På veggen i stua hjemme i Greipstad henger et brodert bilde av en langhåret prinsesse som sitter på ryggen til en isbjørn. Bildet er fra eventyret om Kvitebjørn kong Valemon — det fortalte min morfar meg en gang han var på besøk fra Bergen. Jeg husker at han nikket mot bildet og spurte om jeg visste hvem som hadde laget det. «Mormor?», prøvde jeg. «Meg» sa han.

Vilde Sagstad Imeland er 27 år og kommer fra Greipstad. Hun bor i Oslo, hvor hun tar master i sosiologi, anmelder bøker og jobber som debattredaktør i NATT&DAG. I diskusjoner blir hun ofte enig med begge sider. Foto: Siv Dolmen

Min morfar jobbet som elektriker i femti år. Brodering begynte han med da min bestemor sa til ham at det var noe han aldri ville få til som mann. En enorm provokasjon for en som var vant til å arbeide med tynne ledninger og avanserte koblinger. Morfar tok det som en utfordring, uten å tenke over, tror jeg, at det å brodere bilder brøt litt med 1960-tallets idé om hva slags aktiviteter en mann skulle bedrive etter arbeidstid. Vi mennesker lærer tidlig å se på noen handlinger som iboende kvinnelige eller mannlige. Jeg tror at dette preger vår oppfatning av hva vi kan — og ikke kan gjøre til enhver tid. Selv om vi liker å tenke på oss selv som helt frie, er vi i varierende grad fanget av noen uskrevne regler som gjelder for våre respektive kjønn - regler som hvis de brytes, vil føre med seg ubehag eller vekke oppsikt.

Jeg husker at han nikket mot bildet og spurte om jeg visste hvem som hadde laget det. «Mormor?», prøvde jeg. «Meg» sa han.

Det å brodere bilder av norske folkeeventyr er et nokså uskyldig eksempel på et brudd med etablerte kjønnsrollemønstre. Det er verken særlig politisk eller livsomveltende.Det finnes likevel tilfeller hvor eksisterende forventninger til kjønn kan tenkes å ha større betydning.

Jeg kjenner en kvinne som etter å ha gjort det slutt med sin samboer, lot faren få ha hovedomsorg for deres felles barn. Hun har fortalt at hun selv tenkte på dette som uproblematisk, helt til hun opplevde reaksjonene fra samfunnet rundt. Mange synes at det er riv, ruskende galt at hun som mor lar far få være nettopp far. Hun opplever seg til tider både mistenkeliggjort og avskydd for sitt valg. Er hennes fortelling enestående? Jeg tror ikke det.

En av de som best setter underliggende spenninger mellom kjønn på spissen, er den svenske regissøren Ruben Östlund. I hans film Turist følger vi en familie gjennom en skjebnesvanger uke på skiferie i Alpene. Filmen begynner idet familien, mor, far og to små barn, sitter på en uterestaurant på et høyfjellshotell og nyter en lunsj mellom slalåmøktene. Plutselig overraskes de av det som skal være et kontrollert snøskred - en lavine, men som i et øyeblikk ser ut til å komme ut av kontroll, og være i full fart på vei mot restaurantgjestene. Faren slipper alt han har i hendene og spurter i dekning - bort fra moren og de to barna som sitter igjen ved bordet. Når snøføyken legger seg og skredet stopper like foran restauranten, er alt forandret. Plutselig har faren gått fra å være en trygg og omsorgsfull far til å vise seg som en feiging - klar til å forlate familien sin for å redde seg selv. Dette greier han ikke leve med.

Det er selvfølgelig forståelig at man springer i dekning når man frykter for sitt liv. Likevel er Östlunds film et fantastisk tankeeksperiment fordi den på en uskyldig måte får fram følelser rundt tanken på en far som forlater sine barn for å redde seg selv. «Hva ville du gjort?» var et spørsmål jeg hørte bli stilt flere ganger på vei ut av kinosalen første gang jeg så filmen.

Uskrevne regler blir ofte tydelige først når noen bryter dem. Mens noen regler kommer fra dype kulturelle og nedarvede forestillinger, som ideen om den modige far eller den hengivne fulltidsmor, er andre regler mer flyktige og handler om hva som er akseptabelt innenfor visse miljøer, til ulike tider. Spørsmålet er om disse reglene bare eksisterer som forestillinger i en kollektivt nedarvet mentalitet, og om det i så fall er mulig å kvitte seg med dem.

Uskrevne regler blir ofte tydelige først når noen bryter dem.

Min morfar ble etter hvert flinkere enn min mormor til å brodere. Det ble klokkestrenger og løpere til alle i familien. Han gav seg i kast med en tolkning av Brudeferd i Hardanger, men jeg tror aldri han ble ferdig. Hadde min morfar vært ung og begynt å brodere i dag, kan det tenkes at han ville blitt oppmuntret til å lage en instagramkonto eller en broderingsblogg, og at han kunne brodert på fulltid. Jeg tror det er like mulig å tenke seg et samfunn der mannen ikke må være modig og kvinnen ikke er gal når hun gir fra seg hovedomsorg for sitt barn, som det er å tenke se en broderende blogge-bestefar.