Det er tretten av dem. Og alle biter. Men de klarer ikke å overmanne Trym Bjønnes.
Han trosser de hissige minusgradene, og kaster jakka.
— Bildene blir kulere sånn, smiler han, mens en mild blåfarge fester seg i ansiktet hans.
Han er vant til kameraer nå. Kanskje begynner han å bli litt lei av dem også. Det er halvannet døgn siden Grand Prix-finalen i Oslo spektrum, som endte med tap. Og seier.
For selv om Fjellfolk ikke gikk videre til den såkalte gullfinalen, så klarte de å engasjere hjembygda. Flere hundre tok turen fra Bykle til hovedstaden. I bunad. Det var knapt en husstand som ikke var representert.
— Det mest positive med hele Grand Prix er at vi fikk med oss gjengen fra Bykle og at de fikk med seg den opplevelsen, sier Bjønnes.
— For jeg har alltid vært sterkt knyttet til denne plassen. Det er dette som er hjemme, konstaterer han.
Og det er det faktisk bare 900 mennesker i hele verden som kan si.
Kake fra bygdaIngen biler kjører forbi. Ingen roper eller skriker. Ingen maser. Det er så stille som det bare kan være i Setesdal. På Samfunnshuset har de servert kake til sine hjemvendte MGP-helter. Kultursjefen har fortalt hvor mye Fjellfolk betyr for Bykle. Hvor stolte menneskene i bygda er.
Og følelsen er gjensidig.
Bjønnes snakker riktignok som om han har bodd hele livet midt på Karl Johan, men han er setesdøl god som noen. Oppvokst på Hovden, der han ble født i 1991. Da var han ni år gammel.
Fram til da hadde pjokken nemlig bare hørt Wenche Myhre og låtene fra Hakkebakkeskogen. Men av ukjente årsaker satte ni år gamle Trym på en LP hjemme i stua. En LP med bluesens egen amerikanske gudfar. Muddy Waters.
— Det traff meg veldig hardt. Jeg hadde aldri hørt musikk som var så intens. Det var så mye følelser. Tilstedeværelse. Og en følelse av "nå eller aldri". Som om han måtte synge de ordene, ellers kom det til å gå galt. Og så var det de blå tonene, de man ofte finner i folkemusikken også. De som er litt skumle. Litt farlige. Det appellerte veldig.
Ikke koseligBlues-oppvåkningen gjorde at Bjønnes selv begynte å spille munnspill. Han havnet i det lokale bandet Rubber Biscuit som 14-åring. Tre år senere debuterte han på scenen som soloartist. Med dreadlocks og en politisk ladet protestvise på UKM i Arendal.
Det mørke fra Muddy Waters hadde han tatt med seg.
— Jeg er veldig glad i å ha det koselig. Men når det gjelder musikk er "koselig" det verste jeg vet. Jeg er ikke glad i solskinns-pop. Det må være et element av noe mørkt, noe som virkelig betyr noe. Det jeg er mest fornøyd med av mine egne ting, er de låtene som fanger litt av det samme. Men det kan handle om musikalske elementer også, ikke bare tekst, sier han, og snakker om Madrugada. Jeff Buckley. De som kan blande det mørke med det vakre.
— Det er fellesnevneren for alt jeg hører på, uansett sjanger. Det ligger noe mer bak enn at man har lyst til å synge en sang. Det er ekte. Hvis jeg oppfatter noe som likegyldig, så blir jeg ikke berørt.
DansDet minst mørke man kan tenke seg er kanskje et danseinstitutt. Med stepping og jazzballett. Men det var der Bjønnes havnet i slutten av tenårene. Nærmere bestemt på Bårdar i Oslo.
— Det er rart å tenke på i ettertid. Jeg visste ikke helt hva det var, men jeg var veldig fokusert på musikk. Jeg skulle drive med musikk. Jeg fikk konkurranseinstinkt, og jobbet hardt for å komme opp på nivået til de andre. Jeg liker å måtte strekke meg etter noe. Sånn sett var det verdifullt.
