, men likevel valgte å bo sammen av hensyn til barna, og dette gjorde (en av) dem misfornøyd, deprimert og sliten - hva ville vi da lære dem om verdier og valg?
Samlivsbrudd er ofte komplekse
Ja, mine barn påføres en sorg. De aller fleste barn ønsker at mamma og pappa skal bo sammen - og det gjelder absolutt mine. Men du som psykolog burde se at samlivsbrudd som oftest er komplekse. Og at det også for barna har stor betydning hvordan vi som voksne både gir dem rom til å sørge og viser dem at dette ikke er verdens undergang. At det har stor betydning hvordan vi opptrer. Verden er full av nyanser, også hva gjelder skilsmisse og konsekvenser for barn. Det handler mye om hvordan man tar det, og vi kan gjøre mye for å hjelpe barn gjennom skilsmisser.
Det gjør selvsagt vondt å oppleve tap - og skilsmisse er et tap! - men også barn kan vokse og lære av det dersom de møtes av varme og kloke voksne som ikke fremmer konflikt. Motsatt vet vi at mange er blitt problembarn og offer på ulike måter, nettopp fordi de vokste opp i en dysfunksjonell familie. Det er ingen fasitsvar i livet, og et samlivsbrudd er ikke alltid bare negativt for barna.
Frode Thuen svarer:
Du har helt rett; et samlivsbrudd er ikke nødvendigvis bare negativt for barna. Noen ganger er det til det beste. Enkelte barn — og særlig ungdommer, kan til og med gi uttrykk for at de ønsker at foreldrene skal skille seg. Men også blant alle dem som ikke ønsker det, kan det for noen likevel innebære en positiv forandring - alt i alt.
Går ut over barna
De aller fleste barn og unge har imidlertid et sterkt ønske om at familien skal holde sammen. Derfor blir de også svært skuffet hvis foreldrene flytter fra hverandre, og mange skilsmissebarn sliter i etterkant av foreldrenes samlivsbrudd. Som gruppe har barn av skilte foreldre dessuten høyere risiko for å utvikle problemer av ulike slag, sammenlignet med barn som vokser opp i intakte familier.
I den artikkelen som du refererer til, har jeg for øvrig fokus på de voksnes reaksjoner etter samlivsbrudd, og jeg skriver derfor ikke noe om hvordan barna reagerer. Men det er selvsagt helt riktig som du påpeker, at «samlivsbrudd som oftest er komplekse». Ingen familier er like, akkurat som ingen samlivsbrudd er like.
Hvordan foreldrene opptrer vil påvirke barna
Og både for voksne og barn er det stor variasjon med hensyn til hvordan bruddet blir opplevd og taklet. Så selv om forskningen viser at både barn og voksne har økt risiko for problemutvikling i forbindelse med samlivsbrudd og familieoppløsning, er det likevel mange nyanser i dette bildet.
Nyansene er ikke minst knyttet til hvordan foreldrene opptrer overfor hverandre, og hvordan de beskriver og forklarer bruddet overfor barna. Hvis foreldrene klarer å samarbeide seg imellom, samtidig som de er forståelsesfulle og støttende overfor barna - vil barna som regel forsone seg med den nye familiesituasjonen etter en tid, og ellers utvikle seg normalt. Selv om de kanskje alltid vil bære med seg en sorg over at foreldrene skilte lag. Hvis foreldrene derimot ikke klarer å samarbeide, eller de ikke er lydhøre for barnas behov, er det langt større risiko forbundet med samlivsbrudd.
Jeg møter mange foreldre som vurderer å gå ut av sine samliv, og som bekymrer seg for barna - enten de velger å bli værende i forholdet, eller de velger å gå. I slike situasjoner finnes det naturlig nok ingen fasitsvar for hva som er best for barna. Det som imidlertid er sikkert, er at barn trenger foreldre som ser dem og ivaretar dem på en omsorgsfull og støttende måte - uansett om de velger å fortsette sammen eller de flytter fra hverandre.
Ikke opplagt hva som er til barnas beste
Uavhengig av valget, vil det kunne innebære å sette barnas behov foran sine egne, og å løfte seg ut av sitt eget perspektiv. Samtidig er det ikke alltid opplagt hva som er til barnas beste. Det som kan oppleves som en katastrofe på kort sikt, vil kanskje fremstå som en god løsning - eller nærmest en nødvendighet, på litt lenger sikt.
Det er for øvrig ikke slik at barnas behov under alle omstendigheter må gå foran egne behov - uansett situasjon. Hvis det å bli værende i et destruktivt samliv innebærer at en selv går til grunne, psykisk eller fysisk, er det høyst forståelig at man velger å gå, selv om det vil kunne påføre barna skuffelse og sorg.
Spørsmålet er hvor ens egen tålegrense går; hvor langt man er villig til - og hvor langt man bør, strekke seg. Det er et evig dilemma.