For meg må de gjerne kalle seg palestinere eller kystarabere eller hva som helst, det må de nesten få bestemme selv. Men hva de kaller seg skal vel uansett ikke virke inn på deres rettigheter?

Vel, sett fra ortodokse jøder eller kristensionisters ståsted, har jødene evig rett til Det hellige landet fremfor alle andre, uavhengig av tid og situasjon. Den diskusjonen står jeg over, den foregår på et eget språk. Sett fra et mer sekulært ståsted, vil en derimot blande inn tanker om likeverd, menneskerettigheter og en befolknings rett til selvbestemmelse.

Sionismen var i utgangspunktet en sekulær bevegelse, men med en bevissthet om jødenes historiske røtter i Palestina.

Sionismen var i utgangspunktet en sekulær bevegelse, men med en bevissthet om jødenes historiske røtter i Palestina. (Ikke desto mindre ble både Argentina og Uganda, så smått, påtenkt som mulig sted for et jødisk nasjonalhjem). Etter den første sionistkongressen i Basel i 1897, ble et par rabbier sendt til Palestina for å sjekke forholdene. De meldte tilbake: «The bride is beautiful, but she is married to another man». Det ble altså allerede da konstatert at landet var opptatt, bebodd av en arabisk befolkning. Til å begynne med tok ikke den sionistiske bevegelsen dette inn over seg i særlig grad.

Theodor Herzl, grunnleggeren av den politiske sionismen, hadde tro på at det ville gå seg til, at araberne etter hvert ville se fordeler med — og trives med - jødiske etableringer; bl. a. beskrevet i boken Altneuland (1902). Og innvandringen til Palestina, særlig fra Øst-Europa, gikk sin gang. Likevel utgjorde jødene knapt 10 % av den totale befolkningen i Palestina i 1917, da Balfour-erklæringen så dagens lys. Ze’ev Jabotinsky, som på denne tiden skulle bli den fremste ideologen for den sionistiske høyresiden, hadde en helt annen tilnærming til problemet. Han mente det var helt uaktuelt å forhandle og samarbeide med araberne som en tilnærmet likeverdig partner. Oppskriften var å bygge opp en militær makt som var så overlegen i styrke at araberne til slutt ydmykt ville ønske samarbeid på grunn av underlegenhet. Det var den eneste måten å kolonisere allerede bebodd land på.

David Ben-Gurion uttrykte faktisk stor forståelse for den arabiske motstanden: «Det de ser, er at vi kommer og tar landet deres. Hvorfor skulle de finne seg i det?

På denne bakgrunn er det ikke underlig at den arabiske befolkningen var både skeptiske og motvillige etter som masseinnvandringen økte på, samtidig som planene om et jødisk nasjonalhjem tydeligere fremstod som planer om en egen jødisk stat, og deling av landet deres. Palestina var, naturlig nok, ikke et eget land på dette tidspunkt, ettersom det hadde vært en provins i Det ottomanske riket. Men da dette smuldret opp, vokste det fram en økende nasjonal bevissthet i befolkningen. David Ben-Gurion uttrykte faktisk stor forståelse for den arabiske motstanden: «Det de ser, er at vi kommer og tar landet deres. Hvorfor skulle de finne seg i det?» Ikke desto mindre ble det Jabotinsky-doktrinen han i praksis fulgte, som leder for det sionistiske samfunnet i en årrekke.

Da FN i 1947 ga tilslutning (såvidt) til en delingsplan for Palestina, utgjorde jødene 1/3 av befolkningen, men ble tiltenkt 56 % av arealet, foruten at oppdelingen utgjorde et mosaikk hinsides enhver fornuft. (FN hadde for øvrig hverken kompetanse eller mandat til å behandle saker om deling av land). Nå var i realiteten ingen av partene enig i denne delingsplanen. Araberne var ærlige og sa et klart nei, men sionistene mente det var taktisk riktig å si ja, selv om de ikke så dette som den fremtidige løsningen, bare et skritt på veien. Menachem Begin, på denne tiden terroristleder, avviste planen kategorisk og i sterke ordelag neste dag.

Den falmende kolonimakten Storbritannia tok, av gammel vane, beslutninger uten at befolkningen det angikk ble tatt med på råd. Det fikk ulykksalige konsekvenser. Kan vi erkjenne at det ble begått urett mot et folk innerst i Middelhavet dersom vi f.eks. kaller dem kystarabere og ikke palestinere?