Men viktigst av alt:
— Det var der jeg møtte Helga, sier han.
Og snakker om sin samboer og vokalisten i Fjellfolk, Helga Jacobsen. Som var like ambisiøs og stilte like høye krav til seg selv, som Bjønnes.
— Sånn sett er vi veldig like. Men så er vi forskjellige også: Der jeg gjerne lar meg fortvile over at verden ser ut til å gå fullstendig av hengslene, er Helga mer opptatt av nærmiljøet og av at de menneskene hun har rundt seg til enhver tid skal ha det bra. Hun er også veldig lite selvhøytidelig, og derfor flink til å få andre til å føle seg vel, sier han.
Timingen var imidlertid dårlig. De to ble kjærester akkurat idet Bjønnes skulle begynne på LIPA. The Liverpool Institute for Performing Arts. "McCartney-skolen". Jacobsen bodde i Oslo og det betød mange timer på fly de neste årene.
— Vi prøvde å ikke fokusere på at det er så vanskelig med avstand. Vi er begge veldig opptatt av de prosjektene vi holder på med. Så ingen av oss satt hjemme og dyrket savnet. Det var tøft, selvfølgelig. Men vi var klare på at vi skulle prøve, sier 31-åringen.
LiverpoolFor man sier ikke nei til en mulighet som LIPA. Selv om Bjønnes i ettertid ikke føler at han gjorde maksimalt ut av oppholdet i Liverpool.
— Jeg skulle ønske jeg hadde vært enda litt mer fokusert på å få maks ut av de årene. Jeg var nok fortsatt litt på let etter mitt eget uttrykk. Men jeg lærte mye teknikk. Og nettverket jeg fikk der borte var det aller beste med oppholdet. Dessuten var det bra å få være i utlandet og se hvordan musikkbransjen er der borte. For det er ganske tøft å satse alt på et yrke hvor så mange slåss om beinet. Det er veldig mye tøffere i England enn her, så man kommer ikke hjem og klager, sier låtskriveren. Som også fikk en liten leksjon fra Sir Paul selv, i et lite øvingsrom på skolen, med livvakten utenfor døra.
— Han var ekstremt dyktig og plukket fra hverandre låten min etter jeg hadde spilt den én gang. Han er en musikkarkitekt, og jeg ble fascinert over hvor oppriktig interessert han var. Tenk på hvor mange som vil ha en bit av ham, sier Bjønnes.
— Og hvilken respons fikk du?
— Han sa jeg var på riktig spor, at jeg hadde funnet min stil og måtte jobbe videre inn i det landskapet.
Jungeleventyr
Liverpool by passet lenge inn i den engelske klisjeen om arbeidsledighet og kriminalitet, men var på opptur da Bjønnes kom i 2003. — Jeg var ikke vant til å forholde meg til nabolag man ikke bør oppholde seg i etter klokka åtte. Eller kanskje ikke i det hele tatt. Men det var kule klubber og et vilt uteliv, full fest i gatene fra onsdag til lørdag. Så er det jo en kulturby. Det er først og fremst Beatles de fronter der borte. Og fotballaget.
Som vant Champions League mens Bjønnes var i byen. Mot absolutt alle odds.
— Det var rått Jeg var der da laget kom hjem og kjørte seiersparade gjennom gatene. Da fikk jeg en forståelse av hva fotball betyr der. Det er utrolig å ha opplevd noe sånt. Jeg ble veldig glad i England og kulturen. Det var helt annerledes enn å se det utenfra.
Om oppholdet i England var viktig for musikeren Trym, så var det en annen utenlandstur som formet ham som menneske. 16 år gammel dro han som utvekslingsstudent til byen David i Panama.
— Det var en utrolig kontrast for meg. Jeg hadde bodd på Hovden hele livet og så havnet jeg i et jungeleventyr. Med palmer i hagen, skorpioner under senga og slanger i do, sier han.
