I en hall bortgjemt på toppen av Eikås motorsenter, møter vi Håkon Pedersen. 25 år gammel har han klart å gjøre hobbyen til sin arbeidsplass, og er en av to profesjonelle trial-kjørere i Norge.

Det startet som 11 åring, en nabo fikk han med, og siden har han ikke sett seg tilbake.

— Jeg hadde spilt fotball og håndball noen år, men var ikke særlig god, så jeg fant ut at jeg måtte prøve noe nytt. Så ble det trial, og siden har det blitt mer og mer, og jeg har blitt bedre og bedre, forteller Pedersen mens han fortsatt sitter på sykkelen.

Håkon Pedersen trives best når han kan bruke tørre steiner som hinder.

Med rundt tusen aktive i landet, er ikke sporten den største i Norge. For Pedersen har ikke det vært negativt, men han tror ikke folk har den rette oppfattningen av sporten.— Folk tror at motorsport bare er penger, dyrt utstyr og lite trening. Men i min motorsport er det vannvitig mye trening, 4-5 timer dagen. Det går mye tid til både fysisk trening, og trening på sykkel, i tillegg blir det en del timer med skruing.

Avhengig av foreldrene

Kulden har sendt oss inn i hallen, i det ene hjørnet pumper en varmeovn ut så mye varme den klarer. Helst vil han kjøre ute, og gjerne på tørre steiner.

Når Bergens Tidende møter han, er han på en ferie hjemme i Norge. I vinterhalvåret har han flyttet til Spania. Sammen med verdenseliten oppholder han seg i området rundt Barcelona, et ypperlig område for trening.

— Det er mye bra natur i området der nede, og naturlige hinder ute. Det blir lite kjøring på ferdiglagde løyper, forteller han.Det var på idrettslinjen på videregående han bestemte seg for å satse skikkelig på trial, men uten foreldrene hadde han aldri nådd dit han er nå.

— Det har blitt mye hjelp fra mine foreldre. Uten det så kommer man ikke langt i denne sporten. Man må ha foreldre som er med på trening, hvertfall når man er mindre. De må reise rundt på løp med oss og foreldre må offre en del.

Sammenlignet med andre idretter kan man fort bli alene. Ser man bort i fra foreldrene, har det blitt mange timer alene i hallen på Eikås.

— Det er ikke som i fotball, her må man trene mye alene, men vi har en del fellessamlinger vi også. Siden sporten er så liten så kjenner man alle som er med i konkurransene. Trial er som en stor familie.

- Må like å være redd av og til

— Horfor driver du med trial?

— Mestringsfølelsen trigger meg, og er det som gjør at jeg driver med dette. Og så er det alltid nye utfordringer, hvor man må være kreativ og hele tiden finne nye løsninger.

SEIER: Pedersen sikret seg en solid førsteplass i inndendørsmesterskapet i Ingoltstad i slutten av januar.

Utfordringer er det nok av på banen. Hinderne er store og overflatene ujevne. Noen ganger ligger motorsykkelen loddrett i luften, eller verre, den er på vei med ryggen mot bakken.— Jeg må være fokusert på det jeg skal gjøre, og så gi gass, ler han og legger til

— Vi har mye adrenalin i kroppen, og det er sjelden vi slår oss når vi faller. Folk sier vi er litt som katter, vi landet alltid på beina.

Pedersen starter sykkelen og setter fart mot en stor stein. Med en enkel bevegelse står han godt plassert på toppen av steinen. Han står rolig, balanserer sykkelen uten å sette beina i bakken. Med hele kroppen tar han sats og hopper flere meter fremover, og lander perfekt på en steinblokk, på andre siden.

— Man får ikke alltid tid til å tenke så mye, men i det man får den følelsen av å være redd så blir man sjerpet og reagerer kjappere. Det er en litt god følelse også. Man kan ikke holde på med dette hvis man ikke liker å være litt redd av og til.

Fra publikumsplass ser det imponerede ut, men også litt sykt ut. Uten hemninger hopper de fra den ene skarpe steinen til den andre. Selv om sporten er liten i Norge får den mye oppmerksomhet i andre land.

— I Spania og Frankrike er sporten mye mer kjent. Folk vet hva de går til når de kommer for å se en konkurranse.

PUBLIKUMSSPORT: I Tyskland er sporten stor, og arenaen var fullsatt med 3000 tilskuere under mesterskapet.

Det legges mange filmer ut på nett. Sponsoren til Pedersen er tilstede med filmfolk under alle VM-løpene. Når han ser seg selv i ettertid går det litt opp for han hva han faktisk driver med.— Jeg tenker det at vi er litt galen, men også litt på hvor mange likes jeg får når det legges ut, ler Pedersen.

Drømmer om å bli verdensmester

Når han legger fra seg motorsykkelen, tar han seg gjerne en tur på en helt vanlig sykkel uten motor. Det blir lite sofasitting på Pedersen, og han trives best ute.

— Jeg sykler en del, og liker å løpe i fjellet. Jeg klarer ikke å sitte i ro noe særlig, må alltid gjøre noe, sier han med et smil om munnen.

Han husker tilbake på sine første turer, som gode turer. Før kunne han bli redd når han sto på toppen av de høyeste hindringene, men nå er de blitt så hverdagslige at han knapt tenker over det.

— Det må være ganske heftig skal jeg få den følelsen. Men jeg husker første gangen, jeg ville bare kjøre og kjøre og kjøre. Det gikk kjapt å lære nye ting, og mestringsfølelsen var stor. - Hva er drømmen?

- Det er å bli verdensmester, det er det jeg jobber mot.