— Jeg var ganske godt forberedt på den kulturen og hvordan jeg skulle passe inn, men jeg var ikke så forberedt på overangen da jeg kom tilbake. Da så jeg plutselig min egen kultur fra utsiden. De sosiale kodene, hvordan vi er med hverandre, alt er veldig annerledes her. Så selv om jeg på mange måter er urnorsk og jeg bor i Bykle, så føler jeg meg litt… internasjonal. Veien er ikke så lang.
HjemEtter Liverpool flyttet han til kjæresten, som nå var dratt hjem til Stavanger. Så fikk hun et tilbud fra Kulturskolen i Bykle.
— Det var med blandede følelser jeg dro hjem. Det er ikke bare enkelt å drive med musikk herfra, men vi tok ikke sjansen på å ha to frilansere i familien, sier Bjønnes, som bygde et studio i kjelleren i sitt nye hjem. Her spiller han det meste som fins av instrumenter.
I 2012 ga han ut sin første soloplate, "In the First Place", som ikke ligger så langt unna Jeff Buckleys alternative popunivers. Han er allerede i gang med en ny. Det betyr mye kjøring, for de fleste kontaktene er i Oslo. Men Bykle er det perfekte stedet å ha base. Det perfekte stedet for låtskriving.
— Det er lettere å gå ned i dybden her, det er så stille. Men det er godt med Oslo også. Jeg trenger begge deler. Jeg tror jeg ville blitt litt rar hvis jeg skulle være her hele tida.
Riktig fokus
I forbindelse med debutplata fikk Bjønnes en hel del oppmerksomhet på NRKs musikkonsept Urørt. Trolig var det derfor kanalen kontaktet ham om Melodi Grand Prix.
— Jeg måtte gå noen runder med meg selv. Jeg har blitt kontaktet av Idol og The Voice også, men jeg har vært bevisst på å holde meg unna sånne programmer. De er langt fra den virkeligheten det er å være musiker, og man kan fort bli presset inn i noe som ikke er ekte. Det kan være god underholdning, men jeg er opptatt av musikk. Det blir ofte mer fokus på person og situasjon. Men MGP er tross alt en låtskriverkonkurranse, og det er et litt annet fokus.
Så Bjønnes sa ja. Men han var ikke interessert i å delta som soloartist.
— Det hadde jeg følt var rart. For personlig. Fjellfolk passet bedre inn i det sirkuset, og jeg følte at vi representerer noe som er særnorsk. Noe som ville vært gøy å representere Norge med i Europa.
I ryggradenFjellfolk begynte egentlig som en elektronika/jazz-duo i 2005. Men da Bjønnes og Jacobsen flyttet til Bykle og fikk med seg Tor Hoslemo på fele, begynte de å låte annerledes.
— Folkemusikken snek seg inn, men egentlig har den alltid vært der. Det er en veldig levende folkemusikktradisjon i Setesdal, og den har alltid ligget i ryggraden, sier Bjønnes, som skrev GP-låten "Ulvetuva". Den tok dem videre fra delfinalen i Florø til selve sirkuset i Oslo. Som gjorde Bykle-trioen til popstjerner i noen dager.
— Jeg er sliten nå, erkjenner han.
Men også fornøyd.
— Vi har lært mye på kort tid. Og jeg synes vi har kommet godt ut av det. Vi har klart å fremstå som de vi er.
Og det Trym Bjønnes først og fremst fremstår som, er rolig og vennlig. Nesten irriterende vennlig.
— Det er ikke ofte jeg blir sint. Faktisk veldig sjelden. Hvis det skjer blir jeg nok litt "stillesinna", så det er ikke så lett å se. Men jeg tror på å være ekte. Jeg hadde ikke giddet å late som, sier han. Og innrømmer at en aldri så liten mørk side dukket opp midt i MGP-sirkuset. Da enkelte av de aller mest tabloide mediene fikk greie på at to av fjellfolkene var samboere.
— Vi ville ha fokus på musikken, vi ville ikke være noe kjendispar. Og så ville de ha bilder av sønnen vår, og da gikk det for langt. Jeg ble litt forbanna da. Eller, litt sint. Litt irritert, i hvert fall.